Foto: Mikkel Moxness
Esperanza Rosales er kunstner, skribent og kurator fra New York, som i 2012 åpnet galleriet Vi, Vii i Oslo. Galleriet har med et internasjonalt program funnet sin plass blant landets mer etablerte gallerier. Rosales mener at tiden nå er inne for å eksperimentere med modellen for hva et galleri er.
Av Erica Mathiesen
Denne artikkelen stod i Formuemagasinet 2020 og er en del av en serie der vi spurte sentrale aktører på kunstscenen «What’s next?». Dette er svarene fra Esperanza.
Det neste steget for oss blir å eksperimentere med hvordan vi kan gjøre det nye galleriet til et mer besøksvennlig sted. Det at mennesker som ikke nødvendigvis kan så mye om kunst ofte føler seg fremmedgjort eller ukomfortable med å besøke et galleri er ikke bra. Jeg tenker mye på forskjellige måter å bryte ned denne barrieren på.
Tror flere mørkhudede kunstnere blir innkjøpt
Jeg tror den største trenden fremover kommer til å bli at flere og flere svarte kunstnere blir innkjøpt. Dette er en fantastisk trend som allerede har startet og som jeg ser for meg at kommer til å fortsette. Mye av det som blir solgt på gallerier og auksjoner, og som blir kjøpt inn til samlinger, kommer til å se annerledes ut. Jeg håper og tror det ikke bare blir figurative arbeider, representasjoner av svarte og ikke-hvite mennesker, men også konseptuelle arbeider, verker som ikke viser kropp og ansikter. Det er altfor lett å bare tjene penger på en trend uten å legge noen genuin mening bak det. Det er viktig å huske at kunstnere av andre etniske bakgrunner enn hvit har laget kunst for alltid, kunst i mange former. Så jeg håper denne trenden leder til likestilt representasjon, og at det ikke bare er en trend som etter hvert blir byttet ut i en annen.
Les hva som er What’s Next for kunstneren Ida Ekblad
Pandemien har gitt dypere samtaler
Siden pandemien brøt løs, har livet tatt en ny form. Man er ikke på et fly annenhver dag, og du jobber ikke mot tre forskjellige messer til enhver tid. Det er nesten litt interessant at koronapandemien har tillatt så mye mer tid til å faktisk snakke med hverandre. Jeg har dypere samtaler med kunder bare fordi jeg faktisk har mer tid. Ting går ikke lenger like fort, dette gir meg håp for hvordan vi sammen kan bevege oss fremover. Jeg trodde at gallerier kom til å stenge ned ganske raskt etter utbruddet av pandemien, men det motsatte har skjedd. Folk kjøper fortsatt kunst, og tenker mer på at det de kjøper er meningsfullt og tankevekkende.
Digitaliseringen av kunstmarkedet er noe jeg som gallerist ikke var helt forberedt på. En del av meg vil følge med, en annen del av meg syntes det er veldig vanskelig å forstå. Fra en messes ståsted, for eksempel June Art Fair, som jeg etablerte i fjor, er det logisk å ha en digital tilstedeværelse. Første året ble messen arrangert rett over gaten for Art Basel, men i år måtte vi gjøre den over nett. Vi samarbeidet med Hauser & Wirth, som er et av de største galleriene i verden, og arrangerte messen gjennom deres nettsider. Det gikk mye bedre enn forventet. Man kan ikke unngå at verden, også kunstverdenen, blir mer og mer digitalisert. Selv om jeg ikke er spesielt god på teknologi, så har jeg begynt å skjønne litt av mulighetene den tilbyr, og at det faktisk også kan være ganske gøy.
Les hva som er What’s Next for kunstsamler Rolf Hoff
Kvinnelige kunstnere er underpriset
Det fortsetter overraske meg at det tar så lang tid for at visse samtaler skal finne sted. Kvinnelige kunstnere har laget god kunst, lenge. Fra et økonomisk perspektiv er kvinnelige kunstnere en god investering, fordi deres kunst er underpriset. Av en eller annen grunn har de ikke oppnådd den samme økningen som mannlige kunstnere av samme kaliber. Jeg tror dette er i ferd med å endre seg. Personlig har jeg aldri tenkt over kunstnerens kjønn når jeg har bestemt meg for å arbeide med dem, men kvinner trenger å gjøre en bedre jobb med å støtte hverandre.
Min frykt med hele denne samtalen er at den setter den kvinnelige kunstneren under mer press. Først og fremst er de kunstnere. Kvinner må allerede kjempe hardere. Jeg håper og tror at det neste blir at vi ikke trenger å kategorisere kunstnere etter kjønn, etnisitet eller identitet.