american flag waving for a national holiday in washington dc

Verdenshandelen og valget i USA

I november går amerikanerne til valg av ny president. Fordi USA er verdens viktigste økonomi og fordi presidenten har stor reell makt, er dette et valg som alle økonomi-interesserte følger like nøye som de politikkinteresserte. Når det gjelder USA, er det faktisk nesten utenkelig å være økonomi-interessert uten å være politikk-interessert – og omvendt. For politikk og økonomi er infiltrert i hverandre, ikke minst «over there». Hva er det vi er mest spente på?

Vi er mest spente på hvilken holdning den nye presidenten vil ha til handel. Siden det også er valg til Kongressen, blir det også spennende hva slags støtte den presidenten får i Senatet og i Representantenes hus. I denne artikkelen skal vi se nærmere på verdenshandelen. Vi skal se hvordan handel kan øke velferden – men også hva motstanderne mener. Vi fletter valget og verdenshandelen sammen mens vi ser på både de politiske forholdene i USA og de økonomiske grunntankene bak handel.

Verdenshandelen avhenger av et offensivt USA som bidrar med eksport og import, med støtte til avtaler, med egen politikk som ikke er proteksjonistisk og med hjelp til institusjoner som IMF og Verdensbanken. Likevel skal vi i det følgende se at det ikke er åpenbart eller selvsagt at den nye presidenten vil være tilhenger av ustrakt handel.

Det første først

La oss starte med å lage en liste over utfall presidentvalget har betydning for: verdenshandel, valutakurser, oljepris og sanksjonspolitikk. For den internasjonale økonomien via internasjonal politikk kan vi liste opp: Nato, engasjement i Nord-Afrika og Midtøsten samt involvering i relasjonen mellom Kina og Japan. Innenlands i USA vil valget påvirke både sysselsetting og omstilling, miljø og klima samt finans, bank, ulikhet, helsevesen og markedsmakt. The list goes on and on.

I kraft av sin størrelse vil innenlandske faktorer i USA lett kunne bli internasjonale faktorer utenfor USA. Som leserne raskt skjønner, sitter økonomer verden over med fingrene mellom jekslene – og kjevene ganske stramme. Kort sagt: Vi er spente.

USA er verdensøkonomiens lokomotiv

Hvorfor? USA er verdens viktigste land. Punktum. Verken landet eller befolkningen er størst, men de har de ledende selskapene, de ledende hjernene og det suverent mektigste militæret. Bare hør på denne listen over selskaper som er amerikanske: Apple, Google, Microsoft, Intel og IBM. Ferdig? Nei, vi har bare begynt. Facebook, Twitter, Instagram, Snapchat – Internett-dominansen er overveldende. Starbucks, Coca-Cola og Pepsi – som dominerer markedet for drikke. McDonald’s, Burger King og KFC, som påvirker det vi spiser.

Ålreit, tenker du, men det er tross alt fast foodvarianter og ting med tvilsom kvalitet. Well, not so fast. Ta hjernene, for eksempel. Harvard, Yale og MIT. Ferdig? Nei. Stanford, Princeton, Berkeley, Cornell og Chicago. Det er der de skarpeste hjernene er – hvis ikke de er i Silicon Valley utenfor San Francisco. Eller som ingeniører i Boeing; firmaet som lager fly til hele verden. Eller som programmerere i Amazon, firmaet som dekker aktiviteter til alle alfabetets bokstaver. Biler? Ford, Chrysler, Chevrolet – for ikke å si Tesla. Kraft og energi? General Electric. Filmer? Hollywood. Helse? Pfizer. Olje? Exxon Mobil. Finans? Wall Street.

Forrige århundres land?

Men kanskje amerikanske selskaper er gårsdagens selskaper? Think again. Hvilket er et av de mest omtalte i det siste? Uber. Hovedkvarteret ligger i San Francisco, California. Og mens vi er inne på nye forretningsmodeller, hvor ligger hovedkvarteret til Airbnb? I San Francisco, California.

