3d sign of percent on finance report

Inflasjonen er ikke død

Denne artikkelen er skrevet av av Kenneth Rogoff . Oversatt av Erling Røed Larsen. Copyright: Project Syndicate, 2014. www.project-syndicate.org. Norske rettigheter: Formuesforvaltning.

Er perioden med høy inflasjon borte for alltid? I en verden med lav vekst, høy gjeld og enormt fordelingspress, er spørsmålet om inflasjonens død eller lange søvn et viktig spørsmål. Ja, massive institusjonelle forbedringer av sentralbankene har skapt formidable barrierer mot høy inflasjon. Men en betydelig del av tilliten til en sentralbank kommer til syvende og sist fra det bredere makroøkonomiske miljøet den opererer i.

I første halvdel av 1990-årene var årlig inflasjon i gjennomsnitt 40 % i Afrika, 230 % i Sør-Amerika og 360 % i overgangs-økonomiene i Øst-Europa. Og i de tidlige 1980-årene var inflasjonen i gjennomsnitt nesten 10 % selv i de utviklede økonomiene. I dag framstår høy inflasjon som så fjernt at mange analytikere betrakter det som bare litt mer enn en teoretisk kuriositet.

Det er ikke lurt. Uansett hvor mye sentralbankene ønsker å framstille inflasjonsnivået som et teknokratisk valg, så er det i bunn og grunn et samfunnsvalg. Og noe av det presset som hjalp til med å begrense inflasjonen i de siste to tiårene, er på retrett.

I årene forut for finanskrisen gjorde globalisering og teknologiske framskritt det mye lettere for sentralbankene å levere høy vekst og lav inflasjon. Dette var ikke tilfelle i 1970-årene da stagnerende produktivitet og økende råvarepriser fikk sentralbanksjefene til å framstå som syndebukker, ikke helter.

Sant nok – den gangen var pengepolitikken utformet på bakgrunn av gammeldagse Keynesianske makroøkonomiske modeller, som oppmuntret til å tro på den illusjon at pengepolitikken for alltid kunne stimulere økonomien med lav inflasjon og lave rentenivåer. Sentralbanksjefene i dag er ikke så naive, og publikum er bedre informert. Men et lands langtids-inflasjonsnivå er fremdeles resultatet av politiske valg, ikke teknokratiske beslutninger. Når valgene blir vanskeligere, øker risikoen for forstyrrelser på prisstabiliteten.

En rask tur innom utviklings-økonomier avslører at inflasjonen langt fra er død. Ifølge IMFs (International Monetary Fund) publikasjon World Economic Outlook i april 2014 var inflasjonen i 2013 på nivåer som 6,2 % i Brasil, 6,4 % i Indonesia, 6,6 % i Vietnam, 6,8 % i Russland, 7,5 % i Tyrkia, 8,5 % i Nigeria, 9,5 % i India, 10,6 % i Argentina og voldsomme 40,7 % i Venezuela. Disse nivåene kan være store forbedringer fra tidlig 1990-tall, men det er sannelig ikke bevis for at inflasjonen har forsvunnet.

Ja, avanserte økonomier er i en annen situasjon i dag, men de er ikke immune. Mange av de samme ekspertene som aldri så for seg at avanserte økonomier kunne ha massive finanskriser, er nå sikre på at avanserte økonomier aldri kan ha inflasjonskriser.

På et mer grunnleggende nivå kan man stille spørsmål om hvor eksakt man trekker grensen mellom avanserte økonomier og utviklings-økonomier. Eurosonen er for eksempel uklar. Forestill deg at det ikke fantes noen euro og at landene i sør hadde beholdt sine egne valutaer – lire i Italia, pesetas i Spania og drakmer i Hellas. Ville disse landene i dag ha hatt en profil som liknet mer på USA og Tyskland eller mer på Brasil og Tyrkia?

Mest sannsynlig noe midt imellom. De europeiske rand-landene ville ha tjent på institusjonelle forbedringer hos sentralbankene, som alle andre. Men det er ingen spesiell grunn til å tro at den politiske strukturen ville ha utviklet seg på en radikalt annerledes måte. Publikum i landene i sør omfavnet euroen fordi landene i nord hadde en sterk vilje til å holde prisstabilitet, som ga dem en valuta med enorm antiinflasjons-kredibilitet.

Så viste det seg at euroen ikke akkurat var den gratis lunsjen som den var ment å skulle være. Forbedringen i inflasjons-kredibilitet ble visket ut med forverringer i gjelds-kredibilitet. Hvis randsonelandene i Europa hadde hatt egne valutaer, så er det sannsynlig at gjeldsproblemene ville ha forvandlet seg rett tilbake til høyere inflasjon.

Jeg sier ikke at inflasjon vil komme tilbake snart i USA og Japan, land som betraktes som sikre havner. Selv om det amerikanske arbeidsmarkedet strammer seg til, og selv om den nye sentralbanksjefen i USA hele tiden understreker viktigheten av full sysselsetting, så er det fremdeles lav risiko for høy inflasjon i den nærmeste framtiden.

Men på lengre sikt er det ingen garanti for at noen sentralbank vil være i stand til å holde linjen når de står overfor sjokk som kontinuerlig lav produktivitetsvekst, høyt gjeldsnivå og press for å redusere ulikhet via statlige overføringer. Risikoen vil være spesielt høy hvis det kommer andre store sjokk – for eksempel en stigning i globale realrentenivåer.

Å innse at inflasjonen bare sover, innebærer at man avviser som ugjennomtenkt den påstanden man ofte ser at ethvert land med fleksible valutakurser ikke har noe å frykte fra gjeld så lenge gjelden er utstedt i egen valuta. Forestill deg at Italia hadde hatt sin egen valuta i stedet for euro. Det er da helt sikkert at landet i mye lavere grad hadde måttet frykte kollaps av dets gjeld. Men gitt de store styringsproblemene som Italia fremdeles sliter med, så er det sannsynlig at landets inflasjonsrate ville ha liknet på Brasils eller Tyrkias siden gjeldsproblemer lett hadde blitt inflatert vekk.

Moderne utøvelse av sentralbankhåndverk har levert mirakler i å redusere inflasjonsnivået. Men til syvende og sist kan en sentralbanks anti-inflasjonspolitikk bare virke innenfor en kontekst av et makro- økonomisk og politisk rammeverk som innebærer prisstabilitet. Inflasjon er kanskje i dvale, men den er helt sikker ikke død.

Kenneth Rogoff

Erfaren professor: Kenneth Rogoff er tidligere sjefsøkonom i IMF og nå professor i samfunnsøkonomi og offentlig forvaltning ved Harvard University.

Finn flere artikler i samme kategori her.