Profitt og tillit – en umulig kombinasjon?

I moderne finans jobbes det ofte ut fra doktrinen om at egen fortjeneste kommer før kundens interesser. Etter tiår med ensidig fokus på egen profitt skal vi se at et mer helhetlig perspektiv er i emning.

De siste tiårene har få hatt mer innflytelse over det moderne foretakets organisering og prioriteringer enn Harvard-professor Michael Porter (f. 1947). I et intervju med tidsskriftet Fast Company i 2001 slo Porter fast følgende: «Hvis målet ditt er noe annet enn profitt – hvis det er å bli stor, vokse fort eller å bli en teknologileder – så vil du støte på problemer». Det er utvilsomt til samfunnets beste at de gode foretakene tjener penger. Det er imidlertid langt fra denne enkle innsikten til å slå fast at profitt ene og alene må være målet ditt.

«Slaver av avdøde økonomer»

Det er derfor interessant å spørre hvor Porters verdensanskuelse kom fra. John Maynard Keynes (1883-1946) mente det ofte viser seg at vi er slaver av «en eller annen avdød økonom». Kanskje Porter var inspirert av Adam Smith (1723-1790) da han i 2001 beskrev profitt som foretakets eneste mål? Adam Smith, av mange regnet som økonomifagets grunnlegger, skrev i sin tid følgende i verket «Nasjonenes velstand» fra 1776:

«Det er ikke ut fra slakterens, ølbryggerens eller bakerens godhet at vi venter å få mat på bordet, men fordi det er i deres egeninteresse at vi får det. Vi appellerer ikke til deres medmenneskelighet, men til deres egeninteresse, og vi snakker aldri med dem om våre egne behov, bare om deres egen vinning. Det er bare tiggeren som velger å stole på sine medborgeres menneskekjærlighet».

Et annet sted i «Nasjonenes velstand» skrev Smith at «han etterstreber kun egen vinning, og han ledes, som i så mange andre tilfeller, av en usynlig hånd til å tjene et formål som ikke har vært noen del av hans hensikt. Ikke heller er det alltid til samfunnets ulempe at dette ikke har vært noen del av hans ansvar.

Gjennom egeninteressen tjener han ofte samfunnet mer enn når han virkelig etterstreber dette. Jeg kjenner ikke til at særskilt mye godt noensinne har kommet ut av dem som driver handel til samfunnets gagn». Smiths bidrag til forståelsen av den gryende kapitalistiske økonomien på 1700-tallet besto i at han åpnet opp folks øyne for at arbeidsdeling, handel og kommersiell virksomhet dro med seg betydelige samfunnsgevinster. Han pekte på at levestandarden til en arbeidsom og sparsommelig bonde i Skottland «overstiger mang en afrikansk høvdings levestandard», til tross for at den afrikanske høvdingen var «den absolutte hersker over livene og rettighetene til ti tusen nakne villmenn».

«Den usynlige hånds magi»

Smiths ordvalg står seg ikke like godt i dag, 240 år etter at «Nasjonenes velstand» ble skrevet. Likevel er det som om moderne økonomer forsøker å holde liv i Smiths enkle innsikter i vårt komplekse og globale samfunn – samtidig som de bruker den avdøde økonomens antikverte språk. Her er en smakebit på hva som møter studentene i én av dagens mest populære lærebøker i økonomi, skrevet av Harvard-professor Gregory Mankiw: «Et av målene våre i denne boken er å forstå hvordan den usynlige hånds magi fungerer».

Her møter vi nok en gang begrepet «den usynlige hånd», som Smith brukte til sammen bare tre ganger i alle bøkene han skrev. I tillegg har den moderne økonomen Mankiw tilføyd begrepet «magi», som om økonomifaget var en religion hvor innsikten åpenbarer seg for dem som studerer tekstene hardt nok. Til tross for at det har gått 200 år siden Adam Smith levde, har ikke økonomene klart å definere helt presist hva som ligger i «den usynlige hånd».

