Dersom maskiner og instrumenter skal utnyttes på beste måte må mennesker ha kunnskapen om hvordan de skal gjøre det. På fagspråket kalles det «humankapital.
Dette er tredje artikkel i en artikkelserie om produktivitet skrevet av Erling Røed Larsen. I tidligere artikler har han sett på hvordan produktivitet gjør at vi kan få mer ut av mindre. Norge har noen utfordringer som gjør at vi må bli mer produktive, da det ikke er noe som tyder på at hver av oss ønsker å jobbe mer.
Økonomer vet langt fra alt om hva som skaper produktive bedrifter og land. Hadde de visst mye, ville jo ingen bedrifter gå konkurs – og alle land ville være rike. Når vi ser oss rundt, ser vi at bedrifter går konkurs. Og ikke bare det, land er jo fattige, til tross for at det finnes klare historiske beskrivelser av hvordan politikkutformere kan bidra til å transformere land fra jordbrukssamfunn til teknologistater. Det har jo vært gjort i en rekke land allerede. De mest spektakulære reisene ble gjort av England (fra 1770-tallet), USA (fra midten av 1800-tallet), Tyskland (to ganger, fra 1800-tallet og fra andre verdenskrig), Japan (fra andre verdenskrig) og Kina (fra 1980-tallet).
La oss se på kildene til produktivitetsøkninger, og så diskutere hvordan vi kan ane hvilke faktorer som er aller viktigst. La oss starte med det som ikke er viktig – men som alle tror er viktig.
Les også:
Artikkel 1:Hva er produktivitet? – Formue,
Artikkel 2,: Vi mangler arbeidstimer – Formue,
Atikkel 4(publiseres 25. juli) Mysteriet produktivitet – Formue,
Artikkel 5 (publiseres 30. juli):Fellesskap øker produktiviteten – Formue
Naturressurser fører ikke automatisk til rikdom
Det er mange mennesker som tror at land som har god tilgang til verdifulle naturressurser, er rikere enn land uten verdifulle naturressurser. Slik er det ikke. Denne myten kan vi lett punktere, ved å se på Japan. Det er et land uten stor tilgang til ressurser (bortsett fra noe fisk). Likevel kommer Japan svært høyt opp på produktivitet og levestandard. Motsatt kan vi se på Argentina, et stort land med mye verdifulle ressurser. Bare navnet i seg selv antyder hva landet inneholder; argentum er sølv på latin. Det betyr at vi i alle fall minst har to land som ikke oppfyller mønstret om at naturressurser gjør landet rikt.
Ressursforbannelsen
Det finnes nemlig et fenomen som kalles ressursforbannelsen. Den går ut på at det kan være uheldig for et land å finne verdifulle naturressurser. Økonomer har dokumentert at for en rekke land var et motsatt forhold mellom ressursrikdom og vekst.
Mange økonomer har derfor vært interesserte i Norge fordi Norge ser ut til – i hvert fall foreløpig – å ha unnslippet ressursforbannelsen. Hvorfor og hvordan? Det forskere mener de vet, er at noe av det som ødelegger for land med rik tilgang på naturressurser, er at det påvirker arbeidslyst og skapertrang på en negativ måte. Det blir mer lukrativt å posisjonere seg nær dem med pengesekken enn å være kreativ. Norge klarte å skjerme økonomien mot store inntektsstrømmer, og reduserte derfor påvirkningskraften.
Et Kodak-øyeblikk
Så vil noen lesere si at dette kun gjelder land; firmaer kan ikke lide samme skjebne, for der er kravene til ytelse høyere og kontrollen av slurv grundigere. Vel, tenk om igjen. For også selskaper kan bli mette på suksess – og skape en kultur av lite djervhet. Ta Kodak. I følge Store Norske leksikon var selskapet verdens største innen foto, og det var Kodak som introduserte fargefilmen i 1935, det første håndholdte digital-kameraet i 1975 og den første foto-CD-en i 1992.
Likevel klarte de ikke å lage en intern kultur som ga grobunn for endringsvilje. De ble akterutseilt da den digitale revolusjonen gjorde filmer for fotoapparater overflødige. I 2009 stanset firmaet produksjonen av fargefilm – etter 74 suksessrike år. De søkte konkursbeskyttelse i 2012 – og solgte mange av sine patenter til Apple, Google, Facebook, Amazon, Microsoft, Samsung og Adobe.
Av disse to eksemplene lærer vi at det slett ikke er noen automatisk sammenheng mellom tilgangen på naturressurser og produktivitet. Det er heller ingen automatikk i at tidligere suksess gir framtidig suksess. I all hovedsak ser det ut som om det er landets – og selskapets – mennesker som selv besitter valget i om et land eller et selskap skal bli høy- eller lavproduktivt. Hvilke faktorer avgjør så produktivitet?
Gi menneskene maskiner og kunnskap
Den aller mest innlysende måten å øke produktiviteten på, er å utstyre arbeidstakere med instrumenter som gjør dem bedre. I samfunnsøkonomi sier vi at det øker kapitalintensiteten siden «kapital» er betegnelsen på reelle faktorer som forsterker menneskets innsats; altså alt fra en hammer til en fabrikk. Det klassiske eksemplet er en bonde som jobber bedre med en traktor enn med en hest. Det moderne eksemplet er en radiolog som jobber smartere med kunstig intelligens i tolkningen av røntgenbilder sammenliknet med kun visuell inspeksjon. Men dersom maskiner og instrumenter skal kunne bli benyttet, må mennesket ha kunnskapene om hvordan de skal gjøre det. På fagspråket kalles det «humankapital»
Humankapital er avgjørende
Humankapital er det vi samler opp, når vi blir undervist eller på annen måte lærer noe. Mankiw et al. (1992) viste at når en ser på variasjonen i fysisk kapital og humankapital på tvers av verdens land, så kan man forklare om lag 80 prosent av variasjonene i bruttonasjonalprodukt pr. innbygger som er i arbeidsfør alder. Med andre ord vil antall maskiner og graden av utdannelse kunne forklare fire femdeler av hvorfor noen land er så produktive, og andre ikke.
Dette er et stort tall, for det betyr at det essensielt er sånn at når et land anskaffer seg godt med maskiner og sørger for å utdanne sin befolkning, så er det garantert å få høy produktivitet og bli et rikt land.
Det er nettopp dette som er forklaringen på det japanske miraklet, som verden opplevde fram til 1990, og det kinesiske vidunderet, som verden opplevde fra 1990 til i dag. Begge disse landene sørget for å utstyre befolkningen med kapital og å la dem anskaffe seg mer humankapital.
Siden dette er så åpenbare faktorer for produktivitet, er spørsmålet egentlig hvorfor ikke alle gjør det. Og da har vi kommet et skritt nærmere mysteriet produktivitet. Ingen vet nøyaktig oppskriften på produktivitet, men det er i dag godt etablert hva som er noen av ingrediensene. Likevel er det selskaper og land som fravelger dette.
Teknologi er en nøkkel
En slik faktor er teknologi. Teknologien i Norge i dag er så avansert at hvis vi hadde flyttet våre besteforeldre til vår tid slik at de var på samme alder som vi er nå, ville de ha vært helt sjokkerte.
Det at teknologien endrer livene til folk slik at generasjonene ikke kan kjenne seg igjen, tilhører det moderne industrisamfunnet – og det har vart bare i omkring 250 år. Men det er verdt å studere. Det sies at England brukte 100 år på å bli industrialisert, Tyskland mye kortere og USA enda kortere enn det igjen. I vår tid klarte Japan og Kina det på rekordtid; bare på noen tiår. Det er noe økonomer noterer seg fordi det innebærer at oppskriften ligger der. Likevel er det mange land i Afrika, Sør-Amerika og Asia som ikke har fulgt den oppskriften. Teknologi og tilgjengelighet av teknologi er altså ikke nok.
Dette er et paradoks som verdens økonomer: Teknologien finnes. Det er bare å ta den i bruk. Men i mange samfunnet gjøres det ikke. Da observerer vekstforskerne at Sør-Korea og Egypt lå på samme nivå for noen ti år tilbake, men så foretar landene ulike valg. I dag er Sør-Korea et av verdens aller fremste teknologisk mens Egypt ligger tilbake. Hvorfor?