«På oversikten over de 500 største firmaene i verden lister Fortune opp 127 som amerikanske. Når det gjelder private initiativ, glød, pasjon og idé-rikdom er USA uovertruffen – og har vært det i 100 år.»

Ja, Kina er på vei oppover – men det er vanskelig å kjøre forbi USA. Se bare på hva som skjedde da Japan skulle dra forbi på 80-tallet.

For økonomer ser til USA. Det er der de beste økonomene er, de ledende tidsskriftene holder til og de dominerende instituttene ligger. Hva er verdens eneste ordentlige reservevaluta? Amerikanske dollar. Hva er det foretrukne verdiobjektet å parkere midler i når det stormer? Amerikanske statsobligasjoner.

Men hva kan en president gjøre?

En president kan riktignok verken stenge et selskaps dører eller beordre oppstarten av et nytt. Han – eller hun! – kan heller ikke knipse med fingre, og så få de smarteste hodene i verden til å komme til USA. Innovasjon foregår i selskapene, og selskapene styrer seg selv. En leser kunne raskt bli forledet til å tenke at riktignok er USA verdens mektigste land, men presidenten har likevel ikke så mye å si.

Prøv igjen. Han eller hun kan foreslå politikkvarianter som etter noen mellomrunder påvirker hvor verdens talent har lyst til å slå seg ned. I tillegg kan presidenten jobbe for å få sysselsettingen opp – eller overlate den til seg selv. Og dessuten kan hun – eller han – peke på globusen og omdirigere den største militære makt verden noensinne har sett. Det vil påvirke hva og hvordan verdensproduksjonen foregår. Presidenten kan sørge for helsevesen.

Presidenten avgjør om USA skal ha klimapolitikk eller ikke. Til slutt kommer vi ikke utenom dette uomtvistelige faktum: Hvem som sitter i Det hvite hus er avgjørende for hvilken vei verden velger.

Kandidatene

Før vi går inn på valgets påvirkning på verdenshandelen, må vi se på nominasjonsprosessen, kandidatene og ulike scenarier. Selv om Bernie Sanders har gitt Hillary Clinton overraskende hard kamp, ligger det an til at det blir en Clintonkandidat nummer to. Etter at Cruz trakk seg tikker det mot en sensasjonell kandidat for republikanerne: Donald Trump.

«Det er triumfen i Ricardos tankeeksempel: Han viser med enkel og ugjendrivelig logikk hvordan potensialet til handel ligger der – selv mellom overlegne og underlegne land.»

Hvilken kandidat som stiller, vil selvsagt ha betydning for hva økonomer kan se for seg av økonomiske scenarioer. På republikansk side har det vært stor variasjon i de økonomiske forslagene. Det har vært nevnt forslag som å bygge mur mot Mexico (og få Mexico til å betale), å gjeninnføre gullstandarden, å redusere finansielle bidrag til Nato, å kjempe mot helsereformen og å endre synet på frihandelsavtalene. Noen forslag er selvsagt rene valgkamputspill, og har liten troverdighet som policymaking etter valget. Andre forslag antyder et retningsskifte. Dermed kan vi trolig klare å risse konturene av noen scenarier etter valget.

To ytterpunkter

I ett scenario velges Hillary Clinton med et overveldende flertall etter å ha sikret seg kvinner, minoriteter, middelklasse, innvandrere og arbeidere. Hun trer da inn i embetet med en enorm selvsikkerhet, et knallsterkt mandat og full støtte i Kongressen. Da kan hun kjøre på.

