Profitable råd

Denne artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv onsdag 29. juli 2015.

Få pengene ut av konto, sats på aksjefond, råder banken. Er det så lurt?

Rentene er blitt så lave at jakten på avkastning engasjerer alle med noen kroner til overs på bankkontoen. Finnes det en løsning på avkastningsproblemet?

I juni prydet et «spareråd» fra sjefen i Nordens største bank forsiden av Dagens Næringsliv. DN-leserne ble oppfordret til å flytte pengene fra bankkonto til aksjefond. Logikken bak «rådet» er åpenbar: Mens bankrenten ligger på rundt én prosent, har aksjemarkedet erfaringsvis gitt mye høyere avkastning. Data fra Dimson, Marsh og Staunton (2015) forteller oss at en global aksjeportefølje med god risikospredning har gitt omtrent fire prosent høyere avkastning enn risikofri rente i perioden fra 1900 til og med 2014.

Sånn sett har banksjefen sitt på det tørre; ønsker du høyere avkastning, investerer du i aksjemarkedet, det vil si der hvor forventet avkastning er størst.

Det er åpenbart noe som skurrer i denne logikken

Det som skurrer, er at risikoperspektivet er utelatt. Det fremstår som enkelt å maksimere forventet avkastning: Det er bare å investere alt du eier i aksjer, og hvis du ikke eier så mye, kan du låne for å investere penger du ikke har.

All god investeringsrådgivning tar utgangspunkt i to dimensjoner, nemlig avkastning og risiko. De to dimensjonene må veies opp mot hverandre; med høy forventet avkastning kommer høy risiko med på kjøpet. Du kan få én prosent risikofritt, eller en forventet avkastning på fem prosent hvis du putter alle pengene i aksjer. En kombinasjonsportefølje som består 50–50 av renter og aksjer, vil følgelig ha en forventet avkastning på tre prosent i dagens lavrentesituasjon.

I valget mellom én prosent (risikofri rente), tre prosent (50-50-porteføljen som består av like mye aksjer som renter) og fem prosent (alt i aksjer) er det lett å fristes av det høyeste tallet for forventet avkastning.

Et fornuftig utgangspunkt for små og store sparere er hvorfor man skal investere annerledes enn Oljefondet. Husk at dette fondet har en ekstremt lang investeringshorisont og tilgang til all verdens ekspertise. Sånn sett bør det være en tankevekker at Oljefondet ikke har mer enn 60 prosent i aksjer. Med andre ord har ikke verdens største investeringsfond beveget seg mer enn 60 prosent ut på risikoskalaen. Hvordan kan det da ha seg at banksjefen råder vanlige folk til å gå helt ut, til 100 prosent, på risikoskalaen?

Charlie Munger – som i flere tiår har jobbet med investorlegenden Warren Buffett – har sagt at «vis meg incentivene, så skal jeg vise deg utfallet». Bankene var glade for innskuddskronene under den store nedgangskonjunkturen og finanskrisen i 2008 og 2009. Den gang ville det vært utenkelig at en bank anbefalte kundene sine å ta ut penger fra bankkonto for å investere i aksjefond. I dag er imidlertid ikke innskuddsproduktene profitable lenger. Bankenes marginer er høyere i obligasjonsog kombinasjonsfond, og aller høyest i aksjefond.

Når bankene har så klare incentiver til å alltid selge det som gir høyest inntjening, er det ikke overraskende at «rådene» følger produktmarginene; dette
er grunnleggende økonomisk logikk.

Incentiver fungerer

I tillegg ser vi at «rådene» gjerne følger konjunktursyklusen på en måte som erfaringsvis ikke alltid er i kundens interesse.

Et bedre råd fra bankene kunne vært å nedbetale gjeld raskere i stedet for å la kundene sitte med investeringsporteføljer som implisitt er belånt. Mungers  logikk forteller oss at et slikt råd er usannsynlig, fordi incentivene er fraværende; det gir mye høyere inntjening for bankene å tjene mer enn én prosent på hver krone i lån samtidig som de tjener mer enn én prosent på hver krone i aksjefondene.

Det beste rådet kunne med andre ord ha utløst et inntjeningsfall i bankene tilsvarende to-tre prosent av kundens oppsparte midler. Hvis banksjefen hadde gått ut i avisen med råd som umiddelbart ville gjort banken mindre profitabel, hadde utålmodige aksjonærer neppe latt henne sitte lenge i stolen.

Det er lett å si at man setter kundens interesser først, men det er umulig å få til hvis incentiver og organisatorisk design drar i motsatt retning.

«Sparerådet» fra sjefen i Nordens bank største er åpenbart profitabelt – fra bankenesståsted. Kunden sitter igjen medall risikoen. Vi har sett det før og det skjer igjen; incentiver virker.