Sjelden har det vært større usikkerhet ved inngangen til et nytt år, og mørke skyer preger de økonomiske forventningene. Mange spør seg hvor ille det vil bli, og om vi er på vei mot to dårlige investeringsår på rad. Selv om også jeg er moderat pessimist, serveres denne uken en hypotetisk fremstilling av hvilke ting som kan bidra til at året likevel ender bedre enn sitt frynsete rykte.
«This time has been sort of different”
Inflasjonstallene har overrasket på den hyggelige siden i USA og Europa. Det er gode muligheter for at trenden fortsetter. Inflasjonsbølgen ble tross alt utløst av en perfekt storm der mange prisdrivende faktorer slo til samtidig. Hvis stormen nå løyer, vil inflasjonen kunne falle like raskt som den steg. Pandemien utløste ekstrem vareetterspørsel og flaskehalser i produksjons- og verdikjeder. Vi fikk penge- og finanspolitiske stimulanser av historiske proporsjoner, som under gjenåpningen forsterket etterspørsels-boomen i vestlige økonomier. Krigsutbruddet i Ukraina ga inflasjonen ytterligere drahjelp via prisene på energi- og jordbruksråvarer. Dette skjedde samtidig med stor mangel på arbeidskraft i mange bransjer, som igjen ga støtte til økt lønnsvekst. I USA var forholdet mellom ledige stillinger og registrerte arbeidssøkere inntil nylig på høyeste nivå noensinne.
De siste månedene har mange ting gått i riktig retning. Globale forsyningskjeder har løst seg opp, prisene på energi- og jordbruksråvarer har gått ned, fraktprisene har falt og temperaturen har avtatt i mange økonomier, inkludert i boligmarkedene.
Mottar du ikke ukeskommentaren hver fredag? Meld deg på her.
Hva om finansmarkedene får rett?
Med bakgrunn i den høyeste inflasjonen på førti år har sentralbankene strammet inn pengepolitikken kraftig. Dette kan gi store negative økonomiske ringvirkninger. Investorene tror likevel at prisveksten i USA og Eurosonen vil nærme seg to prosent allerede tidlig i 2024. Dette forklarer hvorfor de også venter rentekutt i USA gjennom andre halvår. Finansmarkedets forventning om lavere styringsrente står i kontrast til det sentralbanken selv sier, nemlig ingen rentekutt i 2023.
Skulle inflasjonstallene fortsette å gå i riktig retning, vil sentralbanken i USA allerede i første halvår kunne nå rentetoppen. For investorene vil dette være første steg i retning av ønskede rentekutt.
Er rentehevingenes største negative effekt allerede bak oss?
Mange analytikere, akademikere og sentralbanker hevder at en renteheving i dag, gir negative konsekvenser for økonomien først flere kvartaler frem i tid. Dette er et kjent argument for at stimulansene under pandemien bidro til inflasjonsbølgen i 2022. Holder teorien vann, vil de kraftige rentehevingene i 2022 fungere som effektiv økonomisk bremsekloss i 2023 og 2024.
Goldman Sachs er et av miljøene som mener den pengepolitiske retningen heller reflekteres i finansmarkedene umiddelbart via såkalte finansielle rammebetingelser. Dette skjer ved oppgang i korte- og lange markedsrenter, kursfall for aksjer og selskapsobligasjoner, og en sterkere dollar. Dette løfter finansieringskostnadene i privat sektor, mens sterkere dollar svekker konkurransekraft og inntjening i USA. Goldman Sachs mener den kraftigste innstrammingen knyttet til inflasjonssjokket derfor skjedde i første halvår 2022. Basert på dette mener de endringstakten i finansielle rammebetingelser vil gå i positiv retning i 2023, forutsatt at nye rentesjokk unngås.
Artikkelen fortsetter under.
Les vår oversikt for investeringsåret 2022
Arbeidsmarkedene kan bli avgjørende
Skeptikerne (meg inkludert) mener det vil bli vanskelig å få inflasjonen ned mot sentralbankenes mål på rundt to prosent, uten at arbeidsmarkedene og lønnsveksten svekkes. Den amerikanske sentralbanken mener lønnsveksten fortsatt er for høy, og at renten derfor må videre opp. Det som er sentralbankens og investorenes håp, er at renteøkningene vil utløse en mild tilbakegang i økonomien. Nok til å dempe presset i arbeidsmarkedet, men uten en betydelig økning i arbeidsledigheten. Et slik scenario kan bli en realitet hvis differansen mellom utlyste stillinger og antall arbeidssøkere blir mindre, men ikke negativ. Dette vil dempe lønnsveksten og inflasjonspresset. En lønnsvekst på rundt 3,5 prosent antas å være forenlig med inflasjonsmålet på to prosent (når man tar hensyn til produktivitetsvekst).