I et annet – helt ulikt – scenario velges Donald Trump med et svært knepent flertall. Kanskje til og med etter en runde i Høyesterett. Han trer da inn i embetet etter at en splittet nasjon har stemt, men like fullt med en selvsikkerhet som er «The Donald» verdig. Selv om han da ikke kan vente full støtte i Kongressen, kan han komme til å kjøre på med flere av hans meget kontroversielle forslag. Han vil ha USAs deltakelse i Nato redusert, returnere mexicanere og ikke minst legge heftig toll på kinesisk import.

De to scenarioene er vidt forskjellige. I det første er det en av verdens mest erfarne politikere som sitter i verdens mektigste embete. Da blir det «business as usual» og stø kurs. I det andre scenariet vil en uerfaren politiker ha mindre makt enn han tror – og oppleve det som vanskelig å samarbeide med en motvillig Kongress. Da kan vi risikere overraskelser og irriterte samarbeidspartnere verden rundt.

Professorene følger nøye med

Det er mange økonomer som analyserer den samme problemstillingen som vi gjør her i Formuesforvaltning. Verdens beste nålevende økonom, nobelprisvinner professor Paul Krugman, skriver i New York Times (25. april 2016) at det kan være relevant å stille seg spørsmålet: Hvis det kommer en telefon klokken åtte om morgenen om at finansmarkedene i USA vil smelte ned, hvem vil du ha som president? Han svarer selv at «Hillary Clinton kan være den best forberedte kandidaten på økonomiske spørsmål i historien».

I Krugmans skriverier sporer vi bekymring, ja, direkte uro. Spørsmålet er så hva vi skal være mest bekymret for. Selv om det er flere urovekkende momenter som kommer opp i valgkampen, så er det holdningen til handel som trolig uroer aller mest. Både Sanders og Trump ser ut til å ha rørt en nerve i det amerikanske folk. Amerikanerne virker ikke like positive til handel som de før var.

Selv i USA – som altså er så kolossalt stort at de selv lager det meste for de fleste – har mange arbeidere fått merke utenlandsk konkurranse. I en rekke småbyer over hele USA rapporteres det om områder med svak utvikling og dårlig omstilling. Det finnes en sterk misnøye mange steder, og den misnøyen har flere kandidater i nominasjonskampen prøvd å rekruttere fra.

Handelsavtaler

Det betyr at selv Hillary Clinton, som trolig dypest sett er tilhenger av en internasjonal arbeidsdeling, kan bli presset til å gi løfter om å redusere handelen med utlandet. Og ikke bare det, valgkampen kan komme til å gi næring til en idé om at USA slett ikke skal ivre for globalisering og handelsavtaler. Det kan i så fall komme til å merkes over hele verden.

USA har vært tilhenger av og bidragsyter til en verden der land handler med hverandre. Hvis USA etter valget skulle ønske å trekke seg tilbake, forsøke å importere mindre, og i tillegg snakke proteksjonismens sak på ulike arenaer verden rundt, da vil vi stå overfor et alvorlig anslag mot den globale økonomien. Det har for eksempel vært særlig snakk om handelsavtalen mellom USA og EU, The Trans-Atlantic Trade and Investment Partnership (TTIP). Presidentvalget i USA vil ha mye å si for TTIPs framdrift, og TTIPs framdrift vil ha mye å si for verdenshandelen. I tillegg kommer motbør for en tilsvarende avtale i Stillehavsområdet. La oss derfor gå i dybden på hvorfor handel er en hjørnestein i verdensutviklingen, og så se på utfordringene.

Ricardos eksempel

Vi må starte med briten David Ricardo. På 1800-tallet viste han med et enkelt tankeeksempel at selv om både England og Portugal kan produsere to varer, og selv om England hadde vært best til begge deler, kan de likevel begge oppleve forbedringer med handel. Tallene Ricardo la fram er et av de mest strålende eksemplene i hele verdenshistorien på at enkle økonomiske resonnementer kan påvirke politikk i flere tiår – ja, i flere hundreår. Siden dette har hatt en så enestående sterk effekt på tenkningen rundt utenrikshandel og er et kjernepunkt i dagens amerikanske valgkamp, skal vi ta oss tid til å gå gjennom tankegangen. Hent en kopp kaffe.

