Investorer som passivt investerer i rentemarkedet, for eksempel gjennom indeksfond, utsetter seg i mange tilfeller for stadig større risiko. Dette skyldes at markedet er overøst med obligasjoner med høy følsomhet for renteøkning, eller såkalt høy durasjon.
I renteterminologi benyttes begrepet durasjon for å beskrive hvor sensitiv en obligasjon, eller obligasjonsportefølje, er til endringer i rentenivået. En obligasjon med høy durasjon har høyere risiko enn en obligasjon med lav durasjon. Dette skyldes at verdien av obligasjonen med høyest durasjon vil falle mest ved en eventuell renteøkning.
I figurene viser vi hvordan durasjonen (mørkeblå linje) de siste 30 årene har steget fra rundt fem år til en durasjon på over syv år samtidig som statsrenter har falt (lyseblå linje).
Mange velger lange fastrentelån
Durasjon avhenger av lengden på obligasjonslånet, og stiger i takt med økt tid til forfall. Lave renter betyr at låntagere har mulighet til å ta opp langsiktige lån til en rimelig penge. Mange selskaper som skal ta opp lån eller refinansiere seg, får dermed mulighet til å «binde renten» ved å tegne fastrentelån med lang løpetid for å sikre rimelig betjening i flere år fremover. Ettersom mange selskaper velger slike lange fastrentelån blir markedene overøst med langsiktige lån som trekker opp den gjennomsnittlige durasjonen til markedet. Dette gjør at en investor som passivt investerer i rentemarkedet, for eksempel gjennom indeksfond, stadig tar større risiko.
Økt risiko og lavere avkastningspotensial
Fra investorens ståsted betyr et lavere rentenivå at en får dårligere betalt for å låne ut penger. Paradoksalt nok medfører derfor samvariasjonen mellom durasjon og rentenivå at investorer tar økt risiko samtidig som avkastningspotensialet faller.
I Formuesforvaltning har vi valgt å holde den anbefalte renteporteføljen, Stabilitet, systematisk undervektet durasjon relativt til indeks, for å unngå for høy eksponering mot rentefølsomhet når makroøkonomiske trender og rentenivået snur.