«Nordmenn kaster seg over «superfond» med 40 prosent avkastning». Dette var overskriften på en nettavis-sak nylig gjengitt i flere lokalaviser, der et teknologi-aksjefond med høy historisk avkastning ble omtalt. En investeringsekspert ble spurt om 22 prosent årlig avkastning var realistisk også fremover, og svaret var «Ja, alt er realistisk». Jeg argumenterer i dag for edruelig forventningsstyring.
Når bør man egentlig forvente unormalt høy avkastning?
Er det når tabloidpressen skaper et inntrykk av at bare man velger det riktige aksjefondet, så kan «pengene dobles på 3-4 år», som det nevnes i artikkelen? Eller er det når de skriver om profesjonelle og private investorer som har tapt penger på børsfall? Svaret er selvfølgelig det siste, men årsaken til det er som vi sier på Hamar, «counterintuitive».
Vår menneskelige intuisjon tilsier at jo bedre ting ser ut i finansmarkedene, desto mer fornuftig vil det være å øke investeringene og risikonivået. Både teori og praksis viser det motsatte. Når grådighet og optimisme fører til økende etterspørsel etter aksjer, vil prisen på aksjene stige. Med mindre utsiktene for lønnsomhet stiger like mye, vil en høyere pris betalt for samme forventede inntjening, redusere avkastningspotensialet. Også i praksis har vi gjentatte ganger sett at den høyeste avkastningen kommer i årene etter kriser og store kursfall, der frykt og pessimisme førte til at aksjene ble enda billigere enn inntjeningspotensialet skulle tilsi.
Ikke la deg lure av vår tilbøyelighet til ekstrapolering
Dette fine ordet relateres ikke til bilpleie, men vår tendens til å forvente at det som har skjedd gjennom en periode, også vil fortsette i samme tralten i neste periode. Som eksempel at fordi globale aksjer i informasjonsteknologisektoren ga 18,4 prosent gjennomsnittlig avkastning siste ti år (målt i dollar), så vil det gjentas de neste ti årene. Jeg skrev forrige uke om hva som har skjedd med de «grønne aksjefondene». Så sent som i juli 2022 hadde globale fornybar-aksjer gitt nesten seksten prosent annualisert avkastning siden juli 2012. I dag er årlig tiårs-avkastning nede på stusselige 1,6 prosent, målt i dollar.
Mitt poeng er at heller ikke i finansmarkedene pleier ting å gå til himmels, for deretter å stige videre. Den viktigste årsaken er at høy etterspørsel gir så høye kurser at de implisitte forventningene til inntjening kan bli urealistiske. Når inntjeningen skuffer og verdsettelsen er høy, blir fallhøyden større. I dag handler euforien i markedene om kunstig intelligens, med aksjer som Nvidia i sentrum. Dette selskapet har for tiden enorm vekst i omsetning og inntjening. Verdsettelsen er høy, men likevel ikke i nærheten av ekstremnivåene fra IT-boblen. Ifølge Wall Street Journal har Nvidia rundt 80 prosent markedsandel på databrikkene som brukes i de mer avanserte AI-systemene. Komponentene er så verdifulle at de noen ganger blir levert til Nvidias kunder med pansrede biler, skriver avisen.
En hyperteknologisk fremtid med høye forventninger
I følge Gavekal Research har verdien av de 27 mest fremtredende databrikke-aksjene i verden steget over 40 prosent på tre måneder. Markedsverdien har nådd rekordhøye 5.700 milliarder dollar – tre ganger verdien av den amerikanske børsnoterte energisektoren og på linje med helse/farmasisektoren. Fordi kursene har steget mer enn selve salget av databrikker, prises de 27 nå til nær 10 ganger rapportert omsetning.
Stigende etterspørsel, men hva med prisene?