Et nærliggende eksempel kan være handelen mellom Norge og Danmark. La oss si at Danmark kunne produsere et parti med kjøtt ved å bruke ti arbeidstimer og en bestemt teknisk maskin i løpet av tjue arbeidstimer. Vi trenger ikke spesifisere hva slags kjøtt eller hva slags maskin. Det er bare et tankeeksempel.

Si Norge ville bruke tjue arbeidstimer på et liknende parti med kjøtt og tjuefem timer på å lage maskinen. I så tilfelle ville vi stå overfor den forsmedelige situasjonen at Danmark ville vært bedre enn oss til å lage begge deler. De bruker ti timer der vi bruker tjue (kjøtt) og tjue der vi bruker tjuefem (maskin). Intuisjonen til mange sier da at ingen av landene ville tjene på å handle med hverandre. Danmark ville tjene på å lage begge deler selv, for de var best til å lage begge deler. Norge ville ikke tjene på å selge noe til Danmark, for Danmarks sterke posisjon ville gi Norge dårligere vilkår enn vi kunne klare selv.

Begge deler er feil. Det er triumfen i Ricardos tankeeksempel: Han viser med enkel og ugjendrivelig logikk hvordan potensialet til handel ligger der – selv mellom overlegne og underlegne land.

Komparative fortrinn

Vi starter ut med en nyttig observasjon. Vi kan nemlig lett se at Norge i tankeeksemplet er relativt bedre til å lage maskiner fordi Norge klarer dette ved å bruke arbeidstimer som tilsvarte 1,25 parti med kjøtt. Hvorfor? Jo, det tar tjuefem timer å lage maskinen versus tjue for kjøttet. I Danmark er det tilsvarende tallet 2, fordi det å lage én maskin krever et timetall som tilsvarer to partier med kjøtt. På fagspråket sier vi da at Norge har et komparativt fortrinn i å produsere maskiner, selv om Danmark har et absolutt fortrinn på begge.

«Selv om ett land er bedre til alt enn et annet, er det altså mulig å vise at med handel kan begge få det bedre hvis de spesialiserer seg på det de er relativt gode til.»

Kan man da tenke seg at Norge og Danmark ville tjene på handel selv om Danmark var best til alt? Vel, la oss se på noen tall. Se for eksempel på bruken av 100 arbeidstimer, og la oss starte med tilfellet der landene ikke handler med hverandre. I Danmark bruker de 100 arbeidstimer til to maskiner (40 timer) og seks partier med kjøtt (60 timer). I Norge bruker vi 100 arbeidstimer på å lage to maskiner (50 timer) og to og et halvt parti med kjøtt (50 timer). Til sammen lager landene altså fire maskiner og åtte og et halvt parti med kjøtt.

Men hva hadde skjedd hvis Norge kun lagde maskiner og Danmark kun kjøtt? Da ville landene til sammen få ti partier med kjøtt (10 x 10 = 100 danske timer) og fremdeles fire maskiner (4 x 25 = 100 norske timer). Totalt ville dette forbedre situasjonen for Danmark og Norge – samlet sett. Overskuddet er på ett og et halvt parti med kjøtt, som gjør at begge landene kunne ha fått det bedre enn før.

Bedre for hvem?

Men «kunne» er ikke «ville». Kanskje ville Danmark ta alt. Da er vi ved kjernen av innvendingene. For – innvender noen – dette ville sikkert gjøre det bedre for det flinke landet, altså Danmark. Det ville utnytte det svake landet, altså Norge. Tja. Er det egentlig så sikkert? Tenk deg at Norge solgte to maskiner til Danmark for tre partier med kjøtt. Det er slett ikke urimelig. Da ville danskene ha like mange maskiner som de hadde da de lagde alt selv, men mer kjøtt (ti minus tre gir sju partier, ikke seks). Norge ville ha like mange maskiner som vi hadde da vi lagde alt selv, men mer kjøtt (tre partier, ikke to og et halvt). Begge landene har opplevd en forbedring!

