Kunsten å gi

Denne artikkelen er skrevet av gjesteskribent: Håkon Harket, forlagssjef, Forlaget Press AS.

Nicolai Tangen har i sin karriere som hedgefond-forvalter vært velsignet med en eventyrlig avkastning. Samtidig har han lært seg kunsten å gi. Selv sier han det slik: Jo mer du gir, dess mer får du. Og skal du først gi, skal du gi det fineste du har. Det har han lært av sin mor. Han har nettopp gitt så det monner: 1000 kunstverk med klassikerstatus fra den modernistiske avantgarden i Skandinavia som gave til barndomsbyen Kristiansand.

nicolai tangenNicolai Tangen gir sjelden intervjuer, men har sagt seg villig til å gjøre et unntak for Formuesforvaltning som har vært investorer i AKO siden oppstarten for ti år siden. Han tar imot oss i AKO Capitals lokaler i 61 Conduit Street i London, et steinkast fra Regent Street.

Bak den fasjonable fasaden i Mayfair, er verker fra den generøse gaven å se overalt. En skulptur av Aase Texmon Rygh møter deg i døren, den danske Cobra-kunstneren Egill Jacobsens kubistiske mosaikk av et maleri holder øye med oss ved enden av bordet, tander grafikk av Rolf Nesch henger på den lange veggen, og snur du deg faller blikket på Asger Jorn.

Hvor du enn beveger deg i lokalene hvor 60 analytikere arbeider lange dager for å skape avkastning på investeringene, henger det verker fra kunst som hører hjemme på et skandinavisk museum. Det skal nå bygges på Silokaia i Kristiansand.

Man slår seg i å undres om det vil skje noe med inspirasjonen når denne førstegrøden av kondensert skaperkraft forsvinner til Sørlandet. Det er en vakker og potensielt skremmende tanke. Men den skremmer neppe Nicolai Tangen. Han er mitt i steget, og ser seg ikke tilbake. Omgangen med kunsten tilfører ham energi. Han vil gjerne slippe å snakke om meningen med livet, men det er heller ikke nødvendig. Det er nok å se på tallenes tale for å vite hva som motiverer ham: 65 % av investert kapital kommer fra allmennyttige stiftelser, deriblant 35 amerikanske universiteter. Og 10 % av overskud-det i AKO Capital pløyes inn i AKO Foundation.

– Jeg gikk med avisen og pantet tomflasker, og hadde lyst til å jobbe med finans i London fra jeg var 14.

Derfra deles det ut gaver fra de ansatte til «lokale» kunstformål og veldedige stiftelser, fortrinnsvis med base i London eller Kristiansand. Stiftelsen ble startet i 2013. I dag er den på 500 MNOK. For Nicolai Tangen har livet som kunstsamler løpt parallelt med karrieren som fondsforvalter. Pengene er ikke poenget, men pengene har gitt mulighetene. Mens kunstinteressen kom som en forsinket frukt av opp-dragelsen, var interessen for fondsforvaltning hans egen idé. Og den kom tidlig:

nicolai tangen– Jeg gikk med avisen og pantet tomflasker, og hadde lyst til å jobbe med finans i London fra jeg var 14, forteller han.

– Så var jeg så heldig å få feriejobb i fondsavdelingen i Sørlandsbanken. Ti år etter at lærlingen fra Sørlandsbanken startet AKO Capital forvalter han og hans stab av analytik-ere verdier i størrelsesorden 95 milliarder kroner. Vi skal komme til bake til kunsten, men først litt om hvordan det tenkes i kjernevirksomheten i AKO Capital. Ønsker man å lese den lange versjonen, bør man skaffe seg boken Quality Investing: Owning the best companies for the long term, skrevet av Torkell Eide og Patrich Hargreaves fra AKO Capital sammen med Lawrence Cunningham.

Er man ute etter den korte versjonen, er det bare å lytte her og nå: Ambisjonen kan oppsummeres enkelt, sier Nicolai Tangen:

– Vi tror på å eie de beste selskapene på lang sikt. Det er helt sentralt for oss. Jo færre beslutninger vi gjør, dess bedre blir det. Vi har en veldig lang investeringshorisont, det vil si 6-8 år og av og til enda lenger. Drømmen er å identifisere de beste selskapene vi kan finne i Europa og eie dem. Det er veldig annerledes enn slik andre investeringsfond tenker. Gjennomsnitthorisonten for å eie aksjer i Europa er for tiden 2 måneder.

Hvor stor andel ligger i den optimistiske sekken og hvor stor andel er lagt i den pessimistiske?

