Hvem var egentlig Ervin Løffler? Lite er offentlig kjent om den ungarske skulptøren som kom til Norge fra et krigsherjet Europa i 1947. Løffler hadde gjennom livet et stort kunstnerisk virke her i landet, hvor 18 av hans skulpturer står utstilt i det offentlige rom. I anledning av at han i år ville ha fylt 100 år, blir en større samling av hans skulpturer for første gang å se hos Formue.
Tekst: Erica Mathiesen, etter samtale med Ervins Løfflers barnebarn David Løffler.
Ervin Løffler ble født i Budapest, Ungarn i 1922. Løffler kom fra ett privilegert hjem, med en far som var overlege, en hjemmeværende mor, og en yngre søster. Ungarn var på den tiden en blomstrende nasjon, hvor kultur stod i høysetet, og familien Løffler var som ungarer flest, opptatt av kultur, musikk og hester. Løffler spilte fiolin og hans far spilte cello. Denne tidlige kulturelle innflytelsen har hele tiden fulgt med i Løfflers kunstneriske utvikling, hvor spesielt hans fasinasjon for musikk har satt tydelige spor i hans skulpturer.
Krigen kommer
Ervin Løffler vokste opp i et jødisk hjem og hans barndom var preget av mye glede. Løffler begynte på kunstakademiet i Budapest da han var kun 15 år. Kunstakademiet var da en institusjon med et veldig naturalistisk-tradisjonelt syn, så Løffler lærte å modellere menneskekropper og figurative objekter. Men skolegangen på akademiet skulle bli kortvarig ettersom 2. verdenskrig brøt ut. Løffler var da allerede gift med sin første kone Relly, som kom fra en stor, sterkt religiøs rabbiner familie. Selv om familien Løffler var jødiske, var de også sekulære og ikke-troende. Da Ungarn ble okkupert av tyskerne i 1944, klarte familien Løffler å unngå deportasjon ved å å oppholde seg i leiligheten til en venn i Budapest gjennom hele krigen.
Ble godt tatt i mot i Norge
Etter krigen ble Ervin og konen Relly sendt til en av de mange integreringsleirene i Tyskland. Alle deres verdier var blitt konfiskert under krigen, og de stod på bar bakke. I Tyskland ble jødene fordelt i kontingenter til ulike land, og Ervin og Relly ble sendt til Norge i 1947. Deres ønske var å bli sendt til New Jersey i USA, hvor lillesøsteren til Løffler bodde. Men da de kom til Norge syntes de at de ble svært godt tatt imot. Løffler ble veldig glad i den norske naturen og de ble værende. De fikk raskt to barn, deres sønn, Harald kom til verden i mai 1948, og deres datter Solveig i oktober 1949.
Skulptør og taxisjåfør
Da Løffler etablerte seg i Norge hadde familien ikke økonomi til hans videre studier. Han tok jobb som assistent for flere prominente norske billedhuggere, som Ørnulf Bast og Emil Lie. Dette skulle være med på å danne grunnlaget for hvordan han utviklet seg som skulptør. Løffler visste hva han ville, og det første han gjorde da han kom til Norge i 1947 var å delta på Høstutstillingen. Han var med på Høstutstillingen rundt 15 ganger. I tillegg til å jobbe som assistent og drive med sin egen kunstneriske praksis, kjørte Ervin i perioder mye taxi for å spe på inntektene. I 1958 døde Løfflers kone Relly, noe som naturlig nok var traumatisk for hele familien. Det resulterte i at hans foreldre flyttet til Norge for en periode for å hjelpe til. Miscka Løffler, Ervins far, fikk en stilling som overlege i Røros, og deretter noen år som overlege på sykehuset i Arendal. Begge disse sykehusene er utsmykket med Løfflers skulpturer.
