Denne uken møttes den amerikanske og kinesiske presidenten i det første av fire planlagte møter det neste året. Tonen har vært konstruktiv, men bakteppet er likevel økonomisk, teknologisk og militær konkurranse, og en Iran-konflikt som nå løfter inflasjonen. Er partene jevnbyrdige eller har maktbalansen bikket i kinesisk favør?
Vil du holde deg oppdatert på finans og økonomi? Få ukeskommentaren på e-post hver fredag: Meld deg på her.
Kina i en sterk forhandlingsposisjon
Konflikten med Iran har svekket USAs handlingsrom. Mens USA har redusert sine våpenlagre og kjemper for å stabilisere bensinprisene til høstens mellomvalg, har Kina inntatt en nøkkelrolle. Som den største kjøperen av iransk olje er det Beijing som har mulighet til å presse Iran til å gjenåpne Hormuz-stredet. Med amerikansk inflasjon på 3,8 prosent og bensinpriser på 4,5 dollar/gallon, er det Trump som har dårligst tid for å finne en løsning. Dette gir Kina en diplomatisk fordel.
Kina har sterke kort på hånden også med hensyn til sjeldne jordarter og permanente magneter – med en global markedsandel på rundt 80-90 prosent. Dette er essensielle materialer i alt fra forbrukerelektronikk og fornybar energi til våpensystemer som missiler og jagerfly. USA er dermed avhengige av Kina for å etterfylle våpen og ammunisjon brukt i Iran og Ukraina. Både USA og EU har planer om å redusere sin avhengighet, men Kina anslås å fortsatt kontrollere 70 prosent av markedet i 2030.
En uunnværlig partner for mange land
Iran-krigen har forsterket Kina sin posisjon som stabil handelspartner, mens USAs «soft power» er svekket av konfliktfylt retorikk. At Kinas anseelse er i bedring bekreftes av meningsmålinger der befolkningen i land som Tyskland, Frankrike og Canada sier det er bedre å bygge relasjoner mot Kina enn USA. Umiddelbart etter krigsutbruddet stanset Kina eksporten av petroleumsprodukter, men handelen åpnet igjen opp for å støtte sørøst-asiatiske land i energiskvis. Kina styrker rollen som global leverandør og dette reflekteres i overraskende høy eksportvekst.
Mens Kina i økende grad dominerer forsyningskjeder og råvarer, er USA likevel fortsatt verdens største økonomi, tett integrert mot flere av verdens viktigste handelsregioner som Japan, Sør-Korea, India og EU. USA har gjennom et fleksibelt og desentralisert næringsliv vist en unik omstillingsevne i takt med politiske og økonomiske endringer. USA har en langt bedre demografisk profil enn Kina, og leder an i produktivitetsvekst.
USA fortsatt et teknologisk hestehode foran
USA har fortsatt en klar ledelse med hensyn til de mest avanserte databrikkene og kanskje like viktig – produksjonsutstyret for å lage dem. Gjennom aktører som OpenAI, Anthropic og Google DeepMind, samt stor tilgang på risikokapital, er det ingen tvil om at USA ligger godt an innen forskning og utvikling på området.
Huawei sin mest avanserte chip har ifølge en beregningsmetode bare ti prosent av beregningskapasiteten til Nvidias Blackwell-brikke. Likevel, en AI-indeks fra Stanford University indikerer at ytelsesgapet mellom de beste AI-modellene i USA og Kina har krympet fra 17 til 2,7 prosentpoeng på tre år. Kinesiske modeller fra DeepSeek og Alibaba nærmer seg stadig de amerikanske, til en brøkdel av kostnaden og med enklere komponenter. Heller ikke Kina ligger på latsiden innen forskning, med 23 prosent av AI-publikasjoner globalt og 70 prosent av nye AI-patenter. Antallet AI-forskere som flytter fra Kina til USA er dessuten ned 89 prosent siden 2017.
