Utfordreren

Dette portrettintervjuet er skrevet av gjesteskribent: Journalist og forfatter Hugo Lauritz Jenssen.

Han holder seg stort sett behørig unna offentlighetens radar og er derfor ukjent for mange. Noen vet at han er Formuesforvaltnings gründer og styreleder. Mange er klar over at han leder konsernstyret i landets største mediebedrift, Schibsted. Men at han også er et engasjert medlem av styret i Kulturhistorisk Museum, er det ikke så mange som vet. Vi snakker om Ole Jacob Sunde.

Formuesforvaltnings hovedkontor ligger i Henrik Ibsens gate i Oslo, med Nobelinstituttet som nærmeste nabo. Det ærverdige bygget, tegnet og oppført av dansken Thøger Leonard Binneballe i 1867, passer godt med hva man kunne forvente seg av en forvalter av formuer; en forvalter bør fremstå som solid, diskre og med orden i eget hus.

Når man entrer den vakre villaen, er det imidlertid moderne fotokunst som møter den besøkende. Et stort bilde, en storby om natten, av den norske billedkunstneren og fotografen Mikkel McAlinden.

– Det er et utsnitt av Tokyo som er satt sammen av flere ulike eksponeringer. Veldig godt sett og utført, sier Ole Jacob Sunde.

– Kunsten skal jo få oss til å se verden på nye måter. Ikke så ulikt en innovasjon i næringslivet, der gjelder det også å se ting på nye måter. Det er litt synd at det er så stor avstand mellom kunst og næringsliv i dagens samfunn, sier Sunde.

Ole Jacob Sunde har som grunnlegger av Formuesforvaltning lykkes, og det mot alle odds. Han er intenst kunnskapssøkende, og går gjerne nye veier. Den konservative fasaden er muligens en form for kamuflasje, for i Sunde bor det også en rebell. Sunde er en mann som gjerne sender tankene av gårde langs de lange og utfordrende linjene. Han setter seg mål, og disse skal realiseres, for sta, det er han.

Men til tross for hans mange roller, er han en sjelden gjest i media.

– Det er en grunntese hos meg at det er bedre å vise gjennom handling enn ord. Derfor har jeg ikke figurert så mye i spaltene. Når du bygger en bedrift som yter en tjeneste, hjelper det ikke å skryte av at det er en god tjeneste. Du må levere.

– Herjer fortsatt Jantespøkelset med oss?

– Kanskje heller Askeladden. Du skal lykkes nærmest ved en tilfeldighet. Derfor har vi et godt forhold til Lotto-millionærer. Og kanskje en og annen fotballspiller som gjør det bra. Men har du startet en bedrift og tjent litt penger, gjennom egen dyktighet, ved hardt og målrettet arbeid – da er det straks litt mistenkelig.

– Å starte en bedrift innebærer å ta risiko, men mange synes at spekulasjon klinger verre enn det å lykkes med flaks?

– I noen kretser kan du bli møtt med fordommer og mistenksomhet. Mange misforstår og tror at det å ta risiko er ensbetydende med spekulasjon. Selv om en og annen på kort sikt kan lykkes med spekulasjon, er det langt fra hva de fleste gründere gjør. For å lykkes må du legge inn betydelig arbeid og kompetanse for å håndtere alle risiki du fortløpende møter. For noen er det vanskelig å forstå at du faktisk kan ha lykkes fordi du var villig til å satse og jobbe hardt. Men dette intervjuet skal vel ikke handle om det?

– Nei da. Men dette hører vel på et vis sammen?

– Jeg er opptatt av at man tenderer mot å bås-sette mennesker. Går man tilbake i generasjonene, var det bedre kontakt mellom de ulike yrkesgruppene. I dagens samfunn er det mange som bare omgås likesinnede.

– Møter du fordommer mot deg?

– Ofte. Men når man lærer andre mennesker bedre å kjenne, forsvinner fordommer.

– Det er et utmerket stikkord! Leserne vil nok gjerne kjenne deg litt bedre, selv om jeg mer enn aner at offentlig løsmunnethet ikke er din stil. Vokste du opp på Ringgården i Drøbak? Du og din kone ble sågar hedret med en lokal kulturpris for å ha tatt vare på stedet?