Harvard-økonom Mankiws begrep «magi» bringer oss heller ikke nærmere sannheten. Til tross for at presisjonen i økonomifaget uteblir – noe som aldri kan forventes i sosialvitenskaper hvor psykologi og sosiale sammenhenger overskygger matematikkens renhet – kan vi med nøyaktighet konstatere at den kapitalistiske samfunnsmodellen har utfoldet seg i en tid med betydelige økninger av den generelle velstanden blant folk flest. I mangel av et bedre ord; er det virkelig Adam Smiths «usynlige hånd» som har dyttet oss dit vi er i dag?

Fokus på aksjonærverdier

På 1980-tallet vokste det frem en oppfatning om styringen av det moderne foretaket som senere fikk merkelappen «shareholder value», det vil si fokus på aksjonærverdier. Jack Welch (f. 1935), den legendariske sjefen i General Electric, blir av mange regnet som én av opphavsmennene til begrepet. «Shareholder value» fikk etter hvert et innhold som tilsier at foretakets eneste fokus bør være på aksjekursen. Hvis kursen stiger, skyldes det at verdier skapes – og ingen ringere enn markedets usynlige hånd fungerer som en utrettelig dommer over denne verdiskapingsprosessen.

Det er kanskje galt å kalle en så enkel tankegang for en filosofi, men «shareholder value» har utvilsomt betydd mye for samfunnsutviklingen de siste tiårene; og den enkle tankegangen lever fortsatt i beste velgående. Selv en dyktig og anerkjent professor som Porter arbeider ikke uavhengig av «avdøde økonomer» eller strømninger i ens samtid. Både Adam Smith og «shareholder value»-tankegangen kaster lys over Porters gamle påstand om at «[h]vis målet ditt er noe annet enn lønnsomhet – hvis det er å bli stor, vokse fort eller å bli en teknologileder – så vil du støte på problemer».

Derfor er det interessant å merke seg de siste uttalelsene fra Porter. I en artikkel i Harvard Business Review fra 2011 med tittelen «Creating Share Value» skriver den kjente ledelses- og strategiprofessoren blant annet følgende: «Foretakenes formål må omdefineres som det å skape felles verdier [eng.: creating shared value], ikke bare profitt alene».

Dette er en nyorientering fra Porters side. Og han skriver mer utfyllende: «All profitt er ikke lik. Dette er en idé som har blitt tapt i det smale, kortsiktige fokus i kapitalmarkedene og i mye ledelsesfilosofi. Profitt som involverer et sosialt formål, representerer en høyere form for kapitalisme», skriver den «nye» Porter.

Kapitalisme på et lavmål

Med ett slår den anerkjente ledelsesguruen og Harvard-professoren at bare fokus på profitt er kapitalisme på et lavmål; det er smalt, kortsiktig og står i fare for å ekskludere sosiale verdier. Et par år før Porter skrev den nyorienterende artikkelen i Harvard Business Review i 2011 kom en minst like oppsiktsvekkende helomvending fra Jack Welch, GE-sjefen som populariserte «shareholder value» -filosofien mer enn noen annen: «Det er åpenbart at shareholder value er den dummeste idéen i verden», sa Welch til Financial Times i 2009.

Han har senere moderert den bastante uttalelsen, men «skaden» er skjedd; i dag diskuteres aksjonærfokus og profitt på en annen måte enn for bare få år siden. Merk at både «nye» Porter og «nye» Welch har vokst frem i kjølvannet av Den store finanskrisen i 2008 og 2009. Det minner oss om at kriser kan være nyttige hvis de endrer tankemåten vår til det bedre.

Skjemavelde og/eller verdibasert ledelse

Et eksempel på hvor langt nyorienteringen strekkes kom i Harvard Business Review i mars 2015. Cambridge-professor David De Cremer skrev her en artikkel med tittelen «Hvorfor tilliten vår til bankene ikke er gjenvunnet». De Cremer peker på at JP Morgan har ansatt 13.000 nye medarbeidere i compliance-avdelingen siden 2012 og at de skal ansatte 5.000 til (compliance beskriver foretakenes arbeid med å holde seg innenfor lover og forskrifter); til sammenlikning har Norges største bank totalt 11.500 ansatte.