Vi har ett «long-only»-fond som bare består av lange investeringer. Det er på 5 milliarder dollar. Og så har vi et «long-short»-fond som er på 4 milliarder dollar. Der er short-siden ca. 35 %. Samlet er vi altså langt tyngre eksponert i de lange investeringene. Vi har også satt opp et tredje globalt fond som er nokså nytt.

Jeg har lest at det går veldig bra, med en avkastning på over 10 %?

Ja, det går bra. Vi har et utmerket team som driver dette fondet.

Det snakkes mye om krevende tider med store omstillinger. Hvordan ser det ut for en hedge-fond forvalter i London?

Det har alltid vært krevende tider. Det handler om å holde hodet kaldt både når det går opp og når det går ned. Det er ikke mer krevende nå enn det var for ti år siden. I 2005-2006 var det euforia, og da handlet det om ikke å bli revet med av de gode tidene. I 2008 og 2009 handlet det om å ikke få panikk av de dårlige tidene. Man må se på mulighetene. Så kom en recovery i 2009 og 2010 hvor det gikk bedre, og det skulle man jo helst få med seg, før det igjen så dårlig ut i Europa i 2011 og 2012. Jeg tror ikke det er vanskeligere nå enn det har vært, men det er ikke lettere heller.

Du ser ingen konjunkturer som tilsier at det går mot langt mer krevende tider innenfor det lange løp?

I Norge er det nok mulig at det gjør det. Men det som er negativt for Norge, som lave oljepriser, er positivt for resten av verden. Vi holder ikke på noe særlig i Norge. Vi er ikke så glad i sykliske industrier. De industriene som oppfyller kravene våre har vi funnet utenfor Norge.

Hvordan arbeider dere når dere analyserer et selskap?

Utgangspunktet er at vi skal eie posisjonen for alltid. For å forsikre oss om at det er et godt selskap må selskapsanalysen være grundig. Vi treffer ledelsen og anvender de verktøyene vi har utviklet her. I tillegg til staben med analytikere, har vi et team bestående av 20 marked-researchers som intervjuer kunder og konkurrenter av selskapet. I tillegg har vi et team med det vi kaller forensic accountants som ser på regnskapene for å forsikre seg om at det ikke er noe muffens. Vi har også et team som driver med behaviour analysis. Det er ledet av en Detective Chief Super Intendant. De ser på hvordan ledelsen i selskapet svarer på spørsmål: forandrer de forklaring fra kvartal til kvartal? Unngår de å svare på spesifikke spørsmål. Utrolig mye kan leses mellom linjene. Lederen var tidligere sjef for avhørsopplæringen i det engelske politivesenet. Han har tatt med seg metodeverket til oss.

Media har tidligere gjort et poeng av at du er «spionasjeutdannet»?

Spionasje er nok ikke korrekt. Det dreier seg mer om at jeg har lært å hente ut viktig informasjon ut ved å stille de riktige spørsmålene. Både jeg og min kollega Gorm Thomassen fikk opplæring av Forsvarets etterretningstjeneste da vi gikk på Forsvarets russisk-kurs.

Treffprosenten har jo vært ualminnelig god. Hvor lang tid bruker dere på en selskapsanalyse?

Det kan ta alt fra tre uker til tre måneder. Vi forsøker å sette tallverdier på alt vi gjør. Det gjør analysene mye enklere. Hver gang vi gjør en investering tagger vi den med grunnen til at vi gjør den spesifikke investeringen. Vi har 21 forskjellige kategorier for hvorfor vi foretar en investering. Da kan vi følge hvor god hit-rate vi får på avgjørelser som er tatt på forskjellig grunnlag: Hvordan har kursene utviklet seg etterpå? Hva har vært gode grunner til å trade? Hva har vært dårlige grunner til å trade? Når vi har et selskapsmøte med et top-management, og gjør en trade på grunnlag av det, har vi en veldig høy hit-rate. Men hvis vi treffer beslutninger på grunnlag av makro, fordi vi er nervøse for verden, har vi en veldig lav hit-rate. Det at du vet hvilket beslutnings-grunnlag som er bra for deg, og hva som er dårlig, gjør at du tar færre dårlige avgjørelser.

Forutsetter ikke det at dere også er tett på makro-analysene: For å unngå selskaper som er påvirkelige for endringer, må dere vel analysere graden av sårbarhet?

