Fem myter om generasjonsskifter

Skrevet av Alexander Heiberg

Generasjonsskifte står høyt på agendaen hos mange for tiden. Aldri har så mange stått foran eller midt oppi et.  I denne artikkelen tar vi for oss fem kjente myter med generasjonsskifter. Er det sant eller er det bare en myte?

Myte #1: «Første generasjon bygger opp, andre generasjon forvalter og tredje generasjon fordeler»

Det finnes et ordtak for dette på alle språk. Amerikanerne sier “fra skjorteermer til skjorteermer på tre generasjoner». Kineserne snakker om «fra rismark til rismark» i samme perspektiv. I irenes versjon – «fra tresko til tresko på tre generasjoner» – starter første generasjon i potetåkeren iført tresko. Gjennom hardt arbeid bygger de opp nok verdier til at neste generasjon kan få seg en utdannelse. De får gode jobber og tjener gode penger. Dette gjør at deres barn igjen kan leve et liv i luksus, hvor pengene brukes raskere enn de skapes. Og så må treskoene på igjen, og det bærer tilbake til potetåkeren.

Flere undersøkelser viser at hele to av tre formuer ødelegges når de kommer til generasjon tre. Men det finnes også mange eksempler på at tredje generasjon er dem som virkelig får fart på virksomheten. Og fellesnevneren for disse ser ut til å være evnen til fortsatt å skape, i motsetning til de som er mest opptatt av å dele og å forvalte.

Personlig tror jeg det er farlig å gruble for mye på denne myten. Hvis vi tenker for mye på hva som kan gå galt blir vi fort redde og vi blir opptatt av å lage strukturer som skal hindre feil. Burde vi ikke heller sette søkelys på å skape? På å involvere neste generasjon i hvordan vi kan bruke dagens verdier best mulig og samtidig skape nye verdier?

Interessert i å lære mer om arv og generasjonsskifte. Lytt på arvepodden.

Myte #2: «Generasjonsskifte handler om å pensjonere seg – og jeg er ikke klar for å bli pensjonist»

Må man pensjonere seg?: Et generasjonsskifte kan handle om å pensjonere seg, men det handler aldri bare om det. Det er viktig å spørre seg hva man ønsker å oppnå med et generasjonsskifte og legge en god plan.

Et generasjonsskifte kan handle om å pensjonere seg, men det handler aldri bare om det. Generasjonsskiftet påvirker nødvendigvis også dem som skal ta over, men det kan også berøre mange andre. Ikke minst der det er en familiebedrift involvert. Dere bør derfor spørre dere – hva ønsker vi å oppnå med generasjonsskiftet vårt? Avhengig av svaret må det legges en plan for hvordan virksomheten kan fungere og videreutvikles langsiktig, som inkluderer både eiere, styre og ledelse.

Myte #3: «Generasjonsskifte innebærer å gi fra seg kontrollen»

På et tidspunkt vil kontrollen gå over til noen andre. Om ikke før, så den dagen du dør. Men det trenger ikke å skje over natten, og normalt bør det heller ikke skje over natten. Det handler ofte om å overføre kunnskap og posisjoner gradvis. Her er det flere verktøy i verktøykassen. Så lenge du eier aksjer i selskapet, sikrer aksjeloven deg en rekke rettigheter. Gjennom å vedtektsfeste aksjeklasser (f eks A og B aksjer) kan du også ha større innflytelse enn din eierandel tilsier. Det kan også inngås aksjonæravtaler som gir deg påvirkning i viktige beslutninger, eller du kan sikre deg styreplass eller andre roller som gjør at du fortsatt har innflytelse. Men pass på å ikke holde så hardt på kontrollen at du reelt sett ikke har gjort noe generasjonsskifte.

Myte #4: «Jeg har ingen til å overta»

Her er det normalt tre senarioer. I det første finnes det én eller flere naturlige arvtakere og det handler om å lag en plan for overføring til disse. I det andre finnes det mulig arvtaker, men den eller de er ikke klare. Her handler det om å finne og forberede disse på sine fremtidige roller. I det tredje finnes det ingen naturlig arvtaker. Har man ingen barn, blir det naturlig nok nødvendig å se på andre løsninger. Noen finner neste eier annet sted i familietreet. Noen vurderer stiftelse, ofte kombinert med et ønske om å gi noe tilbake eller bidra til noe større. Men noen ganger finnes det arvtakere, men hvor sittende generasjon ikke anser disse egnet til å ta over. Og motsatt, oftere og oftere ser vi at neste generasjon selv ikke ser det som naturlig å overta. Problemet er at mange ofte går rett til konklusjonen. I stedet for å sammen se på dagens virksomhet og mulighetene fremover. Kanskje det er tid for å gjøre ting litt annerledes? Og kanskje viser det seg at neste generasjon da er rett til å overta likevel?

Likt eller rettferdig: Mange setter likhetstegn mellom likebehandling og rettferdighet. De fleste aksepterer likevel forskjellsbehandling dersom denne oppleves som «fair». Dette krever at det ligger gode vurderinger bak og at de involverte ser at dette totalt sett er den beste løsningen.

Myte #5: «Generasjonsskifte handler om likebehandling»

De fleste jeg møter ønsker å behandle barna likt. Og har man en pose penger er det fullt mulig å dele denne i to eller tre. Det er ikke like lett å dele en bedrift, eller et sommerhus for den saks skyld. To søsken som eier 50/50 kan være de perfekte eiere, men det kan også være eiere som aldri klarer å bli enige og som sammen ødelegger hele virksomheten. Ofte er det nyttig å spørre; hva er best for virksomheten? Hva er best for det enkelte familiemedlem? Og hva er best for familien som sådan? Og se hvor det eventuelt finnes interessekonflikter. Så får vi finne løsningen på disse.

Det kan være at det finnes andre roller for familiemedlemmer som ikke skal overta lederrollen. Eller det kan være mulig å dele dagens virksomhet i flere deler, der hver kan få kontroll over sin del.

Mange setter likhetstegn mellom likebehandling og rettferdighet. De fleste aksepterer likevel forskjellsbehandling dersom denne oppleves som «fair». Dette krever at det ligger gode vurderinger bak og at de involverte ser at dette totalt sett er den beste løsningen.

Lykke til med generasjonsskiftet.

Del artikkel

Alexander Heiberg