Tradisjonelt har investorer kjøpt obligasjoner for trygghet og for å sikre seg løpende inntekter i form av renteutbetalinger. Samtidig har de søkt mot aksjeinvesteringer i håp om å dra nytte av verdistigningen på aksjene. Nå befinner vi oss i et investeringsunivers som kan beskrives som bakvendtland. Noen mener at obligasjoner oppfører seg som aksjer fordi de ikke gir nevneverdig utdeling. La oss forklare logikken bak denne påstanden.
Når renten er null, får renteinvestorer bare med seg den eventuelle verdistigningen på selve obligasjonen. I sommer var det ny rekord i obligasjoner med negativ rente, og lave renter globalt har presset prisen på sikre statsobligasjoner i været. Til sammenlikning minner aksjer mer om tradisjonelle obligasjoner; på jakt etter løpende avkastning har investorer vendt seg mot aksjer som gir et fast og gjerne økende utbytte.
I figuren har vi illustrert effektiv rente i tiårige amerikanske statsobligasjoner (grå linje) og direkteavkastning i den amerikanske aksjeindeksen Standard & Poor’s 500. Direkteavkastningen er summen av utbytte og effekten av selskapenes tilbakekjøp av aksjer; når selskapene kjøper tilbake aksjer, blir det færre aksjer å dele verdiskapingen på. Ved utgangen av andre kvartal 2019 var direkteavkastningen i aksjer på litt over fem prosent prosent. Til sammenlikning var effektiv rente i amerikanske tiårige statsobligasjoner to prosent.
Forskjellen er historisk høy
Det betyr at differansen mellom direkteavkastningen i aksjer og tiårsrenten er historisk høy i favør av aksjer, og nesten på nivåene fra finanskrisen i 2008-2009. I dette perspektivet er aksjer forholdsvis attraktivt priset i forhold til rentealternativet, selv etter ti år med oppgang i aksjer etter resesjonen og finanskrisen for et tiår siden.