American Dollars Bill

Dollaren melder seg inn i valutakrigen

Denne artikkelen er skrevet av: Nouriel Roubini. Oversatt av Erling Røed Larsen. Copyright: Project Syndicate, 2015. www.project-syndicate.org. Norske rettigheter: Formuesforvaltning.

I en verden med svak etterspørsel i hjemmemarkedene for både utviklede økonomier og utviklings- økonomier har myndighetene blitt fristet til å stimulere økonomien og sysselsettingen med satsning på eksportledet vekst. Dette krever en svak valuta. For å sørge for den ønskede valutasvekkelsen kreves både konvensjonell og ukonvensjonell pengepolitikk.

Siden årets begynnelse har mer enn 20 sentralbanker verden over fulgt etter European Central Bank (ECB) og Bank of Japan (BOJ) og foretatt lettelser i pengepolitikken. I eurosonen trengte randstatene valutasvekkelser for å redusere sine eksterne underskudd og starte vekstprosessen. Men euroens svekkelse etter kvantitative lettelser har gjort at Tysklands driftsbalanse har blitt større, og den utgjorde allerede en heidundrende 8 % av bruttonasjonalprodukt (BNP) siste år. Siden driftsbalansen også stiger i andre land i eurosonens kjerne, er pengeunionens ubalanse stor – og voksende.

I Japan var kvantitative lettelser den første «pilen» til «Abenomics», altså reformprogrammet til statsminister Shinzo Abe. Implementeringen har svekket yen markant, og bidrar nå til å øke handelsoverskuddet.

Presset oppover på den amerikanske dollaren etter oppstarten av kvantitative lettelser fra både ECB og BOJ har vært sterkt. Dollaren har også styrket seg mot valutaene til råvareeksportørene blant de utviklede økonomiene, for eksempel Australia og Canada, samt mot mange av utviklingsøkonomiene. For disse landene har fallende olje- og råvarepriser utløst valutasvekkelser som hjelper dem i å beskytte veksten og jobbene mot effektene fra lavere eksporttall.

Dollaren har også styrket seg i forhold til valutaene til de framvoksende økonomiene som har økonomiske og finansielle sårbarheter. Det er de landene som har underskudd på statsbudsjett og driftsbalanse; i tillegg til stigende inflasjon, avtakende vekst, høy innenlandsk og utenlandsk gjeld samt politisk ustabilitet. Selv Kina lot valutaen sin tidvis svekkes mot dollaren i fjor, og avtakende vekst i produksjonen frister kinesiske myndigheter til å la renminbien svekkes mer. I mellomtiden stiger handelsoverskuddet, delvis fordi Kina dumper vareoverskuddet sitt – for eksempel stål – på verdensmarkedet.

Inntil nylig har amerikanske politikk-ansvarlige ikke vært spesielt bekymret over dollarens styrke. USAs vekstutsikter var sterkere enn i Europa og i Japan. Faktisk var det håp tidlig i 2015 om at amerikansk innenlandsk etterspørsel ville bli sterk nok til å støtte en BNP-vekst på nesten tre prosent, til tross for den sterke dollaren. Mange trodde at jobbskaping og lavere oljepris ville styrke disponibel inntekt og konsum. Utgifter til kapitalgoder (utenfor energisektoren) og investeringer i bygg ville styrke seg når veksten økte.

Men det ser annerledes ut i dag, og amerikanske myndigheters uro over valutaen sin blir tydeligere. Dollaren styrket seg mye raskere enn noen hadde forventet, og data for første kvartal 2015 antyder at virkningen på nettoeksport, inflasjon og vekst har vært større og hurtigere enn beregningene i de statistiske modellene myndighetene støtter seg til. I tillegg har en sterk innenlandsk etterspørsel til gode å vise seg; forbruksveksten var svak i første kvartal og utgiftene til kapitalgoder og investeringer i bygg var enda svakere.

Som et resultat av dette har USA nå gått inn i valutakrigen for å forhindre en sterkere dollar. Pengepolitiske myndigheter har begynt å snakke eksplisitt om dollaren som en faktor som påvirker nettoeksport, inflasjon og vekst. Og myndighetene har gradvis blitt mer kritiske overfor Tyskland og eurosonen for å føre en politikk som svekker euroen samtidig som de unngår de valgene – for eksempel finanspolitikk og lønnsvekst – som styrker innenlandsk etterspørsel.

I tillegg vil verbal intervensjon bli etterfulgt av handlinger fordi lavere vekst og lav inflasjon – delvis trigget av den sterke dollaren – vil føre til at Federal Reserve forlater null-rente-politikken senere og saktere enn forventet. Det vil reversere noe av dollarens siste styrking og beskytte vekst og inflasjon mot nedsiderisiko.

Valutafriksjoner kan lede til handelsfriksjoner, og valutakriger kan lede til handelskriger. Og det kan varsle trøbbel for USA når det forsøker å sluttføre mega-region-partnerskapet Trans-Pacific Partnership (TPP). Usikkerhet omkring hvorvidt Obamaadministrasjonen kan framskaffe tilstrekkelig mange stemmer i Kongressen for å godkjenne TPP har nå blitt forsterket ved den foreslåtte lovgivningen som ville pålegge toll på land som medvirker til «valutamanipulasjon». Hvis en slik link mellom handel og valutapolitikk blir presset inn i TPP, så vil de asiatiske landene nekte å delta.

Verden vil være bedre stilt hvis de fleste lands myndigheter fulgte en politikk som stimulerte vekst via innenlandsk etterspørsel i stedet for gjør-din-nabofattig eksporttiltak. Men det ville kreve av dem at de stolte mindre på pengepolitikk og mer på finanspolitikk (f.eks. høyere utgifter til produktiv infrastruktur). Selv inntektspolitikk som øker lønnsnivåene, og derfor arbeidsinntekt og forbruk, er en bedre kilde til innenlandsk vekst enn valutasvekkelser (som svekker reallønningene).

Summen av alle lands handelsbalanser er null, og det betyr at ikke alle land kan være nettoeksportører. Valutakriger er i siste instans et null-sum-spill. Det er derfor USAs inntreden i bråket bare var et spørsmål om tid.

Nouriel Roubini

Styreleder og professor: Nouriel Roubini er styreleder i Roubini Global Economics og professor i samfunnsøkonomi ved Stern School of Business, New York University (NYU). Foto: REUTERS/Ruben Sprich

Vil du vite mer? Les flere artikler her.