En unødvendig matkrise

Skrevet av Christian Lie

Rekordhøye priser på mat og energi påvirker rike land gjennom inflasjon, renteoppgang og urolige finansmarkeder. For mange mennesker i fattige land er dette en eksistensiell utfordring.  Krigen i Ukraina har forverret ubalansene i råvaremarkedene og fører til at naturressurser blir politiske våpen.

En matvareindeks utarbeidet av FN viser at globale matpriser har nådd et rekordhøyt nivå. I løpet av de siste to årene har prisene steget sytti prosent. Energi er en av de viktigste innsatsfaktorene i produksjonen av mat, og i Europa har gassprisene steget seks hundre prosent i denne perioden. I Norge har prisen på importert gjødsel steget 68 prosent på et år.

Ettersom olje handles i amerikanske dollar, har valutasvekkelse mot dollar i land som Norge, Sverige, Eurosonen, Storbritannia, India og Japan ført til rekordhøye oljepriser målt i lokale valutaer. Dette er en økonomisk bonus for land som er netto eksportører av olje, men blir en belastning for de som er netto importører.

Økt ressurs-nasjonalisme

Situasjonen i råvaremarkedene bidrar til at verden er på vei inn en æra av ressurs-nasjonalisme, med stadig flere tiltak for å kontrollere egne naturressurser. Det er en tendens vi ofte ser når råvareprisene blir høye eller når det blir økt politisk press for å sikre nasjonale interesser. De siste to årene har 35 land innført eksportrestriksjoner spesifikt på jordbruksvarer, mens det i perioden 2017-2021 var 66 land som strammet inn kontrollen over egne naturressurser generelt. De geopolitiske og økonomiske konsekvensene av krigen i Ukraina fører til at kontrollbehovet vil øke ytterligere.

Det russiske problemet

Russland har skrudd av gasstilførselen til Finland, Polen og Bulgaria som straff for at de ikke ville betale med russiske rubler. Det er ikke utenkelig at sanksjonene fra EU kan fremprovosere stans i gasseksporten til Tyskland eller Italia innen årsskiftet. Krigen begrenser også tilgangen på mat, ettersom Russland og Ukraina eksempelvis produserer 28 prosent av hveten, 29 prosent av byggkorn og 15 prosent av maisen i verden. Om lag 25 millioner tonn korn anslås å stå fast i containere i Ukraina. Det tilsvarer nesten det årlige forbruket i de fattigste landene i verden. Russland har selv redusert eksporten av hvete, mais, bygg og rug, også til nærliggende allierte land.

Kazakhstan, som er verdens nest største eksportør av hvetemel, har innført eksportrestriksjoner. India, som er verdens nest største produsent og forbruker av hvete, innførte forbud av hveteeksport i mai i kjølvannet av høye priser og dårlige avlinger. Ettersom indisk hvete hadde erstattet noe av den russiske og ukrainske hveten i markedet, bidro tiltaket til at hveteprisen har steget 90 prosent det siste året, målt i euro.

priser på mat og drivstoff

Ikke mangel på korn eller hvete i verden

Det er ikke mangel på korn eller hvete. Det amerikanske jordbruksdepartementet anslår at den globale hveteproduksjonen vil stige til 779 millioner tonn i perioden juni 2021 til juni 2022, med et marginalt fall i samme periode til juni 2023. Lagrene er også tilstrekkelige til å kompensere for ventet etterspørsel på 788 millioner tonn. Utfordringen er at det er vanskelig å få hveten dit den trengs mest, noe som bidrar til at prisene stiger til uholdbare nivåer i de fattigste landene. Selv om G7-økonomiene har blitt enige om å unngå eksportrestriksjoner, hjelper dette lite dersom noen av de største hveteprodusentene gjør det.

hveteproduksjon og lagernivå

Påvirker også vestlige økonomier

Selv om husholdninger i USA eller Europa bruker en mindre andel av sin inntekt på mat og energi enn i fattigere land, vil høye priser på drivstoff og mat kunne føre til at vi bruker mindre penger på varer og tjenester som ikke er helt nødvendige. Pengebruken til husholdningene har nemlig stor økonomisk betydning; privat forbruk utgjør henholdsvis 68 og 55 prosent av amerikansk og europeisk økonomi.

Når høy prisvekst i neste omgang må bekjempes av sentralbankene via renteøkninger, kan dette skvise husholdningenes forbruksevne ytterligere. For det er lavere etterspørsel etter varer og tjenester som i hovedsak må til for å bringe inflasjonen ned igjen. Utfordringen for sentralbankene blir da å sette styringsrentene slik at etterspørselen faller akkurat nok til å få inflasjonen ned, men ikke så mye at næringslivets omsetning og inntekter faller så mye at behovet for arbeidskraft svekkes vesentlig.

Stigende arbeidsledighet kan utløse en negativ spiral og en kraftigere økonomisk nedtur. Heldigvis er det enn så lenge mangel på arbeidskraft både i USA og i Europa. Dette øker husholdningenes evne til å absorbere pris- og renteoppgang og kan bidra til fortsatt forbruksvekst og dermed unngåelse av en dyp økonomisk krise. Samtidig er stramme arbeidsmarkeder også en inflasjonsdriver via stigende lønnsvekst. Balansegangen kan bli hårfin.

Del artikkel

Christian Lie

Nyhetsbrev