– Jeg vokste opp på Røa i Oslo. Far var advokat og min mor utdannet lærer. Familiegården i Drøbak var min farmors. Det gamle handelsstedet ble i sin tid kjøpt av familien Ring, og i to slektsledd gikk den i arv mellom kvinner. Jeg var der mye i barndommen. Vi kjøpte det ut av familien i 1988.

– Fortell litt om din far, Sverre Sunde.

– Jeg hadde et godt forhold til min far. Han var en flott mann. Han hadde sterke oppfatninger og han handlet. Han var aktiv motstandsmann, og satt i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen under krigen. Han skulle vært skutt, men klarte å lure Gestapo under forhørene. Han kom hjem med de hvite bussene. Far var en frihetselskende mann med et sterkt verdigrunnlag. Mye av det etiske grunnlaget som Formuesforvaltning er tuftet på, har jeg lært av ham. Det var viktig for ham å være hel ved. Og å holde ord. Det første firmaet jeg grunnla, Industrifinans, trengte etter noen år litt større lokaler. Da ble kontorene ved siden av min fars advokatpraksis i Stortingsgaten 14 ledig. Så vi flyttet inn dit. Mens Industrifinans ekspanderte, avviklet far sin advokatpraksis – og vi kunne overta lokalene. Men han beholdt et kontor der, helt til sin død. Jeg hadde mye med ham å gjøre. Han ble nesten 85 år, til tross for årene i Sachsenhaussen. Han har satt dype spor både hos meg og mine barn.

– Hva lærte du ved Université de Fribourg i Sveits og ved Kellogg School of Management, Northwestern University? Kellogg ble forøvrig oppkalt etter sønnen av cornflakesgründeren i Chicago,  llinois. Her har gjennom tidene notabiliteter som Arthur Andersen, Philip Kotler og Oprah Winfrey undervist.

– Jeg studerte først i Besançon i Frankrike, og jobbet så i Paris i seks måneder som trainee i Johnson Wax (konsernet heter i dag S.C. Johnson & Son). Jeg studerte i Sveits i to år, og reiste så til Sør-Amerika. Der var jeg halvannet år i Procter & Gamble i Caracas i Venezuela før jeg reiste rundt i Sør Amerika i noen måneder. Mastergraden tok jeg så i USA. Jeg var drevet av nysgjerrighet og oppdagertrang. En undring over verden. Det ble en veldig opplevelsesrik tid, utrolig handlingspakket. Det var tett med store og små opplevelser, mye kultur, historie og språk. Det var litt eventyraktig.

– For å forstå etableringen av Formuesforvaltning, må man også kjenne til oppstarten av Industrifinans. Du etablerte Industrifinans – og solgte det etter 17 år? Hva utløste egentlig salget av Industrifinans til Alfred Berg?

– Det er enkelt å forklare: Flertallet av aksjonærene ville selge. Da ble det solgt. Vi fikk en helt fair pris. Men da budet kom, var jeg i villrede om hvordan jeg skulle forholde meg til det. Jeg hadde etablert selskapet, var administrerende direktør og så mange muligheter videre. Et alternativ var at jeg fulgte med; da ville jeg ha rapportert til Amsterdam via Stockholm. Jeg var usikker på om jeg kunne trives med det. Det endte med at jeg kjøpte ut en liten rådgivningsdel av Industrifinans som gjorde noe av det Formuesforvaltning i dag gjør – men som ikke var interessant for Alfred Berg og nederlandske ABN AMRO Bank som kjøpere.

– Finner vi noe fra Industrifinans igjen i Formuesforvaltning?

– Felles for begge bedriftene er tesen om at du må være tett på kunden for å skjønne hva kunden er på jakt etter. Hvis banker og finansinstitusjoner hadde gjort jobben sin, ville det vel ikke vært behov for noen av bedriftene. En viktig grunn til at Formuesforvaltning lever i beste velgående, er at vi hele tiden forsøker å være tett på kunden. Vi har tilstrekkelig fleksibilitet i vår organisasjon til at vi kan bevege oss i den retning kunden peker ut. For oss er det helt åpenbart det beste for kunden at vi sitter på 100 % på hans eller hennes side av bordet. I stedet for at man prøver å selge finansielle produkter til kunden, spør vi: Hva er det egentlig du ønsker deg? Man må, helt rendyrket, ta utgangspunkt i kundenes beste interesse.