Vi bruker nok mer tid på selskapene enn på selve makroen. Det er snarere slik at vi analyserer konsekvensene når den type skifter faktisk finner sted: hvordan gjør våre selskaper det da? Alle våre selskaper kom bedre ut av finanskrisen enn de kom inn i den. De styrket posisjonen sin. Ideelt sett vil vi ha selskaper som styrker posisjonen når tidene er vanskelige. Og det har vi. Du har to forskjellig typer selskaper. Du har de som du vil kjøpe mer av når prisen går ned, og så har du de hvor du bare vil selge. Når du bare vil selge, skyldes det gjerne at du ikke har gjort jobben godt nok før du kjøpte.

Hvor stor er bredden i hva disse selskapene holder på med. Er det alt mulig?

Vi har typisk hatt overvekt i konsum fordi alle undersøkelser vi har gjort forteller oss at konsum-aksjer på sikt gjør det bedre enn gjennomsnittet. Og så har vi høykvalitets industriaksjer. Noen ganger har vi to selskaper i samme sektor fordi sektoren skiller seg ut. Topplinjeveksten i Europa er på under 3 %. De industriene vi er investert i, har en topplinjevekst på ca. 5 %, og de selskapene vi er medeiere av, har en topplinjevekst på 8 %. Det er 2,5 ganger topplinjevekst målt mot markedet. Og porteføljen har dobbelt så høy avkastning på kapitalen som det europeiske aksjemarkedet. Det er enormt positivt. Man betaler litt mer for disse selskapene, men ikke så fryktelig mye mer.

Ønsker du en uforpliktende prat om kunst og kunstinvesteringer?
  • Dette feltet er for valideringsformål og skal stå uendret.
Hva slags egenskaper er helt uunnværlige for en hedgefondforvalter? Du bør vel ha en spesiell type skalle for å lykkes?

Du må være villig til å gå motstrøms, men du må samtidig ha evnen til å se når du tar feil. De to egenskapene kan lett komme i konflikt: du må være standhaftig, men du må også forstå når du må gi deg. Så det er jo litt paradoksalt. Evnen til å ta risiko er viktig, men også evnen til å avdekke risiko. Du må make hay when the sun is shining. Alle kan gjemme seg og eliminere risiko. Det er ikke vanskelig, men da tar du bort hele avkastningen. I teamet vårt har vi folk med forskjellig risikovilje. Vi har jobbet sammen med Department for Social Psychology ved LSE for å kartlegge sammenhengen mellom risikovilje og personlighetstype. Det viser seg at unge tar mer risiko enn gamle, kvinner tar mindre risiko enn menn – dette har med en rekke sosiale og økonomiske forhold å gjøre – og introverte tar mindre risiko enn ekstroverte. Når en kollega kommer til meg og vil ta eller ikke ta risiko, må jeg kalibrere dette. Hva betyr det at akkurat hun kommer og vil ta risiko? Åpenbart noe helt annet enn når han andre karen, som er amerikansk big risktaker, forteller at han vil satse. Avveiningen er viktig. Når skal du ta risiko? Sannsynligvis når andre ikke vil ta risiko. Vi hadde maks risiko 1. kvartal 2009 når markedet var på bunn og folk var blitt redde. Da tok vi opp eksponeringen vår ganske kraftig.

Betyr det at du mente at gode analyser tilsa at risikoen var lavere enn andre trodde?

Det var jo nærmest fullkommen panikk, og da er det viktig å satse. Så er det like viktig å ta risikoen ned når andre er for optimistiske. Det er vanskelig, for det er lett å bli dratt litt med. Men der har vi jo den fordelen at vi ikke bruker meglerapparatet. Fordi vi ikke snakker med aksjemeglere, har vi mye mindre støy i systemet.

Kommer dere under press fra investorer?

Vi måles hele tiden, så det er viktig å ha en investorbase som deler investeringshorisonten. Vi har ekstremt langsiktige investorer, deriblant Formuesforvaltning som har vært fantastiske investorer – også gjennom hele finanskrisen.

Dere investerer der hvor avkastningen er høyest, ofte på vegne av allmenn-nyttige virksomheter i en eller annen forstand. Har dere noen etiske retningslinjer utover det loven krever?

Vi bruker stort sett de samme retningslinjene som oljefondet. Vi investerer ikke i tobakk, ikke i pornografi, ikke i cluster-våpen. Vi har med andre ord klare etiske retningslinjer for det vi driver med, og har også med Henrik Syse i styrene våre for å sikre at ting går skikkelig for seg. I løpet av 10 år har vi generert 3,5 milliarder dollar for kundene, så du kan si at 2 milliarder av det har gått tilbake til veldedige formål. Det føles jo ganske meningsfylt og smitter nok over på tankegangen for oss som jobber her. Det er litt av grunnen til at vi satte opp AKO Foundation for 3-4 år siden. Når du generer penger for slike virksomheter, lurer du på om honorarene egentlig er dine penger. Jeg er ikke så sikker på det. Når vi for eksempel investerer for barnesykehus føles det riktig at mye av fortjenesten går tilbake til de gode formålene.