De Cremers kritiserer skjemakulturen i det moderne foretaket; hvis foretaket driver sin praksis i tråd med alle forskrifter og regler – det vil si helt i tråd med alle instrukser – så vil det likevel være noe som mangler. Bare regler og skjemaer gir ikke rom for verdibasert ledelse eller egne vurderinger, mener Cambridge-professoren. «Banker kan drives bedre ved å fokusere mindre på compliance og mer på godhet», slår De Cremer fast. Han refererer til forskning som viser at tillit vekkes når tre elementer er til stede: Kompetanse, ærlighet og godhet. Den nyere forskningen bekrefter dermed Aristoteles’ (385-322 f. Kr.) tanker om at moralsk karakter kommer fra personens intelligens (jf. kompetanse), ærlighet og ønske om å gjøre vel (jf. godhet).

Tillit: kompetanse, ærlighet og godhet

Både kompetanse og ærlighet har blitt diskutert i kjølvannet av Den store finanskrisen, mens begrepet godhet unngås, hevder De Cremer; men er det egentlig så overraskende at godheten mangler? Husk Adam Smiths ord om at «[d]et er ikke ut fra slakterens, ølbryggerens eller bakerens godhet at vi venter å få mat på bordet, men fordi det er i deres egeninteresse at vi får det». Skapte Smith en form for presedens for at økonomer måtte unngå begrepet «godhet» hvis de skulle bedrive seriøs forskning? Er moderne økonomer slaver av den avdøde Smith? I 2012 ble Arthur Levitt, som var den lengst sittende sjefen i det amerikanske finanstilsynet Securities and Exchange Commission (SEC) fra 1993 til 2001, intervjuet om temaer som implisitt er knyttet til kompetanse, ærlighet og godhet på Bloomberg TV.

Egen kompetanse fremfor «kundens interesser først»

Denne gangen representerte Levitt den globale finansgiganten Goldman Sachs, som han var rådgiver for i årene fra 2009 til 2014. Nå ønsket Levitt å ta et oppgjør med Goldman Sachs’ mangeårige ideal om å sette kundens interesser først. Idealet om å sette kunden først ble ført opp som en del av finansinstitusjonens policy på 1970-tallet. «Vi burde sannsynligvis stoppe å si at vi setter kundens interesser først», sa Levitt i intervjuet. «Goldman burde ikke spille på det [å sette kunden først]. Goldman burde spille på kompetansen sin, som er betydelig […] Dette er ikke en advarsel til kundene. Det betyr at det må være transparens », forklarte den tidligere finanstilsynssjefen, nå rådgiver for Goldman Sachs – en av verdens mest profitable finansinstitusjoner.

Levitts uttalelser er interessante fordi de avdekker den aldrende finansmannens syn på de tre kildene til tillit: Han vil at Goldman skal spille på kompetansen sin og være helt transparente (et annet ord for ærlighet) på at de ikke vil følge idealet fra 1970-tallet om godhet (det vil si å sette kundens interesser først). Med andre ord vil Goldman-rådgiveren ha din og samfunnets tillit ved å praktisere bare to av de tre kildene til tillit. Dessverre kan ikke tillit skapes uten godhet, ifølge Aristoteles og nyere forskning om tillit; men den kan naturligvis utnyttes på kort sikt inntil tilliten tapes helt. For samfunnet er det viktig å reflektere over om tillit er en sårbar ressurs som bør vernes i like stor grad som miljøet. Det er lenge siden prinsippet «forurenser betaler» ble formulert. Spørsmålet er hva samfunnet kan gjøre med dem som systematisk utnytter borgernes tillit for egen profitt.

Sterkere, smartere og bedre

Merk for øvrig at JP Morgans oppbygging av en gigantisk compliance-avdeling aldri har vært begrunnet med et ønske om å sørge for at kundens interesser kommer først. I stedet har JP Morgan-sjef Jamie Dimon forklart organisasjonsendringene med ønsket om å skape et «sterkere, smartere og bedre selskap», hvor «sterkere, smartere» er en annen måte å uttrykke kompetanse på, det vil si bare den ene kilden til tillit. Vi skal snart se at instrumentell effektivitet alene ikke alltid skaper det beste utfallet.

