Celebrating their anniversary with some bubbly

Vekst og velferd

Alle har ønsker. Vi drømmer om nye rulle-ski, ny bil eller større hus. Vi har lyst på Haandbryggeriets Fyr og Flamme til middag og tiramisu til dessert. Vi fantaserer om å ta permisjon – og gå John Muir Trail på høyfjellet langs kanten av Sierra Nevada. Skal vi få oppfylt disse ønskene, må vi enten jobbe mer eller bedre. Alternativt kan vi allerede ha jobbet mye og godt – og det understreker forholdet mellom innsats og utbytte. Det forholdet er faktisk selve utgangspunktet for faget samfunnsøkonomis mest sentrale oppgave: å studere hvordan et land kan få mest mulig ut av de ressursene det har. Helt grunnleggende innser vi at mer velferd krever økonomisk vekst. I denne artikkelen spør vi: Hva skaper vekst, og hva slags velferd vil framtiden ønske?

Det korte svaret på hva som skaper vekst, er noe de fleste tar intuitivt: Økonomier vokser når de rekrutterer flere arbeidstimer og anskaffer seg flere maskiner. Det kan ikke understrekes ofte nok at Norge råder over 3,8 milliarder arbeidstimer – og at de utgjør landets lommebok sammen med maskinene. At det likevel ikke er helt enkelt å analysere sammenhengene mellom timer og maskiner – spesielt ikke hvordan man får flere av dem – innser vi når vi hører at økonomen Robert Solow fikk Nobelpris for å stille opp en modell basert på denne intuisjonen, den berømte Solow-modellen. Han viste hvordan vekst fulgte når det ble jobbet mer og investert i fabrikker – og hvordan økonomier sparer.

I tillegg peker Solow-modellen på noe uhyre viktig – noe som er bortimot X-faktoren i all økonomisk tenkning – nemlig det som ligger bak de mystiske bokstavene TFP. TFP står for «total faktor produktivitet», som på muntlig norsk ville være noe sånt som «utførelsesforbedring». Det er den økningen i produksjon som kommer fordi noen gjør noe på en smartere måte enn før – uten å bruke mer tid eller flere maskiner. Her skal vi bruke TFP som kort notasjon for det å jobbe smartere og bruke maskinene bedre. Er det noe økonomisk historie har vist det siste halve århundret, så er det at tidsutviklingen i TFP er essensiell. Den er viktig for å forstå Japans innhenting av Vesten og senere stagnasjon – samt Kinas enorme vekstrater og videre utvikling utover på 2000-tallet. Den er viktig for å forstå hvorfor USA fremdeles er verdens ledende økonomi. Og det er viktig for å forstå Norges framtid med vekst og velferd.

I denne artikkelen skal vi se på disse sammenhengene. For å gjøre det, må vi imidlertid gå gjennom flere oppvarmingsøvelser. Vi skal se på bakgrunnen for TFP-begrepet – samt grunnlaget for tenkningen rundt vekst. Dette skal vi gjøre med historiske sveip og enkle eksempler. Dernest skal vi trekke dette over i den norske debatten om velferdsutviklingen i framtiden, og undersøke hvilke konfliktflater dette innebærer. Til slutt skal vi se på en «forecasting» av hva Norges befolkning vil prioritere av velferdsvalg i framtiden.

Arbeid og kapital

Vi må starte med det mest grunnleggende først; altså noen begreper. I Solows klassiske vekstmodell finnes det en såkalt produktfunksjon. Det er en funksjon som viser sammenhengen mellom det som settes inn og det som kommer ut. Det som settes inn, kaller vi innsatsfaktorer. Det er typisk arbeid og kapital. I denne forbindelse er «arbeid» rett og slett timeverk. «Kapital» er maskiner og fabrikker. Disse kombineres med teknologisk kunnskap til å produsere produkter, altså «output».

