Per Barclays refleksjoner

Refleksjoner står sentralt i Per Barclays kunstnerskap. For den allsidige kunstneren er tilknytningen til Italia, det nære forholdet til Henie Onstad-senteret og ikke minst avkoblingen med de to Dachs-hundene viktige speilbilder i hans liv som kunstner.

– I begynnelsen var dette med lokasjon komplisert. Når en ung, ukjent kunstner kommer og skal fylle rommet ditt med motorolje så faller ikke det helt i smak, sier Per Barclay (64) og ler godt.

I flere tiår har Barclay hatt en sentral posisjon i norsk og internasjonal samtidskunst. Han er mest kjent for sitt arbeid med installasjoner og fotokunst, men skulpturer er også en viktig del av kunstnerskapet.

Barclay har et karakteristisk uttrykk i sine installasjoner og i fotokunsten. I 30 år har han fylt gulv i nøye utvalgte rom med olje, melk eller til og med blod for å skape speilbilder av rommet og dets ytre omgivelser i gulvet. Både installasjonene og fotografiene av installasjonene har oppnådd stor anerkjennelse, og hans CV inneholder en rekke utstillinger i velrennomerte gallerier og kunstmesser i Europa og i USA. I juni åpner Barclay og den spanske fotokunstneren Marie Bovo en fellesutstilling i Formuesforvaltnings nye lokaler i Drammen.

Tilfeldighet med foto

Chateu Arenthon. Foto: Per Barclay

Det var en tilfeldighet som gjorde at fotokunst skulle bli en så stor del av kunstnerskapet til Per Barclay. På midten av 80-tallet, under studietiden ved Accademia di Belle Arti i Roma, fikk Barclay ideen med å jobbe med speiling og reflekterende rom. Meningen var at kun installasjonen skulle være kunstverket, men da Barclay så dokumentasjonsfotoene fra den første utstillingen ble han begeistret.

Da jeg så de bildene innså jeg at dette var verk i seg selv

– Da jeg så de bildene innså jeg at dette var verk i seg selv, sier Barclay, som studerte fotokunst i Italia på slutten av 70-tallet. Siden den gang har installasjonene og fotografiene av installasjonene vært de bærende elementene i kunstnerskapet.

–  De fleste installasjonene jeg lager er for foto. Selve installasjonen står bare i noen dager, sier han. Det å lage installasjonene er en krevende jobb. Det må lages et usynlig basseng for å få det til å se ut som oljen er helt ut på gulvet. Det blir enten lagt et nytt tregulv over det eksisterende gulvet, eller det blir brukt PVC-duker.

– Ofte oppstår det lekkasjer. Derfor fyller jeg først på med vann for å se om det er tett, sier Barclay.

God start

Allerede etter den første installasjonen, på midten av 80-tallet, fikk Barclay innpass i et kjent galleri i Italia.Det åpnet dører til andre anerkjente gallerier og kunstmesser. I dag kan han se tilbake på en kunstkarriere der Italia og Spania har vært vel så store markeder som Norge.

–  Selv om jeg har bodd i utlandet siden slutten av 70-tallet har jeg hele tiden holdt kontakten med Norge. Samme året som jeg gikk ut av akademiet i Roma (1984) og frem til 1987 var det en norsk kunstsamler som kjøpte alt jeg lagde. Det gjorde at jeg kunne fortsette å bo i Italia og jobbe fulltid som kunstner, sier han.

– Får klump i halsen

Barclays arbeider har blitt kjøpt inn av både private og offentlige institusjoner som Nasjonalmuseet, Henie Onstad Kunstsenter (HOK) og Astrup Fearnley Museet, så vel som museer i Frankrike, Italia og Spania. Allerede i 1990 representerte han Norge under den svært anerkjente samtidskunstutstillingen, Veneziabiennalen.

I juni skal det avdukes en skulptur av Per Barclay som skal stå permanent utenfor Henie Onstad Kunstsenter.

Jeg får nesten klump i halsen når jeg ser min skulptur der

–  Jeg har et veldig nært forhold til Henie Onstad Kunstsenter. Jeg får nesten klump i halsen når jeg ser min skulptur der, for dette stedet har så enormt stor betydning for meg, sier Barclay. Selv om han bare var 13 år da senteret åpnet i 1968, husker han innvielsen godt.

–  Vi hadde ikke noe museum for samtidskunst den gangen. Høvikodden var et vindu mot verden. Det var enormt viktig på den tiden, og ikke minst for oss som var unge. Fra dag én hadde museet en oppegående direktør. Det var ikke bare kunst, men det var performance art etc. Det var helt unorsk, mimrer Barclay. Han hadde sin første soloutstilling av oljefotoer ved museet i 1991. Nå planlegger han en ny soloutstilling der, som trolig åpner i 2021. .

– Jeg har hatt et nært forhold til mange av direktørene der. Jeg har følt enorm støtte både fra Per Hovdenakk og senere fra Karin Hellandsjø, sier kunstneren.

