Forretningsmannen og kunstelskeren Rolf Hoff er en av Norges mest drevne samlere av samtidskunst, med en lidenskap for å snuse opp ungt kunsttalent. Rolf er en såkalt con amore-samler, han samler kunst for lidenskapens skyld, ikke som investeringsobjekter.
Tekst: Erica Mathiesen, Foto: Einar Aslaksen
Denne artikkelen stod i Formuemagasinet 2020 og er en del av en serie der vi spurte sentrale aktører på kunstscenen «What’s next?». Dette er svarene fra kunstsamler Rolf Hoff.
Hva er en verdi? Man snakker alltid om pengene. Man trenger ofte en unnskyldning for å kjøpe noe. Å kjøpe kunst som gir deg samtaler, med familien, med barna, impulser, det er det som er verdt noe. Å snu ting fra kroneverdien til en annen type verdi, det er det som blir viktig fremover. Det mest spennende for meg som samler, som kjøper nesten alt gjennom gallerier, blir å følge med på hvordan økonomien til galleriene blir fremover. Det er dyrt å drive et galleri, og hva skjer når økonomien er såpass usikker som nå? Tør de ta inn nye kunstnere? Jeg vil tro at mange gallerister kvier seg for det. Selv om de har aldri så gode ambisjoner, så har de en husleie å dekke. Kanskje man må tenke litt annerledes.
Må samarbeide mer
Vi er ikke gode på å samarbeide her i Norge, vi er oss selv nærmest på alle mulige fronter. Skal galleriene overleve, så må det nok bli en endring på dette. Kanskje to gallerier slår seg sammen? Kanskje gallerier begynner å dele en stand sammen på messer, for messene vet å ta seg godt betalt. Jeg tror trenden i Norge fremover blir nye samarbeidskonstellasjoner, som vi fortsatt ikke helt vet hva kommer til å bli. Samarbeider du, så må du også inngå kompromiss, og det tror jeg alle lærer av. Det er viktig å kunne jekke seg ned litt.
– Det å se kunst over nettet gir meg egentlig ingenting, man ser ikke materialiteten, man ser ikke hva som gjør et maleri.
Nå som alt er lukket ned, blir det ingen messer eller reising på meg i år. I stedet får jeg tilsendt filmer døgnet rundt, fra hele verden. Selv om kvaliteten har blitt svært bra, så blir det ikke det samme. Det å se kunst over nettet gir meg egentlig ingenting, man ser ikke materialiteten, man ser ikke hva som gjør et maleri. Å se ting digitalt blir en helt annen måte å se kunst på. Jeg vil se arbeidet først, sånn er det bare. Den kunstneriske opplevelsen er jo å være til stede, snakke med galleristen, kanskje møte kunstneren, møte andre.
Kunstsamler Rolf Hoff. Foto: Einar Aslaksen
Kunstverden blir større og større
I Norge er Oslo stedet for ting som skjer på kunstfronten. Bergen Kunsthall og Stavanger Kunsthall er også fantastiske. Når Kunstsilo åpner i Kristiansand, så blir det morsomt der, for de får et driftsbudsjett som gjør at de kan lage et spennende program. Men hvis du vil få med deg hva som er det neste, så er Oslo stedet å se kunst. Du kan gå på No Place, Galleri K, OSL Contemporary, Vi, Vii, Galleri Golsa, Standard, QB Gallery.
«Kunstverdenen blir bare større og større for hvert år, og det gjør at jeg egentlig bare reiser i Europa.»
De beste galleriene fra USA, Sør-Amerika og Hong Kong, de kommer dit. Drar du til Frieze i London, til Paris eller Berlin, så får du jo alt det beste med deg. Nå begynner Afrika å etablere seg, Russland har ikke begynt en gang og India har begynt så vidt. Det blir jo nesten litt mye. Én person klarer ikke få med seg alt.
Savner de fysiske møtene
Det jeg har mest glede av, er å reise til Gallery Weekend i Berlin, hvor du går fra galleri til galleri. Det er ganske konsentrert, og du møter masse folk både på galleriene og på vei mellom galleriene. Og det er jo nesten det morsomste, når du møter folk du ikke har sett på lenge og man kan snakke om sin felles interesse. Alle kommer for å se og for å få inspirasjon. Det er det jeg savner mest her nå.
Tenker aldri kjønn
Jeg er ikke noe redd for å kjøpe verken det ene eller det andre. Jeg tenker aldri på kjønn når jeg ser på og kjøper kunst. Det er så mye snakk om kvinnelige kunstnere, det har det vært noen år. Det er uinteressant, kunst er kunst, hvem som står bak det betyr egentlig ingenting. Hvis alle i Norge hadde samlet på de samme topp ti kunstnerne, så hadde det ikke vært noe spennende å reise rundt og se. Alle aktører har et ansvar. Museene først og fremst. De som driver med kunsthandel og formidling har også et ansvar. Jeg som samler og kunstelsker har jo egentlig ikke det. Men gjennom min entusiasme så promoterer jeg automatisk kunsten, kunstnere, gallerier, utstillinger, og det er jo kanskje et ansvar det også?
Interessert i å lære mer om kunst? Meld deg på vårt kunst-nyhetsbrev!