I klartekst betyr dette: Hvis et land klarer å stille seg slik at det får tak i flere arbeidere – for eksempel ved arbeidsinnvandring, så vil landets økonomi vokse. Hvis et land får arbeiderne til å jobbe mer – for eksempel ved å redusere sykefraværet – så vil antall arbeidstimer øke og landets økonomi vokse. Økonomien kan imidlertid også vokse selv om antall timeverk er uendret. Det skjer hvis landet øker tilgangen på kapital, altså investerer. Norge gjorde dette på 70-tallet da vi lånte i utlandet og bygde opp vår kolossale oljeutvinningskapasitet i Nordsjøen. Vi gjorde det på 80-tallet da vi byttet ut kulepenner, stensiler og skrivemaskiner med PC-er. Og vi gjorde det nokså nylig da vi byttet ut fysisk post med e-post, sjekker med nettbank og fasttelefon med mobiltelefon

Men én ting er å si teoretisk at flere arbeidstimer og fabrikker gir økt økonomisk vekst, en annen ting er å lage en oppskrift på hvordan dette gjøres i praksis. Hvor vanskelig dette er, viser seg i de enorme forskjellene vi ser mellom land. Alle vet at arbeid og kapital gir vekst, men intet land har funnet en «foolproof» og konkret oppskrift på hvordan man skal rekruttere arbeidstimer og investere i kapital.

Ta det siste først, altså kapital. Å investere kapital betyr å la være å konsumere. Det tilsvarer bonden som sår kornet i stedet for å bake brød av det. I moderne makro betyr dette at landet må overbevise innbyggerne om at man skal la være å lage forbruksvarer – og heller bruke ressursene til å bygge fabrikker, infrastruktur, maskiner og oljerigger

Ta så det første, altså arbeidstimer. For å mobilisere arbeidstimer, må landet innføre ordninger som publikum reagerer på. Det er nok å nevne svært sensitive ord som trygd og pensjonsalder.

TFP i skisporet

Marit Bjørgen TFP i skisporet

Det finnes imidlertid en tredje måte. Det er en måte som verken krever at befolkningen må frasi seg forbruk til fordel for investering eller fritid til fordel for jobbing. Da er vi over på X-faktoren, nemlig TFP. Det er nå nyttig å gå gjennom et eksempel som vi nordmenn har et godt forhold til. Ta Marit Bjørgen. Hvis hun skal gå fortere på ski i Falun-VM, har hun tre punkter på programmet for forbedring.

Skal Marit Bjørgen gå fortere på ski, har hun tre muligheter:

  1. Bedre utstyr
  2. Bedre fysikk
  3.  Bedre teknikk

Den ene er å satse på bedre utstyr. Hvis skiene glir bedre, fjærer hardere og styrer finere, vil hun gå fortere. Hvis en ny fluor-smøring blir oppfunnet, vil hun gå fortere. Den andre er å satse på fysikken. Blir musklene sterkere, øker hastigheten. Får hun høyere O2 -opptak, holder hun lengre. Utstyr og fysikk er skisporets varianter av kapital og arbeid. Nå til den tredje muligheten. Hvis utstyret ikke lenger kan forbedres og fysikken er ferdig utviklet, hva da? Svar: Ski-TFP. Hun kan ty til det som er langrennets svar på TFP, nemlig å anskaffe seg en mer effektiv teknikk. Det er det som er utførelsesforbedringen. Da går hun smartere på ski.

TFP forklarer Japan og Sør-Korea

Sånn er det i økonomi også. La oss fortsette med noen eksempler utenfor Norge, hentet fra økonomisk historie. Japan og Sør-Korea innhentet Vesten ved å satse på arbeid og kapital. De sørget for full ut nyttelse av antallet arbeidstimer de hadde til rådighet samtidig som de hvert år investerte enorme mengder fysisk kapital, altså maskiner og fabrikker. Dette økte kapitalintensiteten, som er antallet maskiner som står bak hver arbeider. Her kan leseren se for seg arbeidere som bytter ut ploger med traktorer, ljåer med slå- maskiner og små fiskebåter med store trålere. Når kapitalintensiteten øker, vokser økonomien. I løpet av noen tiår innhentet de Vesten.