Høyt anerkjent i Italia

Det er lenge siden den Barclay har hatt adresse i Norge. Flyttelasset gikk allerede i 1978. Med unntak av en periode på 15 år, fra 1994 til 2009 da han var bosatt i Paris, har han hatt tilhold i Italia.Der har han oppnådd høy anerkjennelse, noe som ble spesielt tydelig gjennom fjorårets installasjon i det anerkjente palasset, Palazzo Mazzarino -midt i Palermo på Sicilia. Palasset er eid av en meget velstående italiensk adelsfamilie, som har en utrolig kunstsamling.

–  Det ser ganske moderat ut fra gateplan. Men når man kommer inn i bakgården så viser det seg å være et palass av en annen verden, med en vanvittig kunstsamling, sier Barclay.

Fantastisk palass: Stallen i Palazzo Mazzarini i Palermo. Foto: Per Barclay

I godt selskap

– Familien representerer tre generasjoner med samlere, der den eldste er over 80 år. Å se palasset var en helt fantastisk opplevelse. I en stor hall har de syv enorme bilder av Daimen Hirst om er formet som katedralvinduer med bare sommerfugler. I et annet rom er det enorm statue av Jeff Koons, og så kommer man til et nytt rom med et stort verk av Franz West.

–  Og så Per Barclay?

–  Ja. jeg kom jo i et veldig heldig lys, ler han.

Det var i forbindelse med Manifesta, som i 2018 ble avholdt i Palermo, at installasjonen i Palazzao Mazzarino ble satt opp. Rommet Barclay fikk bruke, er en av stallene til palasset.

– Palasset vitner om enorm rikdom og denne stallen er et fantastisk rom. Det var ikke lett å få innpass. De hadde fått forespørsler fra flere andre tunge gallerier til å bruke dette rommet. Så det var gøy å få det til. Siden den var under Manifestet fikk den enorm synlighet, sier Barclay. Han forteller at etter at installasjonen ble demontert fikk han sette opp en fotoutstilling i de samme lokalene.

– De var så fornøyd med utstillingen at den nå har stått i et år, sier han.

Ydmyk

Selv om Barclay har hatt god suksess med sitt eget kunstnerskap, blir han ydmyk når han møter kunstnere han respekterer høyt.

Quai Le Gallo Boulogne. Foto: Per Barclay

– Jeg har jo favorittkunstnere. Cy Twombly, han er en av de få jeg ikke har turt å snakke til. Det var jo idiotisk for jeg tror han var en hyggelig fyr. Det ble for mye for meg, ler Barclay.

Amerikanske Cy Twombly er en anerkjent modernistisk kunstner som var bosatt i Roma frem til sin død i 2011.

– Jeg bodde flere år i Roma, men Twombly levde veldig isolert. Alle kunstnerne i Roma kjøpte farger i samme butikk. Hvis man gikk der tidlig på morgen, kunne Twombly komme inn med assistenten sin. De gangene jeg møtte ham måtte jeg virkelig ta meg sammen for å ikke stirre, ler han før han blir mer alvorlig.

– Men det har vært andre som har vært veldig åpne mot meg og som har inspirert meg, sier Barclay og tilfører:

– I tillegg er jeg så heldig å være gift med en av mine favorittkunstnere, Ragna St.Ingadottir.

Blir et press

Barlcay og hundene: Per Barclay med de to Dachs-hundene. Foto: Ragna St. Ingadottir

Når du ikke arbeider som kunstner – hva gjør du da?

– Jeg har to dachs-hunder som er til stor hjelp. Når jeg er hjemme i Italia er det jeg som tar meg av dem. Det er fantastisk. Selv om jeg har hundre ting på gang, må de ut og det er supert for meg. Noen ganger blir det så mye, så da er det godt å få et avbrekk, sier Barclay. Etter en liten pause legger han lavmælt til.

–  Som sagt – noen ganger så …du kan miste kontrollen ganske enkelt. Det blir et kjempepress. Jeg er heller ikke så interessert i å delegere så mye. Til syvende og sist vil jeg bestemme alle detaljene selv. Jeg ser flere kolleger som etter mine begreper har mistet kontrollen. Det er et press og så blir det en industri. Jeg har sett grove eksempler på det, sier han.

– Hvis du skulle gitt et råd til deg selv for 30 år siden. Hva ville det vært?

– Du må være tro mot deg selv. Du må prøve så godt du kan å stå imot et kommersielt press. Du må være autentisk og det må du holde på. Jeg lager jo skulpturer og installasjoner, men det som har kommersiell interesse er fotoene, sier han og fortsetter.

– Jeg vil ikke at det bare skal bli et salgsobjekt. Jeg vet utmerket godt hva jeg skal gjøre for at dette skal selge, men der må jeg finne en balansegang. Heldigvis jobber jeg med store gallerier og jeg har sett hvor galt det kan gå. Det prøver jeg å passe meg for.

Saken er basert på en samtale mellom Formuesforvaltnings kunstrådgiver Katinka Traaseth og Per Barclay. Spørsmål kan gjerne rettes til Katinka (katinka.traaseth@formue.no).

Ønsker du en uforpliktende prat om kunst og kunstinvesteringer?
  • Dette feltet er for valideringsformål og skal stå uendret.