Monumentale og klare i formen
De tidligste arbeidene til Løffler er som nevnt figurative. Han lagde for eksempel skulpturer av en fløytespiller, en hest, en liten pike, en liten gutt. Men på begynnelsen av 60-tallet endret hans tilnærming til skulptur seg. Både de enkle, men også de mer sammensatte og kompliserte skulpturene, fikk en mer sluttet, organisk/abstrakt enhetlig rund form. Ingenting peker utover i rommet, alt rundes av og samles. Som Løffler selv sa; ”Jeg ønsker å lage skulptur som gir uttrykk for sterke følelser. Skulpturene skal være dramatiske, monumentale og klare i formen.” Krigen hadde skapt en nervøsitet i Løffler som preget han resten av livet. Han var et følelsesmenneske, med stor innvendig angst. Han var intellektuell, og hadde mange tanker om livet og døden. Løffler var til tider destruktiv og hadde mange eksistensielle ideer. Meningen med livet, det var det viktige spørsmålet. I arbeidene hans ser man dette reflektert, det evinnelige kretsløpet fra vugge til grav, den runde formen som ikke har begynnelse og ingen ende.
En musikalsk form
På tidlig 70-tallet giftet Løffler seg på nytt med musikeren Tone Drage. Nå ble musikk hans største inspirasjonskilde. Løffler hadde en utstilling i Italia som het Klangen av Marmor, hvor skulpturene spilte på formene av instrumenter, lyd, klang og toner, cellister og fiolinister. Et formspråk han fortsatte med livet ut.
Fjellet kommer ikke til Muhammed
Løffler var ikke en som presset sin kunst på folk. Som han sa; ”Hvis ikke Mohammed kommer til fjellet, så må fjellet komme til Mohammed.” Han gjorde seg lite tilgjengelig, men på midten av 80-tallet dro han på turnè, hvor han stilte ut på fire- fem steder i Norge. Han solgte litt, blant annet fem skulpturer til Nasjonalmuseet, som man kan se i dag. Men som han sa: ”en god skulptur er en solgt skulptur”, noe som tilsier at han også var fornøyd når han solgte sine verk.
Dyr produksjon
Løffler hadde garantilønn fra staten fra 70-tallet og han fikk også mange stipender. Alt dette gikk til produksjon, som ikke var billig. Han brukte sjeldent penger på seg selv, annet enn på reiser til Italia. Fra slutten av 80-tallet ble alle Løfflers skulpturer produsert utelukkende på Pietrasanta i Italia, hvor skulpturene ble laget i marmor og bronse. Hvit, svartflekkede og rød marmor, bronse, dyre og eksklusive materialer. Løffler brukte samme bronsestøperi som Botero støpte sine verk på. I samme gate lå også Løfflers steinhuggeri, som har ligget der siden 1400-tallet, og som i sin tid ble brukt av Michelangelo selv.
Stod alltid og modellerte
Løfflers barnebarn David Løffler sier;
-Vi delte et slags faglig fellesskap, jeg som arkitekt og han som skulptør. Vi diskuterte både arkitektur og skulptur mye, spesielt skulptur. God arkitektur har skulpturelle kvaliteter, og vi fant et fellesskap i dette.
Han forteller videre at Løffler var veldig opptatt av form og klarheten i formen.
– Han stod alltid og modellerte i plastelina på kjøkkenet, med den samme lille kniven som han brukte i 50 år. Da kunne vi diskutere linjene. Skulle den være buet opp mot den andre formen, skulle den bli avgrenset, eller skulle den skjæres helt av?
Opptatt av detaljene
Løffler var opptatt av de små detaljene, for det er de som er viktigst. – Livet er en skuffelse sa min bestefar alltid, og det har brent seg inn som et ettermæle etter han. Han sa det alltid med et skeivt smil, han hadde et unikt skråblikk på tilværelsen, avslutter David Løffler.
Ervin Løffler døde i Oslo i 2012.
Formue har gleden av å stille ut et utvalg av Løfflers skulpturer i våre kontorer i Oslo fra 1. desember i samarbeid med Vi, Vii og David Løffler.
Les utstillingstekst skrevet av kunsthistoriker, Øivind Storm Bjerke her