Magician hand with magic wand and hat

Trollmannens læregutter

Denne artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv onsdag 13. april 2016.

Gårsdagens problemer skal løses ved å sette renten til null. Nullrenter skaper nye floker, og de må løses i blinde.

I store deler av den vestlige verden ligger rentene i dag på null. I enkelte europeiske land og i Japan har rentene til og med falt under nullstreken. Dette er helt uten historisk sidestykke. Det er dokumentert at rentebærende gjeld eksisterte i Sumer, et oldtidsrike i det sørlige Mesopotamia (Irak). Siden den gang har rentebærende gjeld spilt en større eller mindre rolle i våre moderne samfunn. Etter flere tusen år med positive renter står verden overfor negative renter; sånn sett har vi ingen erfaring med dagens rentepolitikk.

En analyse blir best når den kombinerer empiri (historisk erfaring) med teori. Fordi vi ikke har erfaring med renter på og under nullstreken, står vi bare igjen med teoretiske spekulasjoner om konsekvensene av dagens pengepolitikk; vi famler i blinde. La oss derfor se på åpenbare teoretiske floker i kjølvannet av negative renter.

Diskonteringsrente

Noe av det første du støter på i en lærebok om finans, er begrepet diskonteringsrente. Det vil si den renten vi bruker i nevneren under brøkstreken for å beregne verdien av finansielle aktiva. Eksempelvis divideres fremtidige kontantstrømmer med denne renten for å beregne verdien av aksjer og obligasjoner.

Når diskonteringsrenten blir null eller negativ, bryter de mest brukte verktøyene i finans sammen.

Vi husker fra barneskolen at det alltid var problematisk å dele noe på null. Det blir umulig å verdsette for eksempel aksjer. Hva er Oljefondet verdt? Tenk på et tall!

Jo nærmere diskonteringsrenten nærmer seg null, desto høyere blir verdien. Med andre ord tilsier moderne pengepolitikk at verdien på finansielle eiendeler blir skyhøy og at verdivariasjonene øker betydelig når rentebildet varierer rundt nullstreken. Dette er imidlertid bare teori, og tiden vil vise om teoriens hypoteser om skyhøye eiendelspriser og større verdivariasjoner blir en realitet.

Sentralbankene og moderne økonomisk teori er nært forbundet

Det var den svenske Riksbanken som etablerte det som ofte kalles Nobelprisen i økonomi i 1969. I realiteten har prisen ingenting med Nobels testamente å gjøre. Økonomiprisen er blitt kalt et vellykket pr-kupp og Philip Mirowski, professor i økonomisk historie ved University of Notre Dame, har studert hvordan prisens voksende prestisje bidro til å befeste sentralbankenes selvstendighet og makt i det moderne samfunnet.

På den ene siden har sentralbankprisen til minne om Alfred Nobel vært med på å bygge opp det moderne økonomi- og finansfaget. Da er det kanskje rett og rimelig at det er de samme sentralbankene som vraker de vanligste verktøyene i økonomi og finans gjennom negativer renter? I denne prosessen forkastes det kjente, som vi har flere tusen års erfaring med, og erstattes av det ukjente.

Sentralbankene – trollmannens læregutter

En analytiker i Ned Davis Research kalte sentralbankene for trollmannens læregutter, etter Goethes kjente dikt. I diktet gjør lærlingen opprør mot mesteren; han ønsker selvstendighet. På grunn av massiv inkompetanse fører lærlingens forsøk på trolldomskunster til det reneste kaos.

Heldigvis kommer trollmannen til unnsetning etter fortvilte rop om hjelp. Dessverre har vi i virkeligheten ingen trollmann å falle tilbake på. Så hvordan bør sparere og investorer tilpasse seg?

Normalt er fremtiden usikker. Negative renter gjenspeiler neppe en sikrere verden. Da gjelder det å basere investeringsstrategien på tre velkjente prinsipper, nemlig risikospredning, risikospredning og risikospredning.

Vil du lese mer? Finn lignende artikler på vår blogg her.