Selv om ett land er bedre til alt enn et annet, er det altså mulig å vise at med handel kan begge få det bedre hvis de spesialiserer seg på det de er relativt gode til. Dette ligger til grunn for all arbeidsfordeling innad i et land også. I prinsippet er det ingen forskjell på handelen mellom San Francisco og Oakland, mellom California og Nevada og mellom USA og Canada. For økonomer er politiske grenser kun streker på kart.

Komparative fortrinn finnes overalt

Det samme som gjelder mellom land og mellom stater, gjelder også mellom personer. Tenk deg den lynhurtige juristen Anne, som er rågod i jus og ekstremt bra på tastaturet. Det er lett å vise (og skjønne) at det likevel er best for henne å konsentrere seg om jus, og så heller ansette sekretæren Vidar til å håndtere skrivingen. Og dette gjelder altså selv om Anne er best i begge deler.

Det er nettopp derfor mange av oss heller tar litt overtid og kjøper rørlegger-tjenester i stedet for å prøve selv. Ordningen er grei for både oss og rørleggeren. Vi kjøper biler i stedet for å lage dem selv. For ikke å si hus, PC-er og filmer. Det moderne samfunn er bygget på spesialisering. Men det finnes et «men», og det er viktig.

«I USA ser det ut til at de hardest rammede er lavt utdannede i strøk hvor hjørnesteinsbedriften går overende. For dem hjelper det lite at handel kan ha gevinster for USA samlet sett når hele byen rammes.»

Får alle del i gevinstene?

I flere generasjoner har økonomer analysert verdenshandelen ved å ha Ricardos klassiske eksempel i bakhodet. En av de viktigste innvendingene har vært at selv om land kan tjene på handel, er det slett ikke sikkert alle innbyggerne i landet får ta del i gevinstene. Kanskje noen får alle gevinstene mens andre får alle ulempene? Det er slett ikke utenkelig – og i så fall svært alvorlig.

Ta eksemplet over. I tilfellet da Norge lagde alt selv, klarte vi med 100 timer å lage to maskiner og to og et halvt parti kjøtt. I tilfellet der vi spesialiserte oss på maskiner, klarte vi med handel å ende opp med to maskiner og tre partier kjøtt, altså mer enn før. Imidlertid kunne det hende at kjøttgevinsten ikke ble jevnt fordelt. Kanskje det endte med at noen fikk det bedre enn før og noen verre. Tross alt måtte landet omstille seg, og de som før lagde kjøtt, måtte begynne med maskiner. En slik omstilling er krevende. Noen klarer det ikke.

Omstilling krever konkurser og ledighet

Virkeligheten er mye mer sammensatt enn det stiliserte eksemplet. For i virkeligheten betyr omstilling som oftest konkurser. Vi hører ofte folk si at konkurser og arbeidsledighet krever omstilling. Men økonomer sier det omvendt også. Omstilling innebærer konkurser og arbeidsledighet. Det er faktisk slik at markedsøkonomier omstiller seg via konkurser og arbeidsledighet. Hvorfor? Vel, omstilling innebærer å flytte på arbeidskraft. De færreste arbeidsgivere gir frivillig slipp på sine arbeidstakere.

Omstilling kan imidlertid kreves både når noe fordelaktig og når noe ufordelaktig har skjedd. Ta det første. Hvis et land finner olje, er det fordelaktig. Da er mekanismen at oljeprodusentene byr opp lønningene for å lokke på arbeidskraften i andre næringer. De andre bedriftene prøver fortvilet å holde på arbeidskraften ved å tilby litt høyere lønn. I forsøket går mange av dem konkurs.

