Presidential Election Buttons

Valget i USA og den globale økonomien

Denne artikkelen er skrevet av Michael J. Boskin, professor i samfunnsøkonomi ved Stanford University og seniorforsker ved Hoover Institution, 25. februar 2016. Copyright: Project Syndicate, 2016. www.project-syndicate.org. Norsk enerett: Formuesforvaltning. Oversatt av Erling Røed Larsen.

Store endringer er på vei i USA, for landet girer nå opp til å velge en ny president, en tredjedel av Senatet og hele Representantenes hus i november. Utfallet vil ha store konsekvenser for amerikansk økonomisk politikk, og derved for hele den globale økonomien.

Slik det ser ut nå, er Hillary Clinton favoritten til å vinne det demokratiske partiets nominasjon, selv om hun ikke ennå har fått en helt betryggende ledelse i forhold til motstanderen, senator Bernie Sanders. Den bombastiske billionæren Donald Trump leder det republikanske feltet, fulgt av den agitatoriske senatoren Ted Cruz fra Texas, senator Marco Rubio, som er en talentfull, standard konservativ fra Florida, og – lenger bak – den populære Ohio-guvernøren John Kasich og nevrokirurgen Ben Carson.

Det er vanskelig å vite hvilke av disse tidlige trendene som vil holde ut nominasjonsprosessen, som nå vender seg mot sørstatene og midtvesten. Media i USA og de politiske kommentatorene er svært opptatt av de ulike mulighetene. Kan Rubio mønstre en bred koalisjon, eller vil Trump vinne det republikanske partiets nominasjon? Kan en nominasjon av Trump hjelpe Clinton til å vinne valget?

Mange i det republikanske partiet frykter faktisk et valg mellom Trump og Clinton. Clinton har mange svakheter – og velgerne, særlig de unge, stoler ikke på henne. Dessuten kan hun komme til å stå overfor juridiske prosesser for å ha håndtert høyt klassifisert informasjon ved å bruke privat e-postadresse mens hun var utenriksminister. Likevel har den stygge slåsskampen blant de republikanske kandidatene gitt henne en stor fordel i november. Mange republikanere tror en Trump-nominasjon vil koste dem Senatet og Det hvite hus.

Med så mange usikkerhetsmomenter foreligger det flere muligheter for retningen som USA vil ta i de kommende årene. Mens en del oppmerksomhet har blitt rettet mot tematikker som gir sterke overskrifter, som innvandring og nasjonal sikkerhet, er amerikanske velgere svært opptatt av økonomiske saker – en opptatthet som kandidatene håndterer på svært forskjellig måte.

Når det gjelder handel, er Trumps ideer farligere. De vil reversere tiår med fordelaktig handelsliberalisering ledet an av et USA med støtte i begge partiene. Reverseringen ville innebære toll på import, for eksempel fra Kina og Mexico. De andre republikanske kandidatene berører ikke temaet i særlig grad. Når det gjelder demokratene, er Sanders imot fri handel. Clinton har vinglet. Hun er nå imot Canadas Keystone XL rørledning og Stillehavshandelsavtalen («The Trans-Pacific Partnership», TPP), som hun ivret for som utenriksminister. Risikoen for en handelskrig er liten, men økende.

Clinton har også nærmet seg posisjonen til Sanders på temaet finansiell reform, siden hans angrep på henne for å ta imot store donasjoner og foredragshonorarer fra Wall Street klart har truffet en nerve blant yngre stemmegivere. Å konfrontere spøkelset skapt av de store bankene har vært et hovedbudskap i Sanders-kampanjen. Clintons utspill har begynt å etterlikne Sanders’ populistiske anti-bank-meninger. Demokratene heller mot ekspansiv pengepolitikk, lave renter og en svak dollar. Republikanerne er også imot redningspakker, men er mer bekymret for ekspansiv pengepolitikk og for mye makt for den amerikanske sentralbanken i situasjoner som ikke er virkelige nødstilfeller.