– Finanskrisen ble akutt i 2008, og den rammet de senere eierne av ABN AMRO – Royal Bank of Scotland og Fortis – svært hardt?

– De var ikke tilstrekkelig årvåkne, og skjønte ikke konsekvensene av kulturen og av hva som foregikk nedover i banken. Det er sjeldent at det er ett råttent eple som gjør at en organisasjon mister fotfeste, det skyldes heller at ledelsen tillater at det vokser frem en kultur som mangler selvjustis. Når finansvirksomheter har gått av skaftet, pekes det gjerne på én eller to personer: De er ansvarlige. De vet ikke hva etikk er. Det synes jeg er en grov ansvarsfraskrivelse. Som regel er det organisasjonskulturen som får utvikle seg uten motkrefter fra styret og ledelsen. Ingen som sier klart fra at dette bærer galt avsted.

– Du startet Formuesforvaltning i 2000. Seks år senere kritiserte du i Dagens Næringsliv grådigheten i en finansbransje som råsolgte strukturerte spareprodukter, og som ikke lenge etter bidro til å sende verden ut i et finansielt ragnarokk?

– Ja, det var i ett av de få intervjuene jeg har gitt. I 2006 syntes jeg måten finansvirksomheter ble drevet på var uholdbar. Jeg var skuffet over at finansinstitusjonene ikke kjente sin begrensning – de glemte sitt samfunnsoppdrag og de drev ut av kurs. Bankvesenets grunnleggende oppgave er å fordele tilgjengelig kapital til de mest produktive investeringene. Det er denne produktivitetsøkningen som legger grunnlaget for velferden i et samfunn. Det hele er i grunnen ganske enkelt.

– Jovisst. Men så er den menneskelige faktoren, da. Noen mennesker er både dumme og grådige – og menneskene lager jo systemene. Det er vel alltid en mulighet for at slike finansvirksomheter ikke konstrueres optimalt når menneskelig dårskap blir sand i maskineriet?

– Da må vi huske på Darwins ord. Den som overlever er ikke den største eller sterkeste; det er den best egnede. Det er – i det lange løp – en slags selvregulering her. En Adam Smiths usynlige hånd. Men det kan ta tid, og ødeleggelsene kan bli store før markedets regulerende hånd griper inn. Det er alltid vanskeligst å lede virksomheter i oppgangsbølger, også her i Formuesforvaltning. Hvis hele samfunnet er innstilt på at dette er gøy og moro – uansett om du selv er av en annen oppfatning og maner til å holde bena på bakken – da er det krefter i gang som er vanskelige å stå imot. Vi hadde i 2006 kunder som sa: Dere har et såpass kjedelig investeringsunivers at jeg rett og slett ikke kan være kunde hos dere lenger. Andre har et mer interessant spekter; naboen har doblet investeringene sine hos andre. Dere er hyggelige folk, men tusen takk. Så stod vi der og sa at nei, det er ikke så lurt, dette er svært risikofylte investeringer.

– Formuesforvaltning styrte unna de strukturerte produktene, som skulle bli kraftig demonisert?

– Jeg er ikke så glad i strukturerte produkter som finansinstrument, men det avhenger jo av hvordan det er skrudd sammen og blir brukt. Vi gjorde et strukturert produkt i 2003. Da var det mange investorer som var utrolig slitne. Aksjemarkedet hadde falt og falt. Noen sa at nå orket de ikke mer. Vi sa: Hør her, du vil tjene over tid på å opprettholde en aksjeeksponering – du skal i alle fall ikke selge når det har falt i tre år. Det krever en sterk overbevisning å stå imot i et fallende marked. Vi foreslo at de kjøpte et strukturert produkt med Oslo Børs’ fondsindeks i bunn. Det var et godt produkt, som mange tjente gode penger på.

– Det må jo være vanskelig å beholde troen på en nødvendig langsiktighet når alt raser sammen?