Negative sjokk

Ta det andre. Andre land finner olje, og det er ufordelaktig, for da blir det mer olje og lavere oljepris. Da er mekanismen at oljebedrifter går konkurs og må la arbeidere gå. De andre bedriftene kan da tilby arbeidsplasser med lavere lønn. Begge deler er omstilling, og begge deler innebærer flytting på arbeidskraft og konkurser. Men ikke begge deler oppleves hardt. I det første tilfellet opplevde landet et positivt sjokk; i det andre et negativt sjokk.

I svære økonomier som USA rammer positive og negative sjokk ulike næringer hele tiden. Bilproduksjon flyttes til Mexico; det er et negativt sjokk. Oljeproduksjon starter opp i Nord-Dakota; det et positivt sjokk. Vanligvis tenker vi oss at gevinster og ulemper fordeles ganske jevnt, men slik trenger det jo ikke være. Det kan være at noen ulemper konsentreres i visse sektorer og i visse befolkningsgrupper. I USA ser det ut til at de hardest rammede er lavt utdannede i strøk hvor hjørnesteinsbedriften går overende. For dem hjelper det lite at handel kan ha gevinster for USA samlet sett når hele byen rammes.

Fordelingen er nøkkelen

Det er nettopp dette problemet som har gitt opphav til ropene om bedre fordeling i USA. Den nye økonomien har tydelig noen vinnere – og de er virkelig vinnere.

Baksiden av medaljen er taperne. Mange peker på at den unge generasjonen som lever nå, kanskje vil være den første i USAs historie som får det verre enn foreldrene. De viser til en rekke områder der kjerneindustrien har blitt lagt ned – og der mange av dem som ble arbeidsløse, ikke har klart å få seg nye jobber. Og der de som klarte det, opplevde stor nedgang i materiell levestandard.

Dette er nøkkelen til å forstå hvorfor mange unge mennesker heier fram Bernie Sanders. Han peker på problemet. Han sier han vil gjøre noe med det. Faktisk er han kanskje en enda større overraskelse i denne nominasjonskampen en Donald Trump. For Bernie Sanders sier jo om seg selv at han står langt til venstre, mye lengre til venstre enn det amerikansk politikk normalt aksepterer. Det som alle lurer på, er om Donald Trump også klarer å rekruttere mange nok av disse til å vinne. Uansett kan vi se konturene av et USA som ikke nødvendigvis i framtiden vil være en like sterk pådriver for verdenshandel som det har vært.

Handel kan være upopulært

Siden handel er så uhyre viktig, skal vi dvele enda mer ved problemstillingen rundt gevinster og ulemper. Den kanskje enkleste måten å se hvorfor handel kan bli upopulært, er å se på en hjemmesnekret variant av James Ingrams tankeeksperiment.

Tenk deg at det etableres en fabrikk i Eureka, California – et stykke utenfor allfarvei. Fabrikken lager gull av stein, så den blir umiddelbart en verdenssensasjon. Inn til fabrikken ruller det tog fra Sierra Nevada med lass på lass av god, gammeldags gråstein. Ut av fabrikken kommer det gull. Det hviskes i krokene om nobelpris for oppdagelse av det alkymister i århundrer har jaktet på: omdanning av råmateriale til gull. Siden gull er et grunnstoff, og fysikere vet at grunnstoffer er rimelig vanskelig å lage fra andre grunnstoffer, ventes det stor vitenskapelig ære.

Protester

Blant jubelropene høres det også protester. For fabrikken har kapret arbeidere fra mange andre næringer, ikke minst fra jordbruksproduksjonen i Central Valley – ved å by opp lønningene. Men protestene blir skjøvet til side bak påstanden om at en må leve med omstillinger for å få til framskritt.

En journalist ønsker å avdekke prosessen bak, og tar seg inn i fabrikken på nattestid. Da oppdager han til sin store forbauselse at det ikke er en fabrikk, men en havn. Stein skipes ut og gull skipes inn.