Det gjør det jo i form av den avkastningen de får?

Ja, men i tillegg setter vi av 10 % av avkastningen som tilfaller firmaet. Det har vært en sterkt motiverende faktor, ikke bare for meg, men for hele organisasjonen. AKO Foundation er nå fundet med ca. 500 MNOK. Der gir vi til mange forskjellige tiltak innenfor utdannelse og kunst. I England støtter vi Teach First, som har revolusjonert det engelske utdannelsessystemet til beste for elever i vanskeligstilte områder. I Norge støtter vi Strømmestiftelsen. Vi støtter en rekke prosjekter innenfor kunst, kultur og utdannelse. Alle de ansatte i firmaet kan foreslå prosjekter. Vi stemmer over dem og deler ut en del av pengene i henhold til hva de ansatte ønsker. Når vi støtter en organisasjon, skriver vi ikke ut en sjekk og ferdig med det. Da lager vi flerårige avtaler og forsøker å være en støttespiller over tid som de kan stole på. Vi vil at langsiktig tenkning skal gjennomsyre alt vi gjør.

Når du har investert i kunst, har du tenkt investeringer eller har du kjøpt på basis av egen smak?

Jeg liker å kjøpe kunst som har minst 40 år bak seg. Da er det mye klarere hva som blir stående. Hvem er det som kjøper samtidskunst? Jo, det er ofte advokater og leger som går på vernissage. Så henger de det på veggen. Kunden kjøper når de er 40-50. Så dør de når de er 70-80. Da er det barna som arver. Barna har hatt det på veggen siden de ble født. De synes det er noe ræl. De har lyst til å skaffe seg sitt eget liv. Det som er 40-50 år gammelt er ofte ganske upopulært.

Det vil si at det for det første er rimelig priset, for det andre at man stort sett kan få tak i gode verk en gang til. For meg fremstår det som en perfekt kombinasjon. Du har et tidsfilter som gjør at det er mindre risikabelt, det er som regel liten  konkurranse om det, og du kan få kjøpt de gode  verkene fremdeles. Da vi bygget opp Gunnar S. Gundersen-samlingen vår, var det lite rift om  verkene hans. Jeg kunne plukke opp den fineste samlingen i Norge. Det er helt utrolig.

Når begynte du å samle?

For 20 år siden. Det som opptok meg mest var norsk modernisme i perioden 1930 til 1980. Allerede fra starten av ønsket jeg at det skulle bli en museal samling. Det innebærer at du må skaffe de beste verkene av de beste kunstnerne. Jeg fikk flinke mennesker til å hjelpe meg for å sikre at samlingen ble stram og ikke skled ut i alle forskjellige retninger. Det er blitt mye maleri, men også skulptur, keramikk og grafikk, som er et utrolig spennende medium – et sosialistisk medium som sprer kunsten til folket, sier Tangen.

Etter å ha samlet kunst noen år sluttet Nicolai Tangen i Egerton Capital, hvor han hadde hatt en kometkarriere. Han skrev seg inn som student i kunsthistorie ved Courthauld Institute hvor han brukte to år på å studere den tyske eksil-kunstneren Rolf Nesch som kom til Norge i 1933 som flyktning fra Tyskland: Jeg hadde lest mye om Nesch og perioden, og det hadde opparbeidet seg et behov for å få satt kunnskapene inn i et system. Samtidig fortsatte jeg å samle. I fjor satt jeg med en samling på over 1000 verk, visstnok den største, bredeste og dypeste samlingen i Norge fra denne perioden, og tenkte: hva gjør du nå? Jeg hadde ikke lyst til å gi det til barna. For det første tror jeg ikke det er godt for barn å få så store verdier. For det andre mener jeg at man ikke skal tre sin egen kunstsmak ned over hodene på dem. For meg er kunst en viktig del av identiteten. Jeg har sans for at folk finner på nye ting, skaper sitt eget liv. Og hvis formålet var å bevare samlingen ville arv ha vært lite hensiktsmessig. Den dagen jeg døde ville de ha solgt det. En sen kveld delte jeg en flaske rødvin med en god venn og bestemte meg for at det skulle gis til Kristiansand, og at det skulle skje nå. Uken etter fløy jeg til Kristiansand, og gikk en tur i byen med ordføreren som jeg kjente litt fra mitt tidligere liv. Vi så på hvor det ville være bra å henge kunsten. Siloen nede på kaia er jo helt fantastisk. Den er tegnet av Arne Korsmo og kommunen hadde ikke bestemt seg for hva tomta skulle brukes til.