Så langt er utviklingen i tråd med sentralbankens ambisjoner. Utfordringen er at det er umulig for sentralbanken å vite på forhånd hvor kraftig renteoppgang som må til for å svekke etterspørselen etter arbeidskraft akkurat passe mye, men ikke slik at det blir overskudd på arbeidskraft og at en selvforsterkende resesjon utløses.
Økonomisk motstandsdyktighet og håpet fra Øst
Selv om varsellampene blinker rødt for resesjon i USA, forventer mange at den blir mild og kortvarig. Hovedårsaken er utsikter til rentekutt og større sparereserver enn normalt hos husholdninger og bedrifter enn før tidligere kriser. Tilpasning og sikring av forsyningskjeder og store offentlige insentiver til å investere i det grønne skiftet og miljøvennlig teknologi, taler i tillegg for at kapitalinvesteringer kan fortsette å støtte utviklingen i amerikansk økonomi.
I Europa bidrar mildværet til lavere gass- og strømpriser, som igjen gjør en dyp resesjon mindre sannsynlig. Flere nøkkeltall har pekt i riktig retning og vekstprognoser oppjusteres. Euroen har styrket seg markant, noe som vil dempe importert inflasjon og tiltrekke utenlandsk kapital. Europa vil kunne få ytterligere drahjelp fra bedring i kinesisk økonomi i 2023, både via eksport og via turisme.
Det er store forventninger knyttet til nettopp Kina. Når smitteutbruddene når toppen venter en mulig vekstakselerasjon for verdens nest største økonomi. Dette kan gi store positive ringvirkninger til råvareeksportører og vestlige vareprodusenter. Den gjennomsnittlige bankkontoen til kinesiske privatpersoner er over førti prosent mer velfylt enn før pandemien, tilsvarende et spareoverskudd på 4.200 milliarder dollar – et beløp like stort som britisk BNP. Myndighetene har lansert en rekke stimulerende tiltak, blant annet rettet mot eiendomssektoren.
Geopolitisk avspenning?
2022 ble preget av krigen i Ukraina, tilsynelatende kinesisk aksept for angrepet og dermed økt antagonisme særlig mellom USA og Kina. Amerikanske eksportrestriksjoner for høyteknologiske databrikker, samt konflikten rundt Taiwan, styrket bekymringene rundt økonomisk separasjon. Sannsynligheten for geopolitisk avspenning er likevel vel så stor som for videre eskalering. Relasjonen mellom USA og Kina har bedret seg etter presidentmøtet i oktober. Ifølge Financial Times er det nå økende politisk vilje i Kina til å forbedre det økonomiske samarbeidsklimaet, særlig mot europeiske politikere og næringsliv. Flere europeiske statsledere skal besøke Beijing i 2023.
«Wouldn’t it be NICE»?
Forventninger til rentekutt i USA og avtagende inflasjon har allerede trukket finansmarkedene opp siden oktober. Noe av det gunstige som kan skje er derfor til dels priset inn. Skulle investorene øke sin tro på en retur til det en tidligere britisk sentralbanksjef kalte «Non-inflationary Continous Expansion» (NICE), vil potensialet likevel være betydelig. Altså en økonomi sterk nok til å unngå resesjon, men svak nok til å unngå inflasjon, samt relativt stabile og lave renter. Dette representerer «Gullhår-scenarioet» mange håper på.
Spådommer er fånyttes
Dagens tekst har fremhevet noe av det som kan gå bra. Selv om det også finnes mange bekymringer, er sannsynligheten for et positivt utfall betydelig større enn null. For langsiktige investorer er det viktig å erkjenne at spådommer om markedsutvikling er fånyttes, og at det er bedre å bruke tid på ting man selv kan kontrollere. Som om porteføljen er skrudd sammen på en måte som gir beskyttelse i dårlige tider, og aller viktigst er egnet til å kapitalisere på at verden stort sett går fremover og ikke bakover.