Men når potensialet fra arbeid og kapital er tatt ut, er det kun TFP igjen. Skal økonomien vokse videre, skjer det ved at det jobbes smartere med de timene og de maskinene man har. I prinsippet kunne vi ha forsøkt å dele TFP inn i teknologiske nyvinninger og ikke-teknologiske innovasjoner. Her skal vi ikke være opptatt av kategoriseringene. Vi fokuserer på poenget. Det er at TFP dekker det som handler om å jobbe smart. Sagt annerledes, det er det som skjer oppå traktoren. Hovedgrunnen til at Japan og SørKorea ikke kjørte forbi USA, ligger i at de ikke klarte å holde høyere TFP-takt enn USA.

Arbeid og kapital i Kina Det samme utviklingsforløpet gjenfinner vi i Kina. Kinas vekst har bunnet i enorme investeringer av fysisk kapital og stor-skala rekruttering av arbeidskraft fra jordbruk inn i industri. De har simpelthen hentet arbeidere på landsbygda og omplassert dem til industri. Dette har de gjort i så massive mengder at det har blitt merket i lønninger fra Island til Australia. På et tidspunkt vil imidlertid gevinstene av kapitaltilførsel og økningen i industri-arbeidskraft flate ut – og da gjenstår TFP. Hvis Kinas vekstrater da skal fortsette å være skyhøye, må de etter hvert ha betydelig TFP. Det er imidlertid høyst uklart om Kina vil klare det Sør-Korea og Japan ikke klarte, nemlig å kjøre forbi USA.

For TFP er selve X-faktoren. Den har røtter i kreativitet, innovasjon og nyskapning. TFP er nye kombinasjoner av gamle ting. Det er reformer og endringer. Det er smarte ideer som møter stor gjennomføringskraft. Hva som skaper høy TFP, er ikke kjent fullt ut, men det kan se ut som om TFP gjør det best i frie, mobile og liberale samfunn. TFP blomstrer der ideer brytes mot hverandre – og der den beste ideen vinner, ikke den som har den mektigste onkelen. Av det siste tiårets store nyskapere, ligger nettopp mange i USA: Google, Apple, Facebook, Instagram, eBay. Men det finnes også selskaper som Samsung og Sony, Alibaba og Airbus. Smarte løsninger finnes flere steder. Kort oppsummering av det vi har sett på hittil: Økonomisk vekst er knyttet til a) den fysiske kapitalen vi har tilgang til, b) de arbeidstimene vi klarer å rekruttere, c) smarte løsninger og teknologisk framgang.

Realøkonomiens ubønnhørlige bokholderi

Da er vi over på det professor Steinar Strøm pleide å kalle RUB, realøkonomiens ubønnhørlige bokholderi. Den sier at du ikke kan bevilge én halvpart til Hansen, én til Jensen og én til Larsen. Bevilgningene må overholde budsjettbetingelsen. Så hvis vi skal si noe om velferden og ikke minst velferdsordningene i Norge i framtiden, må vi altså først si noe om hvordan det går med a) – c). Det første er enkelt. Det er all grunn til å tro at vi i framtiden vil ha flere maskiner, mer automatiserte prosesser og kraftigere elektronisk utstyr. Hva vinner vi ved det?

Begrenset utbytte av maskiner i noen sektorer

Mye. Når betalingsløsningene knyttes direkte til mobilen, vil samfunnet spare store timetall. Når folk kan sette seg i kontorkupeer i togene, og fraktes fra Oslo til Bergen på tre – arbeidsomme – timer, gir det et solid bidrag. Når software-programmerere tar i bruk nye verktøy, får vi raskere kode, som i sin tur sparer sekunder og minutter i alle hjørner. Det baller på seg. Så i sektorer som finans, transport og IT er det all grunn til å tro at mer kapital gir betydelig gevinst.

