Dyre råd

Denne artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv onsdag 28. september 2016.

Vil du ha en aktiv eller passiv investeringsrådgiver? Tall fra USA viser at du skal være forsiktig med hva du ønsker deg. Du kan få det.

I vår kultur er «aktiv» et positivt ladet ord, mens «passiv» er negativt. Uttrykket «lediggang er roten til alt ondt», stikker i oss mer enn vi vil innrømme. Investeringsrådgivere utgjør et mellomledd mellom investoren og investeringene. Fordi mellomleddet kommer med en kostnad, beskrives rådgiveren ofte som et fordyrende mellomledd. Mange rådgivere føler nok at den merkelappen er ubehagelig.

Fordyrende mellomledd?

For å bli kvitt ubehaget ved merkelappen «fordyrende mellomledd» tar endel rådgivere den kjappeste veien ut; de tilfører en hel del aktivitet for å demonstrere at de ikke sitter stille.

I USA har National Association of Active Investment Managers (NAAIM) gjort noe med det ubehaget som kan komme med rollen som mellomledd. På hjemmesiden sin skriver organisasjonen følgende:

«I NAAIM vil du ikke finne investeringsrådgivere som lager statiske porteføljer, parkerer kundens penger, snur seg bort og sjekker hva investeringene er verd først når de sender faktura. Det du vil finne [i NAAIM], er innovatører. Forvaltere som ikke tror noe på at kundens investeringer må falle i verdi bare fordi markedet faller».

Dette høres besnærende ut. Heldigvis har vi tall som avdekker verdien av NAAIM-medlemmenes aktive råd. Fra 2006 til i dag har organisasjonen for amerikanske investeringsrådgivere gjort daglige undersøkelser blant medlemmene sine. Disse stikkprøvene gjenspeiler NAAIM-medlemmenes holdning til markedet – om de er positive eller negative til utsiktene for aksjeavkastning.

aktive råd - dyre råd

Figuren viser hvordan de amerikanske investeringsrådgiverne har pendlet mellom den ytterste fortvilelse og eufori, enkelte ganger i løpet av bare noen måneder: Når linjen i figuren er over null, har investeringsrådgiverne vært mer optimistiske enn normalt – og når linjen er under null, har de vært mer pessimistiske enn normalt.

Stemningsmålingen avdekker et interessant mønster:

  • Avkastningen var i snitt tre prosent per år når investeringsrådgiverne var optimistiske, og åtte prosent når de var pessimistiske.
  • I den tredjedelen av tiden hvorrådgiverne var mest optimistiske, var snittavkastningen negativ.

Med andre ord hadde avkastningen til kundene blitt bedre hvis de konsekvent hadde gjort det motsatte av rådene.

NAAIM skal ha honnør for transparens og at den publiserer stemningsdataene, men det er vanskelig å finne et bedre eksempel på at en interesseorganisasjon samler data som til de grader slår bena under organisasjonens motto.

Leseren vil nå kanskje konkludere med at det er dumt å høre på rådgivere. Som investeringsfaglig leder må jeg si meg delvis enig i den konklusjonen. Hvis rådgiverens forretningsmodell er basert på aktiviteter som skyldes ryggmargsreflekser, bør man holde seg langt unna slik rådgivning. Samtidig vet vi at kunder som står på egne ben, ikke gjør det bedre enn om de hører på en dårlig rådgiver; de sparer riktignok rådgivningskostnadene, men den systematisk «uheldige» handlingen – som i korthet betyr at man kjøper når man er optimistisk og selger når man blir pessimistisk – blir ikke borte selv om rådgiveren forsvinner.

En intelligent rådgiver vil finne en mast å binde kunden fast i. Intelligent rådgivning er basert på det å ta forholdsregler i stedet for høy aktivitet. Det høres kjedelig ut, helt til man innser hvor dyrt det kan bli å være aktiv i finansielle verdipapirer.

Vil du vite mer? Få innsikt i vår investeringsfilosofi her.