Disse forskjellene vil få store konsekvenser. Ved å utnevne en ny sentralbanksjef (eller ved å gi Janet Yellen en periode til) samt potensielt flere andre direktører i sentralbanken vil en ny president ha en indirekte påvirkningskraft på rentesetting, valutakurser og de globale finansmarkedene. Hvis inflasjonspresset øker, vil sentralbankens respons være en nøkkelfaktor for den økonomisk stabiliteten. Inflasjonspress er riktignok usannsynlig i det korte løp, men mulig når verdensøkonomien gjenvinner styrke.

Kandidatene varierer enormt i planene for skatte- og utgiftspolitikk – og derved i forslagene til underskuddsdekning og gjeldshåndtering. Sanders foreslår omkring 18 billioner dollar i ekstra utgifter over det neste tiåret for å finansiere et helsesystem med en enkeltbetaler samt infrastrukturinvesteringer og gratis (det vil si betalt av skattebetalerne) offentlige universiteter. I løpet av den perioden så vil han øke skattene med 6,5 billioner dollar, for det meste for de «rike». Med liten skrift: Demokrater definerer «rike» som husholdninger med inntekt over 250 000 dollar – omtrent startlønnen til et urbant par i deres første jobb etter juridisk embetseksamen. Underskuddet på 11,5 billioner dollar vil til slutt måtte bli dekket av en gigantisk skatteøkning. Clinton har liknende prioriteringer når det gjelder utgifter og skatter, dog med mindre økninger.

Republikanerne ønsker å redusere skattesatsen på personlig inntekt og å øke skattegrunnlaget. De vil redusere satsen på USAs selskapsskatt – som er høyest i OECD – til et mye mer konkurransedyktig nivå. Noen foreslår å erstatte det nåværende systemet med personskatter og selskapsskatter med en flat skatt på forbruk. Republikanerne vil redusere utgiftsveksten på de fleste områder samtidig som de ønsker å øke forsvarsutgiftene. Mens Trump foreslår enorme 10 billioner dollar i skattelettelser og Cruz omkring 9 billioner, så har Rubio og Kasich foreslått mer økonomisk og aritmetisk plausible planer for finanspolitikken. Forslag framsatt under nominasjonskampen er, selvsagt, delvis noe de bare skal strekke seg etter og noe som de uansett vil måtte forhandle fram med Kongressen.

Empiriske funn støtter påstanden om at skattelettelser har høyere sannsynlighet for å øke veksten enn utgiftsøkninger. Reduserte utgifter har høyere sannsynlighet for å konsolidere budsjettet effektivt enn skatteøkninger. Selv om tidligere erfaring indikerer at å begrense utgiftsveksten ikke vil være lett, særlig når vi tenker på aldrende grupper født etter 1945 som vil øke helse- og pensjonsutgiftene, har mange land klart det. Det er land som Canada, Storbritannia, Sverige og til og med USA.

«Kandidatene varierer enormt i deres planer for skatte- og utgiftspolitikk – og derved i deres forslag til underskuddsdekning og gjeldshåndtering.»

Republikanere og demokrater har meget forskjellige holdninger til det å endre den eksplosjonsartede veksten i utgifter knyttet til nedfelte rettigheter. Disse utgiftene innebærer nå ikke-finansierte forpliktelser som er flere ganger større enn nasjonalgjelden. Republikanerne – med unntak av Trump, som avviser framtidige kutt i sosiale utgifter – vil gradvis redusere veksten mens demokratene foreslår å øke sosiale utgifter. Den neste lederen av den frie verden burde vite at når et skip starter å lekke, er det første en må gjøre, å tette lekkasjen, ikke åpne nye hull

Oppsummert vil forslagene framstilt av Sanders og Clinton føre USA nærmere en europeisk-inspirert velferdsstat. Men, som republikanerne poengterer, Vest-Europas levestandard er 30 % lavere enn USAs. Europa står også overfor lavere vekst, høyere arbeidsledighet og økende sosiale spenninger. Det er derfor de republikanske kandidatene – som stiller til presidentembetet, Representantenes Hus og Senatet – ønsker å tilbakejustere president Barack Obamas skatte- og utgiftsøkninger, dyre helsereform og reguleringsmessige inngrep.

Hvis du vil lese mer om valget i USA og amerikansk økonomi anbefaler vi denne artikkelen.