Slik er det ikke nødvendigvis i alle sektorer. Om en sykepleier får en ny PC, blir hun nok noe bedre. Om en lærer får en raskere lap-top, forbedres nok undervisningen en del. Når en kommunerådgiver bytter ut sin gamle Samsung med en splitter ny iPhone 6, øker nok antall dokumenter han kan jobbe gjennom. Likevel er det langt fra åpenbart at servicesektorene kan utnytte høyere kapitalintensitet like godt som andre sektorer. I mange «trøste og bære»- yrker er det hender, øyne og ører – for ikke å si hjerter – som er viktigst. På fagspråket sier vi at noen av de arbeidsintensive yrkene vil forbli arbeidsintensive – og i disse er det ikke lett å øke produktiviteten. I Aftenposten 18.10.14 kunne vi derfor lese at SSB har beregnet at 1 av 3 jobber i 2060 vil kunne være innenfor helse og omsorg.

Kommer ikke utenom arbeidstimer

Det betyr at vi ikke kommer utenom timeverk. Riktignok finnes det noen som mener at i framtiden vil hoder og hender bli overflødige. Siden en slik på- stand står i direkte motstrid til det denne artikkelen hevder, ser vi noe nærmere på det. Listen av menneskets behov og ønsker er svært lang – den øker med mulighetene – og så lenge ikke alle punktene er krysset av, vil det være behov for timeverk. Det er tvilsomt om hoder og hender noen gang blir overflødige. De kan bli overflødige på et sted, over et tidsrom og i en sektor – men neppe hele tiden i en hel økonomi.

Endring kan kreve omstilling, men gir forbedring. Nå er det annerledes, sier noen. De er i selskap med mennesker som sa akkurat det samme i 1814 og 1914. For å se det, holder det å tenke seg at vi reiste tre hundre år tilbake. Så fortalte vi dem om fly, biler, gravemaskiner, datamaskiner og vaskemaskiner. Reaksjonene ville ha vært en blanding av forbauselse og frykt. «Arbeidsplassene fordunster i framtiden,» kunne noen frykte, «for det høres ikke ut som om dere har smeder, bøkkere eller salmakere. Dere har heller ikke syersker, tømmerfløtere eller vevere. Så dere har vel 95 % arbeidsledighet, da?»

Framtidens behov for timer

Og det har jo vi ikke, selv om brorparten av datidens yrker har forsvunnet. Vi har heller ikke dårligere levestandard eller kortere liv. Poenget er at frigjorte timeverk plasseres til andre gjøremål. Ledige hoder og hender ble ikke – og blir ikke – permanent ledige. Så lenge menneskets behov og ønsker ikke er mettet, vil det finnes bruksområder. Vi klarer bare ikke å forestille oss disse oppgavene. For førti år siden var det få som klarte å se for seg dataprogrammerere, app-utviklere og web-designere. De færreste ville ha spådd at det i Norge fantes folk som var fotballspillere og langrennsløpere på heltid.

Men ta likevel frykten på alvor. Tenk deg at alt blir automatisert. Absolutt alt. Vil alle så fortvilet tigge om arbeid? Neppe. Enten vil all fri tid være fritid eller så vil vi bruke den frie tiden til andre aktiviteter som nærmer seg det vi kaller arbeid. I begge tilfeller vil det oppstå nye yrker: fritids-coacher, galaktiske turoperatører og virtuelle spill-koordinatorer. Vi går ikke tom for matematikkproblemer å løse, stjerner å oppdage eller PC-spill å lage. Medisinen går ikke tom for nye oppdagelser. Forfattere vil aldri skrive den siste boken. Kunsten går ikke tom for kunst. Og så lenge noen etterspør andres ferdigheter og ulike aktiviteter konkurrerer om tid, vil det finnes en pris på den tiden – vi kaller den lønn. Og det som utføres for en lønn, kaller vi arbeid. Med andre ord er det denne artikkelens påstand at vi alltid vil ha bruk for arbeidstimer.