Argumenter for at verdsettelsen av disse aksjene ikke utgjør en boble, er blant annet utsikter til at etterspørselen etter databrikker fra næringslivet og offentlig sektor ventes å akselerere voldsomt knyttet til investeringer i kunstig intelligens. I tillegg er mange land i gang med militær opprustning. Høyteknologiske databrikker er essensielle i våpensystemer.
Argumenter som sår tvil om prisingen er realistisk, er eksempelvis at den største forbrukeren av databrikker, nemlig bilindustrien, opplever salgssvikt og prispress på elektriske biler (EV).
Et annet argument er mulig overkapasitet. I 2024 vil det ifølge «The Semiconductor Industry Association» etableres 42 nye halvlederfabrikker, hvorav 18 er kinesiske. Disse 18 vil bidra til at Kina i år vil få en høyere produksjonsvekst enn Taiwan, Sør-Korea, USA/Canada, Japan, Europa, Midtøsten og Sørøst-Asia til sammen.
En viktig forskjell er at aktører som Nvidia og taiwanske TSMC lager noen av de mest kompliserte databrikkene, mens kinesiske aktører i hovedsak produserer mer «vanlige» databrikker. Amerikanske eksportrestriksjoner forsøker å forhindre at Kina tar igjen forspranget. Kineserne har utvilsomt en ambisjon om å komme i kapp, og tiden vil vise om dette først vil forutsette en invasjon av Taiwan.
Tilbake til poenget – hvor er vi i dag?
The Economist skrev i forrige utgave om hvordan verdensøkonomien og finansmarkedene i 2023 og så langt i 2024 har virket nærmest immune mot usikkerhet. Vi omgir oss med militære konflikter i Europa og Midtøsten, og med en krigstrussel hengende over Taiwan. Sentralbankene har gjennomført de kraftigste renteøkningene på over førti år, det er utfordringer innen næringseiendom som gir usikkerhet for flere banker, det er store svakhetstegn i kinesisk og tysk økonomi og vi har det mest omfattende politiske valgåret i historien. Trump er ingen garantist for forutsigbare rammebetingelser.
I kulissene er det usikkerhet rundt pressede statsfinanser, en krevende energitransisjon og de akselererende klimaendringene. Likevel har amerikanske, europeiske og japanske aksjemarkeder nådd nye toppnoteringer, drevet av tegn til bedring i global økonomi, forventninger om rentekutt og avtagende inflasjon.
Få Christian Lie’s ukeskommentar i mailboksen hver uke – Meld deg på her.
Når grådigheten stiger
Globale aksjer har steget førti prosent siden bunnen i oktober 2022. En stemningsundersøkelse blant amerikanske investorer, kalt «frykt og grådighets-indeksen», er nær sitt grådigste noensinne. «Fryktindeksen» VIX, som reflekterer investorenes etterspørsel etter å sikre seg mot børsfall i S&P 500, er langt lavere enn historisk gjennomsnitt.
Hvordan bør man forholde seg til dette?
Mye taler for at finansmarkedene kan fortsette sin gode utvikling, særlig hvis den økonomiske motstandsdyktigheten vedvarer, inflasjonen faller litt til og rentene senkes. Utfordringen er at et slikt utfall virker priset inn av investorene allerede. Høy optimisme bidrar derfor til økt følsomhet for negative overraskelser eller hendelser. Avkastningsforventningene bør modereres fremfor økes.
Jeg vil argumentere for at man som investor bør ha en langsiktig og balansert tilnærming til risiko. Emosjonelt styrte beslutninger er sjelden verdiskapende. Om man absolutt må gjøre endringer; «be fearful when others are greedy, and be greedy when others are fearful», som Warren Buffett sa.
Unngå fristelser fra hete tips om investeringer eller fond med skyhøy avkastning. Legg en langsiktig strategi basert på en bred portefølje, sikre at den har et risikonivå du kan leve med og les heller en god bok fremfor ekspertuttalelser i tabloidpressen og finansaviser.