Oil platform in the USA

Hvor skal oljefondet ligge?

NOU 2017: 13 er en bunnsolid utredning om hvordan Kongeriket skal innrette sin pengepolitikk samt forvalte alle oljemilliardene. Med tidligere finansråd og sentralbanksjef Svein Gjedrem som leder av utvalget og med avdelingsdirektør Yngvar Tveit fra Finansdepartementet som leder for sekretariatet. De har trådd sine barnesko i Finansdepartementet og Norges Bank, ja, hatt hele sine yrkesaktive karrierer her. Og lært å holde frem helhetens interesser. Dedikerte byråkrater begge to, av den weberianske typen.

Byråkratene vant slaget om Oljefondet. De vant over særinteressene. Det være seg velmenende og utgiftsglade politikere. Eller smarte og pengeglade folk fra næringslivet. Et sentralt knep som vinnerne brukte, var å se til at de løpende inntektene som staten får fra oljevirksomheten, ikke går inn i det regulære statsbudsjettet.

Ytterligere tre utfordringer måtte finne sin løsning:

  • Hvor skal midlene plasseres? Kun i utlandet. I aksjer og obligasjoner, og etter hvert også i fast eiendom. En fersk NOU foreligger her (Mork-utvalget) der etablert praksis stort sett står fast.
  • Hvordan skal pengene brukes? Handlingsregelen, at om lag fire prosent av verdien av fondet ved inngangen til året kan anvendes til å dekke underskuddet på statsbudsjettet. En fersk NOU foreligger også her (Thøgersen-utvalget) der etablert praksis stort sett står fast. Bortsett fra en korreksjon ned til tre prosent for bruk av pengene.
  • Hvor skal fondet ligge? Trygt forankret i Norges Bank.

Hva har så ”dagens” NOU å si om dette siste spørsmålet?

De samme byråkratene som sørget for trygg forankring for Oljefondet i Norges Bank – eller Statens pensjonsfond utland (SPU) som oljefondet nå heter – går nå inn for å flytte det. Lage et eget, frittstående selskap som ikke har noe med Norges Bank å gjøre.

Hvorfor vil de det?

Kanskje anser utvalget det som uunngåelig at SPU på sikt vil bli fristilt fra Norges Bank. Trykket fra politikere og næringsliv akkumulerer seg opp til en lavine som byråkratene anser de vanskelig kan motstå. Bedre da at fristillingen skjer nå. Etter en plan og innen en ramme som utvalget selv meisler ut. Der alt gjøres for å sikre at kulturen i forvaltningen av SPU bevares. På den bakgrunnen fremstår anbefalingen i NOU 2017: 13 som gode og hensiktsmessige. Strategisk lurt.

Men vil strategien lykkes? Vil modell A, som utvalget går inn for, fungere som tiltenkt? Eller vil SPU lagt inn under et særselskap utvikle en sær kultur som i for stor grad er preget av interessene til styret og ledelsen? Til mindre gavn for land og folk på lang sikt. En ny kultur som innebærer en gradvis ekspansjon av aktivaklasser, av antall medarbeidere og kanskje også langt bedre betaling av toppene i selskapet? Sammenlignet med forvaltere av tilsvarende store fond i utlandet er våre egne i SPU klart underbetalte. At sentralbanksjefen, med en relativt nøktern lønn, er formann i styret som lederen for SPU i dag rapporterer til, er nok med på å dempe lønnsveksten i SPU.

Utvalget har også blitt bedt om å utrede alternativer der SPU forblir i Banken. I modell B blir et eget styre etablert for fondet, med sentralbanksjefen som styreformann. Dette styret skal oppnevnes av Kongen i statsråd.

«Norges Bank har vært et godt hjem for SPU», sier sentralbanksjef Øystein Olsen.

Og vil i modell B fortsette med å være det. En klar fordel med modell B er at man unngår den usikkerheten som ligger i mulige endringer av skattevilkår i utlandet når ikke lenger Norges Bank er forvalter av milliardene i oljefondet.

Videre skal pengepolitikken og arbeidet med finansiell stabilitet, både i modell A og B, delegeres til en egen komité oppnevnt av Kongen i statsråd, også her med sentralbanksjefen som formann. Styret for Norges Bank skal ved begge alternativene bestå kun av eksterne medlemmer. Den kikking i kortene på administrasjonen som styret dermed vil gjøre, overflødiggjør representantskapet.

«If it ain’t broke don’t fix it», sier amerikanerne.

Dagens modell for Statens pensjonsfond utland er på ingen måte ”broke”. Men at den trenger fornyelse og oppdatering er klart. Hvilket er nettopp hva modell B tilbyr.

Som nevnt vil utvalget gå mer drastisk til verks. Fondet skal flyttes ut av Norges Bank og legges i et særlovselskap. Et argument som utvalget anfører her, er at «spennet i ansvar og oppgaver» blir for stort for sentralbanksjefen om fondet forblir i banken. Det virker noe søkt. Hva skal man da si om Mario Draghis «spenn i ansvar og oppgaver» som sjef for Den europeiske sentralbanken? Her skal hensyn tas til 19 land som alle har euro som pengeenhet.

Eller hva med arbeidsdagen til Jannet Yellen, sjefen for den amerikanske sentralbanken? Som har overoppsynet med verdens mest finmaskete og kompliserte finanssystem og har ansvar for verdens ledende valuta. Som tidvis må trå støttende til med kredittlinjer til andre lands sentralbanker.

Hva med utvalgets argument om at Norges Bank påtar seg en omdømmerisiko ved fortsatt å holde hus for SPU? Om oljefondet skulle gå på en smell – ledelsen av fondet dummer seg ut – ville det kunne svekke omdømmet til Banken og gjøre det vanskeligere for den å løse sine sentrale oppgaver; prisstabilitet, finansiell stabilitet samt bidra til jevn og høy sysselsetting.

Med trygg forankring i Norges Bank blir imidlertid sannsynligheten for at SPU dummer seg kraftig ut, kraftig redusert. Den trauste kulturen vår sentralbank er preget av vil ikke gi rom for annet enn en god og seriøs forvaltning av oljemilliardene, slik det har fungert til nå. Samtidig som forvalterne i Norges Bank er helt i tet rent faglig.

Videre kan det anføres at Norges Bank vil ha nytte av å være nærme på de internasjonale kapitalmarkedene gjennom sentralbanksjefens rolle som leder av styret for kapitalforvaltningen, med egen visesentralbanksjef som nestleder.

Argumentene som utvalget fremfører til fordel for modell A – om «spennet i oppgaver og ansvar» for sentralbanksjefen, og om omdømmerisiko for Norges Bank – kan, etter nærmere vurdering, snus og sees som argumenter for modell B. Nemlig at fondet blir værende i Norges Bank.

Arne Jon Isachsen
Professor – Institutt for samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI