Disse mekanismene herjer vilt i USA. Dessverre kan de spre seg.

Denne artikkelen ble først publisert i Aftenposten 27. mai 2018.

Det er noe som skurrer i verdensøkonomien. Hvordan kan det smelle?

Verdensøkonomien er i godt lune. Se bare de bakoversveisgode ledighetstallene i USA og Tyskland: 3,9 og 3,4 prosent. Likevel er det noe som skurrer. Her er tre ingredienser i et kraftig sprengstoff: ulikhet, gjeld og handelskrig.

Hvordan kan det smelle? La meg beskrive et mareritt, som leserne avgjør sannsynligheten for. De mekanismene jeg skriver om, herjer vilt i USA. Dessverre kan de spre seg.

Faren ved stor ulikhet

Det første momentet er ulikhet. Noe ulikhet kan et samfunn takle, kanskje til og med ha nytte av. Men ikke stor ulikhet. For det svekker fellesskapsfølelsen, øker fremmedgjøringen og eskalerer konfliktnivået. Ulikhet drives frem av fire kraftige generatorer:

  • Vinneren-tar-alt-fenomenet
  • Nettverksøkonomi
  • Skalafordeler
  • Kompetanseforskjeller

Et eksempel på den første er Usain Bolt. Han løp én prosent fortere enn Yohan Blake, men tjente mange hundre prosent mer. Den andre generatoren oppstår idet verdien av et gode er knyttet til brukerantallet, for et selskap som først oppretter et slikt nettverk, blir uangripelig lenge. Tenk Facebook. Eierne blir mektigere enn statsledere.

Den tredje har sitt opphav i forskjellen mellom utviklingskostnader og marginalkostnader. Det kan koste millioner av dollar å utvikle en patent, en medisin, et spill eller en film, men nesten ingenting å levere en ekstra enhet. Dette leder til et skalakappløp der de som vinner, konsentrerer makt. Den siste har å gjøre med teknologikompatibiliteten til ferdighetene. Mens programmereren John får lønnsøkninger når samfunnet baserer seg på kode for selvkjørende biler, opplever taxisjåføren Paul det motsatte.

(artikkelen fortsetter under)

Populistene poserer

Ulikheten splitter samfunnet: De på toppen blir ufattelig ressurssterke. De midterste blir fornøyde – med to biler, tre bad og fire fjernsyn. De siste blir sinte, fortvilte og desperate, men har ikke tid eller ressurser til å bli agenter for endring. De gisper etter luft.

Dessverre har vanskelige problemer har ingen enkle løsninger. Mulige løsninger inneholder tøffe punkter som livslang omskolering, betydelig omfordeling og virkelig inkludering, men populistene vinner valg ved å si noe annet.

Populistene er jo ikke opptatt av løsninger, bare poseringer. De foreslår å skru tiden tilbake til en mytisk periode der alle tjente godt, ingen låste døren og det var nybakte boller om ettermiddagen. Det bygges tollmurer og brygges til handelskrig. Dette gir ikke god stemning. Det gir heller ingen forbedring.

Fra anspent til eksplosiv

Hvis proteksjonismen kommer i en tid da rentene har vært lave lenge, øker spenningsnivået. Finansielle ubalanser kan ha bygget seg opp – tenk bare på Lehman Brothers. Låntagere kan få problemer med å betjene gjeld, og sentralbankens medisin mot lavkonjunktur er trolig ikke like effektiv lenger. Da går situasjonen fra å være anspent til å være eksplosiv.

For lavkonjunktur i en tid der ulikheten har vokst og verdenshandelen ses på som et problem, forsterker ropene om sterke ledere og stengte grenser. For ikke å si jakten på syndebukker. Og den jakten har ikke gode utfall.


Få innsikten rett i innboksen

Professor II ved Handelshøyskolen BI og seniorøkonom II i Formuesforvaltning.