Særtrekk ved den menneskelige natur

I fortsettelsen vil jeg bruke to gamle historier for å illustrere særtrekk ved den menneskelige natur. Den første er fabelen om skorpionen og frosken, mens den andre er fortellingen om greske Odyssevs. Ifølge fabelen spør skorpionen en frosk om den kan bære ham over elven. Frosken er redd for å bli stukket av skorpionen, men skorpionen sier at det ville være dumt å stikke den som bærer en, for da drukner begge. Frosken ser logikken og tar skorpionen på ryggen sin. Midtveis ute i elven stikker skorpionen frosken. «Hvorfor gjorde du det? Nå vil vi begge dø», sier frosken. «Det ligger i min natur», svarer skorpionen.

Kan fabelen brukes for å illustrere hva instrumentelt effektiv næringsvirksomhet og finans uten godhet kan føre til? Den andre historien kommer fra Hellas, en gang på 1200-tallet f.Kr. På sjøveien hjem ble Odyssevs advart mot de farlige sirenene av gudinnen Kirke; Odyssevs omtalte Kirke som visere enn de mektigste guder, så hennes ord var verdt å høre på. Sjøfolk som passerte sirenenes øy så nærme at de kunne få øye på disse fortryllende skapningene, kom aldri hjem igjen. For å verge seg mot de søte fristelsene, beordret Odyssevs mannskapet sitt til å ta sine forholdsregler:

  1. For det første ba Odyssevs mennene sine om å bli bundet fast til masten, slik at han ikke kunne røre på seg. Hvis han ga ordre om å seile inn til sirenenes øy, skulle mennene binde ham fast enda hardere.
  2. For det andre puttet Odyssevs bivoks i ørene på mennene sine, slik at de ikke kunne høre sirenenes søte sang.

Som forutsett av den vise Kirke, ble Odyssevs fanget av sirenenes fristelser og han ba mannskapet om å løsne knutene; mennene fulgte imidlertid ordren som var gitt tidligere, og bandt sjefen sin enda hardere fast til masten. Da sirenenes øy var borte i horisonten, tok mannskapet voksen ut av ørene sine og satte Odyssevs fri. Det er lett å mistenke Odyssevs for å ha vært en svak mann all den tid han tok helt enkle forholdsregler for å umyndiggjøre seg selv. Faktum er at Odyssevs var alt annet enn svak; han var helteskikkelsen som kom på ideen med trehesten for å innta byen Troja, og han gjorde selv gudene misunnelige.

Hvordan kan det ha seg at en slik ekstraordinær mann ba om å bli umyndiggjort? Historien om frosken og skorpionen handler naturligvis ikke om dyrelivet, men om oss mennesker. Fabelen er en påminner om at katastrofen er uunngåelig hvis vi ikke tar hensyn til våre naturgitte instinkter og menneskelig atferd i enkelte situasjoner; også gode mennesker kan gjøre dårlige ting hvis anledningen byr seg. Den tre tusen år gamle historien om helten Odyssevs, som umyndiggjorde seg selv, er ikke bare ment som en spenningshistorie for barna. Den er også en inngang til diskusjoner om det rasjonelle mennesket. Er det ikke mest rasjonelt å innse at man i visse situasjoner vil handle irrasjonelt, og dermed lage forholdsregler som begrenser den skadelige, irrasjonelle atferden?

Arthur Levitt var sjef for det amerikanske finanstilsynet på en tid med utstrakt liberalisering i finansnæringen. Under Levitt så Citi dagens lys; Citi var kombinasjonen av bankgiganten Citicorp og finanskonglomeratet Travelers Group. Fusjonen, som var en av verdens største noensinne, fungerte som et startskudd for stadig større og mer integrerte finansinstitusjoner. Det var som om voksen i ørene ble fjernet; gamle reservasjoner som hadde med interessekonflikter og markedsdominans å gjøre, forsvant. Troen på rasjonelle aktører, Adam Smiths «usynlige hender», Mankiws «magi» og det selvreparerende system dominerte. Frosk og skorpion ble satt i samme rom, og mastene ble hugget for å fyre opp under det som i årene etterpå ble den største festen i moderne finans.

Hva er kompetanse?

