I finans blir gratis fort dyrt

Gratis er dyrt

Denne artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 27. august 2014.

Mange er lokket inn i obligasjonsmarkedet. Det har ulvene på Wall Street tjent godt på.

«The Wolf of Wall Street» er Jordan Ross Belforts memoarer etter en spektakulær meglerkarriere. Han ble til slutt dømt til fire år i fengsel og betaling av oppreisning til svindelofre på til sammen 110 millioner dollar. Hollywood sørget i fjor for å skape en legende av meglerulven, i en kritikerrost film med Leonardo DiCaprio i hovedrollen.

Filmen viser en ung og lovende aksjemegler som forsøker å jobbe seg inn i meglerbransjen, men som får krakket i 1987 – «Black Monday», hvor aksjekursene falt over 20 prosent på én dag – midt i fleisen første dag på jobb. Meglerulven lot seg ikke stoppe av motgangen, overbevist om at han var verdens beste selger, han trengte bare riktig produkt. Mens kurtasjen i den vanlige delen av aksjemarkedet var på vei ned i USA på slutten av 1980-tallet, så Belfort mulighetene i markedet for unoterte aksjer: Her lå meglerens inntekter på 50 prosent av handelssummen. Hvis han solgte unoterte aksjer for 100.000 kroner, tok han 50.000 kroner i kommisjon. Endelig hadde Belfort funnet riktig produkt.

Den kritiske leser vil ha problemer med å forstå at noen er villig til å betale 50.000 kroner for å få aksjer til en pålydende verdi av 100.000 kroner – hvordan er det mulig å ta en så høy kommisjon?

I filmen kalles denne kommisjonen for «markup», og det hele fungerer slik: Megler ringer deg opp med et tilbud om å investere i et selskap med en strålende fremtid. Det er ikke sikkert megleren vet så mye om selskapet eller er så god til å spå om fremtiden, men det er ikke poenget her. Poenget er at mange kunder lokkes av utsikter til høy avkastning, så de biter på telefonen fra meglerulven. Dermed kjøper de aksjer, og på sluttseddelen vil det stå 100.000 kroner. Megler har imidlertid nettopp kjøpt inn de samme aksjene for 50.000 kroner, så mellomlegget – «markup» er 50.000 kroner.

Du lurer kanskje på hvorfor megleren ikke forteller kunden hvilken pris han kjøpte inn aksjene på. Hele forretningsmodellen til meglerulven går ut på å ikke fortelle kunden hvilken risikofri avanse han beregner til seg selv. Kjært barn har mange navn, og den nevnte avansen pakkes inn i begreper som nevnte markup (kostnad ved kjøp), markdown (kostnad ved salg), spread, trading profitt og kommisjon. Alle meglere vet hva det er, men ingen kunder ser den. «The Wolf of Wall Street» er bare Hollywood- fiksjon og noe som hører fortiden til, eller?

I en fagartikkel fra 2004, «Financial Intermediation and the Costs of Trading in an Opaque Market», skriver Richard C. Green m.fl. om markup i det amerikanske kommuneobligasjonsmarkedet. Green, som blant annet er leder av det norske Oljefondets vitenskapelige råd, fant at den skjulte kommisjonen var spesielt stor i mindre handler, det vil si når privatpersoner var involvert i transaksjonen. Store og ressurssterke investorer kan ikke lures på samme måten, selv i opake markeder. Da professor Green var på besøk i Oslo for et par år siden i forbindelse med et oljefondsarrangement, tok jeg opp temaet markups med ham: «Det er mord på høylys dag, og meglerne kommer unna med det», uttalte Green.

I 2003 slo det amerikanske finanstilsynet ned på en megler som beregnet markups på mellom 1,4 og fem prosent av handelsbeløpet. Praksisen med høye markups har imidlertid fortsatt, til tross for at både tilsynsmyndigheter, akademia og medier i USA er klar over fenomenet. Når det ligger mye penger i en praksis, jobber sterke interesser for å opprettholde praksisen.

Hva med Norge, finnes det ulver her hjemme?

Det finnes mellommenn i det raskt voksende markedet for norske kredittobligasjoner som ikke driver egen meglerforretning, men som kjøper inn obligasjoner på vegne av kunden for å få ned spreaden kunden betaler. Det er en klar indikasjon på at markup er så stor i Norge at to lag med mellommenn lever godt. Norske privatkunder tror de kjøper obligasjonene gratis fordi det ikke oppgis kurtasje, men i realiteten kan markup og markdown være på flere prosent – det som er gratis, viser seg å være dyrt.

Finnes det en løsning på problemet? Å vente på myndighetene kan ta tid, jf. den amerikanske erfaringen. En enkel løsning på problemet med høye markups, er å heller kjøpe et obligasjonsfond enn å handle kredittobligasjoner direkte: Obligasjonsfond gir deg diversifisering selv om investeringsbeløpet er lite, samtidig som fondsforvalteren er incentivert til å bruke sin kompetanse og innkjøpsmakt til å minimere meglerens kommisjon.

Å ta seg betalt for råd, slik vi gjør i Formuesforvaltning, for å stå på kundens side, fremstår som dyrt i forhold til selgerens gratisråd. Pass deg for ulv i fåreklær, i finans kan gratis være dyrest, noe finansulvene lever godt av.

Ønsker du mer innsikt? Finn flere artikler her.