– Ja, det er det. En av grunnene til at vi har klort oss fast og etter hvert bygget opp en tillit, er at vi etter beste evne har holdt fast ved strategien siden vi startet opp i 2000. Da sa vi at dette står vi for, dette gjør vi. I varierende markeder har vi så godt vi har greid det, stått på denne kursen. I de første årene var det tøft. Finansmarkedene falt i tre år på rad, det var mye jobbing og ingen selvfølge at vi skulle lykkes. Men jeg hadde mange dyktige mennesker med på laget og er utrolig imponert over det arbeidet som ble lagt ned.

– Hvordan husker du selve oppstarten? Var det med engstelse? Eller skrekkblandet fryd?

– Nei, sånn har jeg aldri tenkt. Det var med entusiasme; hvis jeg gjør det slik så kan det gå. Men da måtte jeg sette sammen et riktig team, og få selskapet kapitalisert. Dette var øyeblikket da jeg måtte skru sammen motoren på riktig måte. Jeg var under panseret, for å si det slik, og var drevet av tanken på at dette kunne gå. Du enser ikke helt hva som foregår rundt deg (han ler). Ja, slikt kan man reflektere over etterpå – når man blir intervjuet.

Øystein Bø og Ole Jacob Sunde i Formuesforvaltning AS.

Øystein Bø og Ole Jacob Sunde i Formuesforvaltning AS.

– Fikk du med deg alle nøkkelpersonene fra Industrifinans som du hadde sett for deg?

– Definitivt ikke! Jeg hadde brukt 17 år på å bygge opp Industrifinans. Det ble solgt til en fair pris, og måtte få stå. Poenget var at jeg ikke skulle ta med meg noe som helst derfra. Man må levere det som er solgt, det må man forstå. Det samme gjaldt kunder. Jeg tok ikke med meg noen kunder, annet enn dem jeg ble enig med Alfred Berg om. Noen kunderelasjoner var nært knyttet til meg. Jeg tok ikke med meg en eneste medarbeider, de ble en del av Alfred Bergsystemet.

– Du kunne ikke plyndre ditt gamle selskap?

– Nei, jeg var jo stolt av det jeg hadde skapt, og ville ikke ødelegge det.

– Hvordan betrakter dere kundene i Formuesforvaltning?

– I Norge har finansbransjen i all hovedsak vært en salgsdrevet næring. Banker og finansinstitusjoner går til kundene og sier at dette er et godt produkt for deg. Det skaper fort en interessekonflikt fordi du både er rådgiver for kunden og selger produkter til henne. Men en uavhengig rådgiver bør så langt som mulig styre klar av alle interessemotsetninger i forhold til sin kunde. Han må være kundens mann fullt og helt. La oss se på analogien med en lege som – rent hypotetisk – er betalt av et legemiddelfirma. Du var besnæret av at det var gratis å oppsøke denne legen, på samme måte som det er gratis å få rådgivning hos bankene. Men du ble litt bekymret da du hørte at denne legen bare kunne selge deg medisiner fra dette ene legemiddelfirmaet. Og jo mer medisiner legen kunne selge til deg, jo bedre tjente han. Han hadde en egeninteresse av å pumpe i deg mest mulig medisiner.

– Uavhengighet har alltid vært en av dine kjepphester?

– Ja. Uavhengighet gjør at du kan stå trygt på kundens side uten bindinger til noen produktleverandører. Det betyr mye for kulturen du bygger i selskapet. Alle de små enkelthandlingene som over tid skaper tillit. Og du må som leder leve etter det du selv prediker. Jeg tror nok at ingen her i Formuesforvaltning er i tvil om hva jeg står for og mener på dette området!

– Formuesforvaltning er selvsagt intenst hemmelighetsfulle om sine kunder. Men i DN fortalte Pondus-tegner Frode Øverli at han var kunde hos dere. Kan du røpe hvor mange kunder Formuesforvaltning har?

– Det kommer litt an på hvordan man regner. Det er vel cirka 2500.

– Du verden. I mitt hode er det forbløffende mange.

– Ja vel. Vet du hvor mange dollarmillionærer det er i Norge, målt i investable assets for å bruke fagspråket – altså hvor mange som har tilgjengelig kapital over en million dollar som kan investeres?