I tillegg ligger den rett ved kulturhuset Kilden som har gitt byen et nytt løft og en ny selvtillit. Derfra og ut har det gått fort. Det ble satt ned et utvalg med  representanter for forskjellige partier og interessegrupper, og det viste seg å være partipolitisk enighet fra første stund. De eneste som har vært imot er Pensjonistpartiet som mener kunsten bør henge på gamlehjem.

Man skal vel være litt gretten for å si nei til en gave på 1000 verk? Da Mc-Kinney Møller ga det nye operahuset som gave til København måtte han minne byens politikere om at det var en gave og ikke et gavekort.

Han tok hele styringen selv. Jeg er ydmyk i forhold til det faktum at det innebærer økte kostnader for kommunen og går på bekostning av andre gode formål, men den daværende ordføreren Arvid Grundekjøn var flink til å samle bred støtte. Før kunngjøringen var stort sett alle enige om at det skulle gjennomføres, og også hvordan det skulle gjøres. Stiftelsen jeg har satt opp inngår et nært samarbeide med museet gjennom et evighetsdeponi og håpet er at Sørlandets Kunstmuseum også flytter ned til Silokaia.

I februar ble det utlyst en internasjonal arkitektkonkurranse som har resultert i 101 forslag fra norske og internasjonale arkitektkontorer. Det er mange fantastiske forslag. Bidragene er anonymisert for å sikre at den beste løsningen vinner. Vi har tilsammen 4 møter nå i juni. Etter møtene står vi igjen med 3-5 kandidater, som skal jobbe videre frem til jul. Parallelt med dette skal finansieringen på plass. Det antas å koste mellom 350 og 500 millioner kroner. Samtidig fortsetter vi med å bygge opp samlingen. Det er full speed.

Er det en del av samlingen du har gitt, eller er det hele?

Alt det viktige fra den aktuelle perioden går dit. Det har jeg lært av min mor: Hvis du skal gi bort noe, skal du gi det fineste du har. Det er dessuten meningen at folk skal komme for å se samlingen. Så den må være bra. Det er flere sider ved dette. For det første er det å gi bort den største gleden du kan ha, så det gjelder å gjøre det mens man kan ha glede av det selv. For det andre er det spennende å få være med på prosessen og bidra til at prosjektet blir ivaretatt på en skikkelig måte.

Vi har jo sett eksempler på det motsatte i Norge. Vi har brukt mye krefter på å få til en god prosess, en riktig struktur og et velegnet team av personer med sterk tilknytning til Kristiansand. Det er et fantastisk team. Og det hele blir lagt inn i en stiftelse som altså inngår et evighetsdeponi med museet, som jeg forøvrig også er veldig imponert over.

Det må føles fantastisk å ha bygget dette på ti år. Hvor er du om ti år? Sitter du fortsatt her?

En av de tingene jeg tok med meg fra Sovjetunionen, hvor jeg tilbragte noen måneder etter russiskkurset, var å lage femårsplaner, så det har jeg gjort. Nå er jeg inne i min tredje femårsplan med dette fondet, så jeg kommer helt sikkert til å holde på i fem år til. Lenger frem ser jeg ikke. Det er ikke fordi jeg tror jeg skal gjøre noe annet, men fordi man skal være glad hvis man lever fem år til. I denne perioden handler om å utvikle det vi har og skaffe god avkastning til investorene.

Dette er en industri hvor du ikke er bedre enn den siste pannekaka. Du blir målt hele tiden, så det er bare å stå på. Og når det gjelder filantropien er det viktig for meg å få gitt bort mye av pengene før jeg tar på meg den siste pyjamasen. Jeg leste et intervju engang med en norsk finanskar. Han sa noe sånn som at den som har flest penger igjen når han dør, han har vunnet. Det slo meg at han virkelig ikke hadde skjønt det. Den som har flest penger igjen når han dør, han har tapt. Det er annerledes hvis du driver en bedrift hvor det er mange mennesker ansatt.

Vi har ikke 16.000 industriarbeidere med forsørgeransvar her. Folk må få lov til å ha sine forskjellige prioriteringer, men personlig har jeg ikke tenkt å dø med disse pengene, og jeg forstår ikke dem som bare blir sittende på en stor finansformue til de stuper. De frarøver seg selv en av de største gleder livet kan gi dem: gleden ved å gi, avslutter Nicolai Tangen.

Vi har lenge jobbet med kunst og filantropi som en del av vår helheltige tjenesteleveranse. Klikk her for å lese mer om vårt arbeid.