Kina bruker såkalt åpen kildekode som en strategisk fordel, ved at alle utviklere som kjøper modellene kan tilpasse dem til eget bruk. Kombinert med lave priser har de utkonkurrert amerikanske modeller i områder som Sørøst-Asia og Afrika. Alibabas Qwen-modell er lastet ned av utviklere over en milliard ganger. Trenden skaper et teknologisk økosystem som knytter flere land til Kina.
Energi og råvarer: fossilstat mot elektrisk stormakt
USA har under Trump bygget en energistrategi basert på olje og gass, og er nå netto eksportør av gass og olje. Amerikanske teknologiselskaper sliter likevel med å få nok energi til sine datasentre. Trumps plan var å etablere datasentre i Saudi Arabia og Qatar for å senke energikostnadene, men krigen kastet sand i planene. Naturgass er viktigste energikilde for datasentre i USA i dag, men det er 4-5 år leveringstid på nye gassturbiner.
Gavekal Research spekulerer i om Trump kan tvinges til å forhandle om import av kinesisk solcelleteknologi for å holde USA sin AI-boom i gang. Kina kontrollerer 70-80 prosent av produksjonskapasiteten for solceller og er de eneste som kan levere i stor nok skala.
Heller ikke kinesisk økonomi er uberørt av Hormuz-stengningen, men de har siden 2018 bygget opp store strategiske lagre. Det Internasjonale Energibyrået varslet nylig at oljelagrene i verden tappes i rekordfart. Kina står sterkt med mer enn 1,2 milliarder fat råolje på lager.
Kina kan forsterke inflasjonspresset
Måten kinesisk økonomi påvirker globale priser er i ferd med å endres. Etter 33 måneder med fallende produsentpriser, viser kinesisk industri tegn til stigende fortjenestemarginer og inntjening. Et omstridt tema mellom USA og Kina har vært den kinesiske valutaen, som Trump mener er for svak. Kinesiske yuan har styrket seg seks prosent det siste året, og i forkant av ukens toppmøte styrte myndighetene valutaen til sterkeste nivå på tre år. Gavekal Research mener videre styrking av yuan er dagens sikreste veddemål i finansmarkedene.
Når Kina øker eksporten av teknologi, råvarer og innsatsfaktorer, og valutaen styrkes, vil det føre til høyere importpriser for handelspartnerne. Det kan gjøre at kinesisk eksport går fra å være prisdempende til prisdrivende globalt. En sterkere yuan og økt selskapsinntjening kan styrke kjøpekraften til kinesiske forbrukere, som kan øke etterspørselen etter utenlandske varer. En sterkere yuan mot dollar eller euro kan også føre til økt etterspørsel etter kinesiske og asiatiske verdipapirer.
Selv om en fredsavtale mellom USA/Israel og Iran vil dempe energiprisene, er lærdommen for mange land at de må prioritere selvforsyning, opprustning og oppbygging av strategiske lagre av olje, gass, hvete eller gjødsel. I tillegg vil fornybare energikilder fremstå som mindre geopolitisk følsomme enn handel med fossil energi. Til sammen borger dette for høy etterspørsel etter energi- og industriråvarer de kommende årene – med flere mulige inflasjonseffekter.
Hva betyr dette for investorer?
Mens USA fortsatt leder an innen avansert AI-teknologi, har verdens reservevaluta og de mest likvide finansmarkedene, har Kina kontroll over forsyningskjedene innen sjeldne jordarter, fornybar teknologi og elektriske biler. For fondsinvestorer er USA langt viktigere enn Kina, ettersom amerikanske aksjer utgjør 65 prosent av markedet globalt. Bred eksponering via indeksfond eller aktive globale fond på linje med verdensindeksen, gir en regional fordeling som reflekterer det markedsaktørene mener er fornuftig. Mens vekstmarkedene står for 40-45 prosent av globalt BNP, utgjør de bare 12 prosent av global markedsverdi i aksjemarkedet. I vekstmarkedsindeksen MSCI Emerging Markets er Taiwan (25 prosent), Kina (23 prosent) og Sør-Korea (19 prosent) de dominerende aksjemarkedene.