Det viser seg altså at ingen oppfinnelser har funnet sted. I stedet er alt sammen bare handel. Gråsteinen slipes til fine fasadeplater – og det foreligger ingen nedbrytning av atomstrukturen til gråstein. Den nyslipte gråsteinen fraktes med skip ut til verden, selges på verdensmarkedet og gull kjøpes tilbake.

Da får protestene en annen lyd og en annen gjenklang. Mens støtteerklæringene til omstilling var mange da folk trodde en stor oppfinnelse var blitt gjort, forsvinner de når det viser seg at det kun dreide seg om handel. I stedet foreslås det kraftige tiltak mot det noen kaller en bløff, handelsbløffen.

Handel er den ultimate oppfinnelse

Hvorfor det? spør økonomer. Handel er en fantastisk innretning. Den kan omgjøre poteter til bananer, salami til brødristere og biler til fly. Med handel kan land langt i nord nyte ferskener, dadler og ananas. Handel er den ultimate oppfinnelse, for den kan omgjøre alt til alt annet. Med handel kan små land nyte de store oppfinnelsene som er gjort i det store utland.

Handel er en ekstremt god transformasjonsmekanisme, og det er mulig å tenke seg at mennesket fremdeles ville ha levd i huler uten handel. Så hvorfor blir oppfinnelser betraktet som en gyldig omstillingsgrunn mens handel ikke blir det? Kanskje fordi oppfinnelser blir sett på som menneskelig kreativitets triumf mens handel blir sett på som grådige kremmeres kynisme. Det er uheldig og usant, men det ser uansett ut til å være slik at handel blir gjort til syndebukk. Også i den amerikanske valgkampen. Bare følg med til høsten.

Toll er egentlig tull

Som et resultat vil mange pressgrupper rope om beskyttelsestoll. I USA har det vært hørt sterke krav om toll på kinesiske produkter – slik at amerikanske arbeidsplasser kan bli beskyttet. Det siste var toll på kinesisk stål. I nominasjonskamper hører vi nettopp noen kandidater komme med tollforslag for å tekkes velgerne.

Økonomer, derimot, er ikke tilhengere av toll. Toll på import kan faktisk tolkes som en avgift på eksport (Lerners resultat) – fordi toll innebærer en ineffektiv utnyttelse av talent. Ineffektivitet leder til dyrere produksjon – akkurat som avgifter. Men toll er politisk populært. Toll er å vise muskler. Toll er å gjøre noe. Så toll tas i bruk.

Amerikanske forslag om toll får konsekvenser for Norge. Kommentator Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv (29. april 2016, s. 28) peker for eksempel på at Trump kan foreslå å legge toll på norsk lakseeksport til USA.

Oppsummerende merknader

Av dette ser vi at det amerikanske presidentvalget kan få stor betydning for hva som skjer med verdenshandelen de neste årene. Handelsavtaler kan avvikles, brytes eller aldri oppstå i første omgang. Tollmurer kan bli bygget.

At presidentkandidater hamrer løs på handel er uheldig, men ikke uforståelig. Selv om handel mellom land øker mulighetsrommet til landene, behøver det ikke innebære forbedring for alle i landene. Noen kan få det verre selv om de fleste får det bedre. Ja, det er mulig at de fleste får det litt verre mens noen får det mye bedre. Dermed kan handelsgevinster og arbeidsdeling ikke diskuteres eller analyseres uten at fordelingen av goder og byrder tas med. Det er opp mot denne bakgrunnen vi må forstå populariteten til Bernie Sanders og protestbølgen som har båret fram Donald Trump. Forvent derfor at handel og fordeling blir stadig hetere temaer i valgkampen i USA utover sensommeren og høsten.

Hvis du vil lese mer om valget i USA og amerikansk økonomi anbefaler vi denne artikkelen.