Det finnes ingen enkel oppskrift på hvordan en bedrift eller et land kan bli høyproduktivt. Det er for mange x-faktorer som spiller inn. Det man vet, er at det er et godt tegn om et selskap eller et land klarer å øke produksjonen uten at antall arbeidstimer eller antall maskiner øker. Felleskap øker produktiviteten.
Det er femte og siste artikkel i en artikkelserie skrevet av Erling Røed Larsen. I tidligere artikler har vi sett på hvorfor produktivitet er viktig og hvordan oppfinnelser formet den. Vi har også studert ulike ingredienser til produktivitetsøkninger som maskiner, utdannelse, organisering og kultur. I denne artikkelen skal vi borre enda dypere i den materien som skaper produktivitet – og samle trådene i en konklusjon.
Amerikanerne sier at «there’s no I in Team», og det er et ordspill som ikke lyder like fengende med den norske varianten «det er ikke noe ‘jeg’ i lag». Et bedre norsk uttrykk vil være «Aldri god alene», selv om det ikke er like fiffig. Innholdet er imidlertid klart: Et lag kan frambringe mer enn enkeltpersonene kunne ha klart til sammen – om de opererte alene. Er det sant?
Les også:
Artikkel 1:Hva er produktivitet? – Formue
Artikkel 2: Vi mangler arbeidstimer – Formue
Artikkel 3.: Hvordan kan vi få mer ut av vår innsats? – Formue
Artikkel 4: Mysteriet produktivitet – Formue
Liten effekt før i tiden
Det har vært mindre sant i historiske tider. Hvis du for 300 år siden satte ti personer til å plukke poteter hver for seg, og så sammenliknet antall sekker de klarte med hva et lag på ti personer klarte, ville det ikke være noen forskjell. Laget gir ikke noe mer målt pr. person enn hva hver enkeltperson klarer når hun eller han jobber for seg selv. Hvis du satte ti personer til å gå på jakt sammen, ville resultatet til og med kunne være dårligere enn om de gikk hver for seg fordi et lag ville dekke et mindre område og bråk kunne skremme dyrene.
Innovasjon går trinnvis
Men i kunnskapsøkonomien er det annerledes. Der er det slik at for å utvikle ny kunnskap, må individene samarbeide fordi ingen har oversikt over alle elementer selv. Psykologer kaller fenomenet for «the adjacent possible», og er uhyre viktig for vår forståelse av hvorfor grupper av oppfinnere i våre dager kan utkonkurrere enkeltindivider. I gamle dager kunne kanskje Thomas Edison oppfinne glødelampen ved å sitte og fikle. Men i dag er kunnskapen som kreves, så stor, at ingen alene kan alt det som er nødvendig.
I dag må en innovasjon gjennom en rekke trinn. La oss for eksemplets skyld si at for å utvikle Chat GPT, så måtte en innovatør gjennom ti trinn, fra A til J. Anta at bare én av ti kunne klare ett trinn, at ingen klarer mer enn ett trinn, at ingen klarer å komme på et høyere trinn uten at de har sett det foregående trinnet og at ingen klarer rekkefølgen uten å være sammen. I så fall måtte du ha en gruppe på minst 100 personer, der en person klarer trinnet A. Dernest vil en annen person kunne klare trinnet B. Den personen hadde ikke klart det uten at trinnet A først var klart. Tilsvarende for trinn C og utover. Begrepet «the adjacent possible» kan på norsk bli noe sånt som «nabomuligheten», og det antyder at en kreativ person kan klare å se en mulighet dersom nabomuligheten aller først er kartlagt. Men ingen klarer å hoppe over trinn. Enhver tanke mot suksess går fra A til B til C.
Jobs så muligheten
Jeg skal illustrere med en fabelaktig spennende historie. Den kan leseren selv fornøye seg med ved å finne fram til podcasten «Business Wars», sesong 78. Sesongen heter «Apple versus Microsoft» — en tittel som vel får de fleste til å bli rimelig nysgjerrige. I episode 1 hører vi at Steve Jobs, herostratisk berømt for sin rolle i Apple, tidlig i karrieren besøkte Xerox – kjent som selskapet som oppfant fax-maskinen. På en omvisning i lokalene til Xerox så Steve Jobs på en skjerm det som kalles en GUI (graphic user interface). Han ble svært interessert i dem. Xerox selv så ikke verdien av klikkbare ikoner som kan flytte filer og beveges på en skjerm – men Jobs gjorde det. I terminologien «the adjacent possible» er Xerox’ GUI trinn A og Jobs personen som ser trinn B. Ingen av Xerox sine ansatte gjorde det, og Jobs fikk lov av Xerox til å jobbe videre med ideen. Resten er historie, som det heter.
Ingen ser alt
Det er en rekke lærdommer som følger av dette. For det første må moderne kunnskapsutvikling bestå av mange personer. Ingen ser alt selv. For det andre må kommunikasjonen mellom dem flyte fritt slik at den som skal ta neste trinn, er klar over forrige trinn. For det tredje må det være en kultur for å prøve nye veier og bryte med tradisjoner, ettersom det å bevege seg fra trinn E til F ikke har noen verdi – tilsynelatende – før trinn J er passert. Da må det være tillatt å fikle, eksperimentere og prøve – og tålmodighet hos ledelsen. Dessuten, punkt nummer fire, alle må tørre å si noe – også de som er sjenerte og innadvendte, for ingen kan vite om nettopp den ideen er det som kreves fra E til F.
