pensjon sparing og avkastning

Pensjon og forventning til avkastning

Denne artikkelen var først på trykk i Dagens Næringsliv onsdag 8. juni 2016.

Mange satser på avkastningen i aksjemarkedet når de sparer til pensjon. Men er avkastningskravene for høye?

Årlig gjennomføres en global spørreundersøkelse blant akademikere og praktikere om avkastningskravet i aksjemarkedet. Gallupen gjennomføres av professor Pablo Fernandez ved IESE Business School. I årets undersøkelse deltok 2732 personer fra hele verden, hvorav halvparten omtales som «professorer», mens den andre halvparten er praktikere. Deltakerne bes om å svare på følgende spørsmål:

«Hvilken risikopremie bruker du for å beregne avkastningskravet i ulike land».

Det er interessant å kartlegge eksperters krav til aksjemarkedsavkastningen over risikofri rente. Aksjer og avkastning er et komplekst spørsmål som det ikke kan forventes av folk flest at de har en kvalifisert formening om. La oss derfor se på ekspertenes avkastningskrav og hvordan disse kravene tåler kritiske spørsmål.

Når meravkastningskravene vektes på grunnlag av de enkelte aksjemarkedenes andel i verdensindeksen, finner vi at det veide globale meravkastningskravet over risikofri rente havner på 5,1 prosent. Det er en viss spredning rundt dette snittet. Den minst kravstore fjerdedelen setter avkastningskravet til 4,5 prosent, mens den mest kravstore fjerdedelen setter tallet til 6,1 prosent.

Til sammenlikning har den historiske meravkastningen i aksjer over risikofri rente vært 4,2 prosent i de 21 landene som i dette tilfellet utgjør det globale sammendraget. Historikken dekker perioden fra 1900 til og med 2015.

Hvis vi undersøker ekspertenes avkastningskrav i hvert land, finner vi at avkastningskravet ligger over den historiske erfaringen i 19 av 21 land. Når vi ser på kravene blant den minst kravstore fjerdedelen i utvalget, finner vi fortsatt at kravet ligger over den historiske erfaringen i 16 av 21 land.

Mye tyder på at det er et universelt fenomen blant eksperter at de har et krav til fremtidig meravkastning i aksjer over risikofri rente som ligger godt over den historiske erfaringen. Hvorfor det er slik, sier ikke professor Fernandez & Co. noe om. Men vi kan synse litt.

Når vi undersøker et stort antall prognoser fra aksjeanalytikere, sjeføkonomer, sentralbanker og andre institusjoner i økonomi og finans, er det én fellesnevner i disse spådommene: Overoptimisme. Økonomer er en optimistisk gjeng. Normalt er det fint med optimisme; hvem orker i lengden å ha med pessimister å gjøre?

Dessverre har ikke systematisk optimisme noen plass i analyser å gjøre. Bare tenk på hvordan det ville gå hvis ingeniører var systematisk overoptimistiske og dimensjonerte infrastrukturen vår ut fra optimistiske scenarier? Noen vil sikkert si at når økonomer overstyrer ingeniørenes beregninger, og kutter sikkerhetsmarginene i fly- og veitrafikk, så har vi allerede kommet dit hen at også ingeniørene har blitt en overoptimistisk gjeng; men alle forstår at vi i fysikkens verden ikke bør operere med systematisk optimisme eller pessimisme. Analyser bør være nøkterne, ikke skjeve og fargede. Også i samfunnsvitenskapene.

Vi har kanskje fått små hint om at fly kan falle ned når ingeniørenes sikkerhetsmarginer kuttes til fordel for økonomenes krav til økt profitt gjennom overoptimistiske risikoscenarier. Det samme er i ferd med å skje på spare- og pensjonsområdet. Økonomenes overoptimistiske avkastningsprognoser fører til at samfunnet sparer for lite. Det fører ikke til at fly faller ned fra himmelen, men at verdien av fremtidens pensjoner er grovt overvurdert på grunn over for høye avkastningsforventninger. Hvis økonomenes beregning av fremtidig pensjon befinner seg i himmelen, mens en mer nøktern analyse tilsier at de fremtidige pensjonsverdiene bør settes lavere, står vi overfor en potensiell krasjlanding. En global pensjonskrasj.