Orkaner herjer. Branner brenner. Polene smelter. Kan vi redde verden?

Denne artikkelen ble først publisert i Aftenposten 9. desember 2018.

Vi håper i hvert fall det. Noen foreslår at virkemidlene er å vende tilbake til 80-tallets levestandarder og droppe flyturer. Andre sier vi må bli vegetarianere og få færre barn.

Disse forslagene er vonde, vanskelige og vriene å gjennomføre. Da er det viktig å minne om at vi kan jobbe fra en annen vinkel, nemlig å prise karbonutslippene riktig.

Til tross for at økonomisk vekst er et yndet målskive for aktivister, finnes det økonomiske virkemidler som kan bli med å redde verden. Dette provoserer, for noen tenker at hvis noe er riktig ille, må vi lide og ofre for å rette det opp, løselig basert på ideen om at det ikke kan bli syndstilgivelse uten botsøvelser.

Å leve nøysomt er sikkert gunstig, men økonomiske virkemidler kan også hjelpe.

Folk responderer på skattesystemer

Årets vinner av Nobels minnepris i økonomi, William Nordhaus, har bidratt til å kartlegge sammenhengen mellom økonomiske aktiviteter og karbonutslipp. Dette er viktig kartlegging, som peker mot en løsning: Vri aktiviteter vekk fra det som skader. Et stikkord her er skatt, for økonomer vet at folk responderer på skattesystemer – og de responderer kraftig.

Ta et eksempel. Si fabrikken «BraDings» lager bra dingser. Den står overfor et valg siden produksjonen innebærer utslipp av «Stoff X». Den ene muligheten er å lage ti tusen enheter og selge dem for 100 kroner – uten å rense opp. Den andre muligheten er å rense, men da må fabrikken sette prisen opp til 150 kroner. Da får «BraDings» kun solgt åtte tusen.

Tenk deg at «Stoff X» påvirker produsenten av «FlottSak». For dem er «Stoff X» så skadelig at de må gjøre noe. Hvis de renser selv, må de øke prisen kraftig på «FlottSak». Da vil de selge mindre, og det vil true forretningsmodellen. De går til myndighetene og sier at det neppe er optimalt at den forurensende tingen er billig og selges i høyt antall mens den ikke-forurensende blir dyr og vil selges i redusert antall.

Og det har de rett i. De relative prisene er feil, og siden priser er informasjonssignaler, får samfunnet gal informasjon. Folk tar derfor valg basert på feil grunnlag.

Prisene må reflektere alle kostnader

Men hva velger «BraDings»? Mange forurenser så lenge de kan. Da lider omgivelsene. Økonomene sier at dette fenomenet er en eksternalitet, et fagord for en beslutningsbieffekt som rammer eksterne. «BraDings» får ikke selv føle konsekvensene av sitt valg, og rensekostnadene er ikke reflektert i prisen på 100 kroner.

Økonomer sier det er om å gjøre at en pris reflekterer alle kostnader – også dem som rammer samfunnet. Hvis ikke vil markedet ikke klare å koordinere all informasjon. Løsningen er at representantene for fellesskapet – myndighetene – legger på en skatt på 50 kroner pr. enhet. Dette finansierer rensingen og retter opp informasjonssignalene, siden prislappen da reflekterer alle kostnader.

Med slike verktøy er det mulig å redde verden, én prislapp av gangen. Hvis vi setter pris på miljøet, setter vi en pris på utslipp.