– Nei, det vet jeg ikke.

– Gjett! Kommer du innenfor 10 000 skal jeg kjøpe en øl til deg.

–Tja. Kan det være så mange som 50 000?

– Jeg skal ikke si at du skylder meg en øl, men ifølge tall fra Cap Gemini er det noe over 90 000 i Norge, sammenlignet med 60 000 i Sverige og over 40 000 i Danmark. Det å ha 2500 kunder i denne sammenhengen er derfor ikke så stort.

– Over 90 000 – gir en slik rikdom et ansvar?

– Rikdom i seg selv gir ikke et ansvar. Men det å være menneske gir deg et ansvar for samfunnet rundt deg. Så får enhver bidra slik de mener det er riktig og med de ressurser de har. Det begynner å skje mye positivt og spennende innen dette området i Norge. Samfunnsansvar og sosial innovasjon vinner terreng. Dette merker vi godt i vår satsning på stiftelsen Partnership for Change som skaper en møteplass for alle som arbeider med sosial forandring. Det er nok av utfordringer å ta fatt i, selv i et velferdssamfunn.

– Til slutt litt om din rolle i media. Du er styreleder både i Schibsted, Stiftelsen Tinius og i Blommenholm Industrier (som er Schibsteds største eier). Du er en særdeles viktig figur i det norske medielandskapet?

– Da Tinius Nagell-Erichsen ba meg overta etter ham som styreleder i Schibsted i 2002, takket jeg nei.

– Takket du nei? Det visste jeg ikke!

– Det er ikke så mange som vet det. Jeg takket nei fordi jeg ikke kunne noe om media. Men så kom han tilbake, og ba meg en gang til – og hadde støtte fra ledelsen. Så da takket jeg ja.

– I oktober startet du en investorpresentasjon for Schibsted i New York med å snakke om Gud?

– Anekdoten jeg fortalte handlet egentlig ikke om Gud, men om innovasjon: Lille Sara hadde tegnetime. Læreren kom bort til henne og spurte: Sara, hva er du tegner for noe? Sara svarer: Jeg tegner et bilde av Gud. Læreren utbryter: Neimen Sara, du kan da ikke tegne et bilde av Gud – ingen vet hvordan han ser ut. Sara svarer: Det vil de om et øyeblikk. Denne lille historien handler om at vi ofte er styrt av de rammer vi er blitt pålagt og som vi ikke greier å bryte. Innovasjon er å se uten skylapper.

– Så har du vært Sara i Schibsted-styret?

– Jeg kom inn i medieverdenen uten så mange rammer. Jeg hadde gründerånden i meg og kunne gi en viktig impuls til Schibsted. Selskapet var allerede i gang med internettsatsningen på rubrikk. Men jeg husker godt at en av mine første oppgaver som styreleder var å svare på et brev fra en investor. Han skrev om Fortress Norway. Han sa at nå måtte Schibsted selge ut alle sine internett-satsninger, som tapte mange penger i 2002, og konsentrere seg om papiravisene i Norge. De hadde en utrolig sterk posisjon og veldig god løpende kontantstrøm. Den beste måten å ivareta aksjonærverdiene var å ta vare på kontantstrømmen og øke utbyttet – bygg Fortress Norway, skrev investoren. Vi valgte heldigvis å bruke kontantstrømmen til å fortsette å investere.

– Amerikanske investorer kontrollerer nå en drøy femtedel av Schibsted. Størst av disse er det noe hemmelighetsfulle Luxor Capital Group, som også er stor eier i Rupert Murdochs mediekonglomerat New Group. Luxor trodde først at Schibsted stod foran skjebnestupet, men det norske selskapet viste seg i stedet å være kjerringa mot strømmen. Er det ekstra stas at amerikanske kapitalister gjerne vil eie en flik av Schibsted?

– Amerikanske investorer har det privilegium at Amerika er krybben for innovasjon og mange nye digitale bedriftsetableringer, også innenfor media. Det er her de drivende kreftene i media er, ikke i Europa. At amerikanske investorer velger å satse på Schibsted er et positivt tegn på at de tror på innovasjonskraften vår.

Hvis du ønsker bedre innsikt i styret i Formuesforvaltning kan du lese mer her.