To typer arbeidstimer

Leseren poengterer nå at det er forskjell på timer. En renovasjonsarbeider kan ikke lett bli dataprogrammerer. En sykepleier kan ikke over natten bli finansrådgiver. Det er helt riktig, og det peker mot to kompliserende forhold. Det første er at det ser ut til at det blir et stadig hardere skille mellom lavt utdannede og høyt utdannede. Det andre er at utdannelsens holdbarhetsdato stadig forkortes. Før var det normale karriereløpet å studere i 20-årene og så jobbe i de neste 40 år. I framtiden blir det stadig hyppigere etterutdanningsavbrekk.

Det første – skillet mellom høyt og lavt utdannede – er viktig for å forstå arbeidsledighet ved globalisering og utviklingen i ulikhet. Den store økonomen Larry Summers – professor ved Harvard og tidligere finansminister under president Clinton – sa i sin 2013-tale ved National Bureau of Economic Research at Solowmodellen var ufullstendig, ja, nærmest villedende. Han foreslo å endre Solow-modellen ved å gjøre forholdet mellom kapital og arbeid mer avansert. Han oppfordret økonomer verden over til å studere fenomener der maskiner erstatter arbeidskraft og fenomener der maskiner forsterker arbeidskraft. Dessuten, sa han, må vi studere hvilke typer sektorer som har den første typen og hvilke som har den andre. Vi kan her legge til at det er lurt å tenke over hvilke land som velger hva. Hvis et land stiller seg slik at den satser på den andre typen – tenk programmerere i høyteknologisk industri – vil det få høy vekst. Hvis et land ikke makter det, for eksempel fordi skolen i det landet er for svak, vil det bli akterutseilt. Da vil det få lav vekst og lav velferdsutvikling som konsekvens. Vi tror altså på Summers: typen timer er viktig. Men ikke bare typen, også mengden.

TFP

Og da er vi igjen tilbake til X-faktoren. Hvis maskiner ikke kan yte all service, og timeverkene presses fra ønsket om seks uker ferie, 6-timers-dagen og sykefravær, gjenstår det å se på den muligheten at vi kan lage mer med de samme innsatsfaktorene. Sagt annerledes, framtidens velferd avhenger kritisk av den innovasjon og nytenkning som skjuler seg bak de tre bokstavene TFP. Nøkkelordene til stimulering av TFP er utdannelse, kunnskapstørst, insentiver, kreativitet, pågangsmot, fantasi og selvstendighet. En slik mix gir resultater, og resultatene kan vise seg som patenter, oppfinnelser og nye firmaer. Og ingen skal være i tvil om at Norge trenger dette.

Noen regne-eksempler

For å synliggjøre hvordan vekst og velferd i framtiden vil brake sammen, skal vi se nøyere på noen trendtypiske eksempler. Start med høstens OL-debatt der garantien var på 35 milliarder kroner. Det ble sagt at denne garantien tilsvarte 22 000 sykehjemsplasser. Ja, vel. Si en norsk arbeidstime koster 300 kroner. OL-garantien tilsvarte altså 117 millioner arbeidstimer – eller tre prosent (!) av utførte timeverk per år. Vi jobber 37,5 timer per uke. Tre prosent tilsvarer en drøy time ekstra i uken. Så hvis vi hadde brettet opp skjorteermene og jobbet til klokken 17 i stedet for 16 – i ett år – så hadde vi kunnet arrangere OL uten å ha mistet noe annet.

Nå kommer poenget: Hadde vi bestemt oss for å jobbe til klokken 17 en dag i uken uansett OL eller ikke, så hadde vi også hatt 22 000 sykehjemsplasser. Men det gjør vi ikke. For vi verdsetter fritiden også. Det antyder at en av de virkelig store diskusjonene i framtiden kommer til å dreie seg nettopp om fritid mot helse. Ta 6-timersdagen. En 6-timersdag kutter samlet antall arbeidstimer med 20 %, omkring 760 millioner arbeidstimer per år. Det er nesten sju OL eller drøye 140 000 sykehjemsplasser. Hvis vi i stedet for 6-timersdagen, heller innførte 8-timersdagen, ville vi ha fått over 250 millioner arbeidstimer. Det er altså nesten to OL og over 47 000 sykehjemsplasser. Vi skal ikke ta stilling her, kun skissere framtidens konfliktflater: arbeidstid mot fritid, fritid mot helse, infrastruktur mot sosiale velferdsordninger.