Total faktorproduktivitet
Det er blitt sagt i økonomifaget at jo mer en studerer produktivitet og økonomisk vekst, desto mer opererer man som en amatørsosiolog. Grunnen til dette er at produktivitet til syvende og sist er nøye knyttet til indre motivasjon. Det som skaper, eller blokkerer for, indre motivasjon best kan forklares med psykologi og sosiologi – ikke økonomi. Derfor foreligger ennå ikke noen konkret oppskrift på hvordan en bedrift eller en samling bedrifter – altså et land – skal skape høy produktivitet der det er lav produktivitet. Det økonomer ofte nøyer seg med, er å dokumentere selve produktivitetsutviklingen og å studere hvor stabil den er.
Da finnes det et nyttig begrep som skjuler seg bak noen uskyldige bokstaver. Bokstavene er TFP og begrepet er «total faktor produktivitet». Det er den delen av produktivitetsøkningene som ikke kan tilbakeføres til økninger i de to kjente produksjonsfaktorene arbeidskraft og kapital. Vi skal dvele litt ved dette fordi det er viktig for å forstå verdensutviklingen i dag der Kina og USA konkurrerer.
Arbeidskraft og kapital
La oss ta det trinnvis. Når bedriften SuperFabrikk skal produsere Ultradings, trenger den både arbeidskraft og maskiner (kapital). SuperFabrikk produserer mer når den får mer arbeidskraft. Og den produserer mer når den får flere maskiner. Likevel finnes det et metningspunkt for det siste slik at arbeidskraften etter hvert ikke kan nyttiggjøre seg flere maskiner for hver arbeider. Vi kan da si at vi har nådd metningspunktet for kapitalintensitet.
Når det punktet er nådd, kan SuperFabrikk fortsette å øke produksjonen ved å øke antall arbeidere og utstyre hver nye arbeider med samme kapitalintensitet som metningspunktet. Men ved å ansette flere arbeidere vil ikke produktiviteten til hver arbeider øke, den vil kun være den samme. Og hvis de ekstra arbeidstimene kommer fra uerfarne, nye medarbeidere eller erfarne, men overarbeidede, medarbeidere vil produktiviteten pr. arbeider faktisk gå ned.
Det er der TFP kommer inn. For hvis hver arbeider jobber smartere og lurere, kan produktiviteten fremdeles øke. Da øker altså produksjonen uten at antall arbeidstimer eller antall maskiner øker. Det er TFP. «T»-en i TFP antyder at det er selve bruken av totalt antall faktorer, som blir bedre.
Det er om å gjøre å finne smarte metoder
Nå tenker noen lesere at dette nok ikke er så viktig. Tenk om igjen. Det er TFP som er selve vekstkjernen, for den har ingen begrensninger. Antall maskiner har jo en begrensning, for det spiller ingen rolle for en bonde på en traktor om noen gir henne en traktor nummer to. Antall arbeidstimer har jo en begrensning fordi mennesket blir sliten. Men smarthet har ingen begrensning.
Kina flater ut
I flere tiår har Kina vokst formidabelt, og mye har skyldes en økning i hver arbeiders tilgang på kapital. Kan Kina begynne å stange i taket på kapitalintensitet? I så fall vil det være Kinas evne til å holde høy TFP som vil lede til fortsatt vekst.
Diego A. Cerdeiro og Cian Ruane i International Monetary Fund ser på dette i Working Paper 32 i 2022 som har tittelen «China’s Declining Business Dynamism». Der ser vi allerede i figur 1 at Kinas TFP økte brått fra 2002 til 2015, men siden har den … falt. Denne observasjonen alene kan være nok til å vurdere om Kinas kolossale vekst har flatet ut, og at det fra nå av vil ha veksttakter som andre land. I verste fall vil landets kommandostruktur føre til lav TFP og dermed lavere vekst.
Utdannelse leder til vekst
Produktivitet er ikke alt, men nesten alt. Vi har sett hvordan de store oppfinnelsene har ledet til enorme endringer i produksjonsmåter og produksjonsmengder. Deretter har vi studert ulike faktorer, som økonomer er enige om betyr noe for produktivitet, men samtidig har vi sett at det ikke finnes noen enkel oppskrift på hvordan en bedrift eller et land kan bli høyproduktivt. Det er gunstig å utdanne sin befolkning, anskaffe seg maskiner, elektrifisere og elektronisere.
Dette forklarer en god del. Faktisk ser det ut til at variasjoner i antall maskiner og variasjoner i utdanning mellom land kan forklare opptil 80 prosent av variasjonen i bruttonasjonalprodukt per innbygger. Men er det årsaken eller er det virkningen? En kunne jo tenke seg at et land først blir rikt, satser det hardt på utdanning. Det som er mest sannsynlig er at årsak-virkningsforholdet er slik vi tror det er: utdann først befolkningen, deretter opplev vekst. Erfaringer fra Sør-Korea og Japan kan tyde på det.
Kommer India?
Det er imidlertid betydelige X-faktorer i produktivitet. Vi vet ikke helt hva de er, bare at de er der. De er knyttet til villighet til å ta i bruk ny teknologi (omstillingsvilje), insentivstruktur, kultur og normer og organisering. Til syvende og sist må økonomer innrømme at det fremdeles er mye de ikke vet omkring produktivitet. Det at firmaer stadig går konkurs og at hele land er uproduktive er vitnesbyrd om det.
Det man imidlertid vet, er at det er et uhyre godt tegn om et selskap eller et land kan bli bedre uten å jobbe mer og uten å anskaffe seg mer maskiner. Da er TFP høy – og det er et godt tegn. Fordi Kina ser ut til å ha scoret lavt på TFP de siste 8-10 årene, uroer vi oss over at Kina nå kanskje har gjort det de kan. Da vil det være nye land som vil overraske. Hva ville jeg ha snust på. Kinas nabo i sørvest … India.