Blir USA et nytt Japan?

Denne artikkelen er skrevet av J. Bradford DeLong. Tidligere avdelingsdirektør i det amerikanske finansdepartementet og er nå professor i samfunnsøkonomi ved University of California, Berkeley. Oversatt av Erling Røed Larsen. Copyright: Project Syndicate, 2014. www.project-syndicate.org

Professor J. Bradford Delong

Store forskjeller: Professor J. Bradford Delong ved University of California ser på likheter og ulikheter ved amerikansk og japansk økonomi.

I 1980-årene kunne Japan ikke gjøre noe galt, sett med økonomenes øyne. Økonomene mente Japan hadde en klar konkurransefordel sammenliknet med landene rundt Nord-Atlanteren. Dette gjaldt for en lang rekke av høyteknologiske og masseproduserende eksportindustrier. Økonomene så en økonomi som siden 2. verdenskrig tydelig hadde gjort det bedre enn veksten i europeiske økonomier. Og de så en økonomi som vokste betydelig raskere enn de nord-atlantiske økonomiene hadde gjort da de lå på de samme absolutte og relative produktivitetsnivåene.

Det framstod som et godt tips på slutten av 1980- årene å si at mekaniseringen, elektroniseringen og automatiseringen ville fortsette. Politisk og økonomisk press ville føre til at flere japanske sektorer ville måtte endre seg. De ville bli tvunget til å gå gjennom transformasjonen til den maskinintensive og høyproduktive måten å organisere seg på som de eksportorienterte industriene allerede hadde gjort (og som sektorer som jordbruk hadde vært igjennom eller var i ferd med å oppleve omkring Nord-Atlanteren).

Den japanske arbeidsetikk ville beholdes, trodde man. Japans høye sparerate og lave befolkningsvekst ville gi landet en betydelig ledelse i kapitalintensitet – og dermed arbeidsproduktivitet – og dette kom i tillegg til den ledelsen landet ville utvikle i total faktorproduktivitet. I tillegg kom det at Japan hadde nær tilgang til en enorm reserve av lavt-lønnsarbeidere, og det ville gjøre det mulig for dem å opprette en regional arbeidsdeling. Denne arbeidsdelingen ville innebære å utnytte landets egen høyt betalte og høyt utdannede arbeidsstokk og sette ut lavtlønnsoppgaver, som altså fordrer lav produktivitet, til det kontinentale Asia.

Da ville Japan først ta igjen, og så kanskje passere, landene rundt Nord-Atlanteren i kapitalintensitet, industrikunnskap og levestandard. Japan ville overta verdensøkonomiens best betalte aktiviteter. Forskning og utvikling i høyteknologisk industri, luksusforbruksvarer, finans og selskapsledelse ville i økende grad bevege seg til områdene rundt Tokyo. Med bare en tredjedel av befolkningsstørrelsen til USA, ble det betraktet som usannsynlig at Japan ville bli en supermakt. Men Japan ville innhente USAs forsprang på 30 % (kjøpekraftjustert) i bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger. Den rådende oppfatningen var at omkring år 2015 ville Japans BNP per innbygger antakelig være 10 % høyere enn USAs (kjøpekraftjustert).

Dette skjedde ikke. Japans økonomi er i dag 40 % mindre enn observatørene i 1980-årene så sikkert spådde. Det viser seg at det å ligge på et nivå rundt 70 % av USAs BNP var det beste Japan klarte. Japans relative produktivitet har falt, med to tiår med problemer som eliminerte presset om å oppgradere jordbruk og tjenester.

Japans eksportrettede industrier har beholdt ledelsen, men Japan har ikke i spesielt høy grad lokket til seg andre toppnivåsektorer – i mote, finans eller selskapsledelse. Snarere tvert imot. Siden slutten av 1980-årene har Japans høye individuelle sparerate ikke vært en styrke på tilbudssiden, men en svakhet på etterspørselssiden. Det har finansiert myndighetenes gjeld og investeringer utenlands snarere enn å føre til den innenlandske investeringsboomen som skulle øke kapitalintensiteten og arbeidsproduktiviteten.

Japan er ikke et fattig land i dag. Men dets økonomiske struktur og velferdsnivå gjør at det likner mer på Italia enn Japans søsterområder i det østlige området av Stillehavet, altså de amerikanske kyststatene California, Oregon og Washington.

For sju år siden, før den globale finanskrisen, så var det overveldende enighet blant økonomer om at i etterkant burde man ikke ha forventet at Japan skulle innhente de amerikanske statene på Stillehavskysten i produktivitetsnivå. Den japanske kulturen produserer enorme blokkeringer for å ta i bruk halvparten av befolkningen – kvinnene. Og Japans politikk er så gjennomsyret av lokale egeninteresser at det har hindret videre utbredelse av eksportorientert industri.

Argumentet gikk som følger: Japan var for forskjellig på for mange måter til at landene rundt Nord-Atlanteren kunne fungere som en økonomisk utviklingsmodell. Og de eksportorienterte industriselskapene som hadde blitt stimulert og voktet av Handelsdepartementet var ikke kjernen som resten av Japan skulle dreie rundt, men i stedet en separat enhet.

Den potensielle vekstraten til den japanske økonomien bremset med grovt sett ytterligere to prosentpoeng i begynnelsen av 1990-årene – idet etterkrigstidens økonomiske modell mistet kraft. Dette fallet i økonomisk vekst falt sammen med en boble som sprakk og en lavkonjunktur. Lavkonjunkturen førte til at Japans produksjon krympet med omkring 10 % i løpet av noen få år, og ble etterfulgt av en forbedringsfase som gikk sakte og kun løftet landet til en ny, lavere veksttakt.

Etter å ha opplevd de siste sju årene, må vi tenke gjennom dette. Data tyder på at USAs økonomi er 7 % fattigere sammenliknet med den langsiktsveksttakten som var forventet i 2007. Og da legger vi til grunn at de siste sju årene bare var et engangstilfelle, som ikke førte til en reduksjon i den veksten man kan klare på lang sikt.

Likevel er det grunner til å frykte at vi nettopp kan oppleve et slikt fall i veksttakten over tid. Mindre vekst betyr mindre konkurransepress som igjen betyr lavere effektivitet. Mindre risikotaking betyr mindre appetitt for innovasjon og eksperimentering. Og nominelle renter nær null betyr at samfunnets sparing ikke kan bli brukt effektivt.

Hvis en ganske godt håndtert boblesprekk i en amerikansk økonomi med lav inflasjon kunne dytte vekstbanen ned 10 % i løpet av et tiår, er det da utenkelig at en dårlig håndtert boblesprekk i løpet av en generasjon kunne plassere vekstbanen i Japan 40 % lavere enn den ellers kunne ha vært?

En ting er klart: Økonomer tør ikke lenger tro at trend er trend og konjunktursyklus er konjunktursyklus, og at sammenhengen mellom dem er så liten at man kan se bort i fra den ved første øyekast. For den tilnærmingen har ført til at mange økonomer nå bor i land som er betydelig fattigere enn forventet.

Hvis du vil lese mer om finans og markeder finner du spennende artikler her.