Hva velferden tas ut i?

Norge etterspør de smarte løsningene som TFP inkluderer. Vi ønsker oss ikke bare materielle ting, men vi holder oss også med ressurskrevende ordninger. Velferden øker, og det er naturlig å spørre seg hva vi tar den ut i – og hva vi vil ta den ut i. Da kan det være nyttig å introdusere begrepet nødvendighetsvare. I økonomifaget er dette en vare som er slik at når inntektene øker med 1 %, så øker etterspørselen etter det mindre enn 1 %. Det mest åpenbare godet med en slik status er mat, eller mer spesifikt: etterspørselen etter energi til kroppen.

TFP budsjetthandel norge

Figur 1 og 2 illustrerer dette. De viser hvordan norske husholdningers budsjettandel til mat falt fra 1974 til 1998 og så videre til i dag. Dette illustrerer en av de mest kjente mønstre i økonomenes datasett, nemlig det som kalles Engels lov. Den sier at budsjettandelen til mat faller når inntektene øker – og det er en empirisk regularitet som blir gjenfunnet i alle økonomier i alle tidsperioder.

Dette kan vi – med en viss varsomhet – bruke til å si noe om framtiden: tiden vi bruker til å anskaffe oss nødvendighetsvarer, faller. Det betyr at vi stadig sitter igjen med mer tid til andre varer og tjenester. Økonomene kaller dem for luksusvarer, men det gir egentlig ikke helt riktige assosiasjoner. For luksusvarer er etter denne definisjonen alle typer varer med et forbruk som øker mer enn 1 % når inntekten øker 1 %. Det vil for eksempel inkludere en rekke typer transport. Det er ikke slik at fortiden gir presise svar på framtiden, men når trendene er tydelige nok, kan de gi oss en viss anelse av hva framtiden bringer.

Det er derfor mulig å utnytte forbruksmønstre fra de siste tiår til å si noe om de neste tiår. Her er noen bud på hvordan vi vil ønske å ta ut velferden de neste årene basert på hva vi har valgt de siste årene:

  • Materielle høykvalitetsgoder
  • Reiser
  • Helse
  • Sykeordning
  • Pensjonsalder
  • Kortere arbeidsdag og kortere arbeidsuke
  • Studiepermisjon og etterutdanning
  • Lengre og flere ferier

Alle disse ønskene setter antall arbeidstimer under press. I dag leveres det 3,8 milliarder arbeidstimer hvert år i Norge. Hvis nordmenn leverer færre (og det tror vi), og vi ønsker mer velferd, er konklusjonen uunngåelig: vi må jobbe smartere – eller importere arbeidskraft. Sagt på en annen måte: økt velferd fordrer økt vekst.

Siste ord

Vi har sett at økonomisk vekst bygger på tre grunnleggende faktorer, arbeidstimer, kapital og smarte løsninger (TFP). Ingen av de tre faktorene kommer av seg selv, for arbeidstimer fortrenger fritid og krever at vi ikke er syke. Kapital til investeringer innebærer at vi legger til side i stedet for å forbruke – og sår kornet i stedet for å spise brødet. De smarte løsningene krever at samfunnet lokker fram kreativitet og stimulerer til nyskapning, men det kan gi ulikhet ettersom oppfinneren og patenteieren kan bli styrtrik.

Samtidig finnes det en lang liste over framtidige ønsker. Vi vil ha korte og få arbeidsdager. Vi vil starte sent og slutte tidlig i yrkeslivet. Vi vil ha et godt helsevesen og en utmerket skole. Forutsetningen for at Norge skal makte å levere slike økninger i velferd, er at Norge klarer å lokke fram betydelig økonomisk vekst.

Vil du lese flere lignende artikler kan du finne dem her.