Etter Den store finanskrisen skulle man kanskje tro at Arthur Levitt fremsto som en mer erfaren og vis mann enn før. La oss derfor se nøyere på Levitts tankegang. I intervjuet med Bloomberg sier han at Goldman bør spille på sin kompetanse, men hva er egentlig kompetanse? La oss bruke litt tid på dette sentrale begrepet. Stuart E. Dreyfus og Hubert L. Dreyfus, begge professorer ved University of California (Berkeley), beskrev i 1980 en femtrinns kompetansemodell:

  1. Nybegynner
  2. Kompetent
  3. Kyndig
  4. Ekspert
  5. Mester

Modellen passer godt for å følge opp læregutters utvikling mot et mesterbrev. Dreyfus-brødrene brukte femtrinnsmodellen for å hjelpe det amerikanske luftforsvaret i opplæringen av blant annet piloter i krisesituasjoner. Oxford-professor Bent Flyvbjerg har tatt Dreyfus-brødrenes enkle, men pedagogiske kompetansemodell et hakk videre ved å gå mer enn to tusen år tilbake i tid. Ifølge Flyvbjerg beskrives kompetansens øverste trinn av fronimos; det er et begrep fra Aristoteles og er ment å beskrive personer med praktisk visdom, det vil si etisk bevissthet hos spesielt erfarne når de handler. Å sette Aristoteles’ fronimos øverst på kompetansestigen har enorme følger; det er som om alle kompetansetrinnene fra 1 til 5 ses i et nytt lys når praktisk utøvelse av kompetansen tilføres etiske dimensjoner. Med ett ser man at et diplom fra Harvard eller Oxford alene ikke holder. I stedet får man ny respekt for praktisk visdom, som bare kan komme til erfarne utøvere innenfor profesjonen.

Rasjonalitet

Fronimos minner litt om de nyere begrepene instrumentell rasjonalitet og verdirasjonalitet fra tyske Max Weber (1864-1920). Moderne finans er utvilsomt instrumentelt rasjonell all den tid vi kan overføre store pengesummer på tvers av landegrenser i løpet av brøkdelen av et sekund. De store, integrerte finansinstitusjonene som ble skapt under Levitts vakt i SEC, er utvilsomt skapt for å være instrumentelt rasjonelle, men er de verdirasjonelle? Moderne finans har levd lenge etter Adam Smiths bemerkning om at det ikke er godhet, men egeninteressen som bringer oss mat på bordet; det er ifølge Smith «bare tiggeren som velger å stole på sine medborgeres menneskekjærlighet». Mens tillit skapes når kompetanse, ærlighet og godhet er på plass samtidig, ønsker moderne global finans å hoppe over godhet og spille mest på kompetanse.

Michael Porter og Jack Welch har fått kalde føtter på sine eldre dager og frykter for de langsiktige konsekvensene av denne enkle tankegangen. Inn kommer de gamle filosofene igjen, ledet av Aristoteles. Det er kanskje i møtet mellom Arthur Levitt og Aristoteles vi aner hva etikkens rolle i morgendagens finans kan være. Levitt vil at Goldman Sachs skal spille på sin kompetanse, det vil si å gjøre den svært profitable finansgiganten enda mer instrumentelt rasjonell enn det den var i går. Aristoteles’ poeng om at kompetansen er ufullstendig hvis den ikke støttes av fronesis – den fremste av de intellektuelle dyder – ignoreres. Det er utvilsomt en spenning mellom Levitts enkle verdens anskuelse og Aristoteles’ filosofi. Mange av det praktiske livs menn har i flere tiår allerede levd under den forlokkende forestillingen om at det finnes «usynlige hender» som skaper «magi» underveis hvis bare egeninteressen får fritt spillerom. Er denne eventyrforestillingen i ferd med å sprekke til fordel for et mer nyansert syn på marked og samfunn i tråd med visdommen fra eldre filosofer? Varsler «nye» Porter og Welch at vindretningen er i ferd med å snu, som for å vise at de gamle er eldst? I så fall må morgendagens finansinstitusjoner finne ut hvordan de kan kombinere tillit med profitt, og ikke bare fokusere på profitten alene.

Ønsker du mer innsikt? Sjekk ut flere artikler her