Skjult risiko

Denne artikkelen ble først publisert i Kapital nummer 16, september 2016.

Å lykkes med investeringer krever at du tar akkurat passe risiko. Dessverre er det lettere sagt enn gjort å tallfeste den risikoen som tas.

Mange undersøkelser forteller oss at den gjennomsnittlige fondsinvestor ikke fikk den avkastningen han burde fått. For eksempel viser tall fra analyseselskapet Dalbar at amerikanske aksjefondsinvestorer har fått en avkastning på knappe fire prosent i snitt pr. år de siste tre tiårene. Til sammenligning har aksjemarkedet steget med over ti prosent årlig i samme periode; det vil si at det har vært et gap mellom investors avkastning og markedsavkastningen på seks prosent i snitt pr. år.

Kjøper på topp og selger på bunn

Gapet mellom investor- og markedsavkastningen skyldes trolig det emosjonelle, det vil si at folk blir følelsesmessig oppjaget. Dermed fristes de inn i et systematisk adferdsmønster som gir økte investeringer langt ute i en oppgangssyklus, mens de holder seg unna markedet langt inn i en nedgangssyklus. Med andre ord: Folk kjøper på topp og selger på bunn.

For å unngå å bli et offer for adferdsrelaterte handlemønstre, anbefaler den smarte rådgiver å holde følelsene utenfor investeringene.En måte å lykkes meddette på er å ta hverken mer eller mindre risiko enn det ens psyke tillater. Og akkurat passe risiko anslås gjerne ved å se på fordelingen mellom aksjer og obligasjoner i investeringsporteføljen. Denne smarte tilnærmingen til risiko fungerer godt i mange tilfeller, men kan man forstå og tilpasse seg risikoen på en mer intelligent måte?

Høy durasjon – høy risiko – høy avkastning?

infographic_ff_barcleys_global_sept2016

I figuren har vi vist rentefølsomheten, ofte kalt durasjonen, i en kjent renteindeks. Oljefondet er blant dem som bruker indeksen. Vi ser at durasjonen lå stabilt på oppunder fem år frem til 2002. Fra 2002 av har durasjonen bare gått én vei. I dag er durasjonen i Barclays Global Aggregate-indeksen omtrent syv år. Det har med andre ord blitt vanligere å utsette til i morgen det man kunne betalt i dag.

«Høyere durasjon har ikke bare ført med seg høyere historisk avkastning; også kursvariasjonene har vært høyere».

Durasjon er den første risikofaktoren man lærer om på et rentekurs; jo høyere durasjon, desto høyere risiko. Historisk har man fått omtrent én prosent mer betalt for å påta seg durasjonsrisiko lik den man finner i statsobligasjoner med lang løpetid i stedet for å plassere i statspapirer med kortest løpetid. Høyere durasjon har ikke bare ført med seg høyere historisk avkastning; også kursvariasjonene har vært høyere. Med andre ord vil en økning i durasjonen fra fem til syv år tilsi at risikoen i porteføljen øker tilsvarende durasjonsøkningen.

Urolige porteføljer

Et grovt anslag tilsier at den ekstra risikoen, som følge av økt durasjon fra fem til syv år, kan sammenlignes med å heve aksjebeholdningen med mer enn fem prosentpoeng i en balansert portefølje av aksjer og renter. Det kan være akkurat nok til at porteføljen oppfører seg ubehagelig i perioder med uro i markedene; såpass ubehagelig at investoren selger seg ut rett før neste markedsbunn.

Gjennomgangen illustrerer at utbredte og smarte måter å tilnærme seg risiko på kan forbedres når man angriper spørsmålet om risiko på intelligent vis; det er ikke nok bare å se på fordelingen mellom aksjer og renter i porteføljen. Og figuren er en påminner om at ekstra risiko har sneket seg inn i manges renteporteføljer.

Hvis du vil vite mer finner du lignende artikler på vår blogg her.