EUs nye regler for bærekraftsrapportering kunne ha gitt et stort løft i åpenhet – men også blitt en tung byrde for selskapers rapporteringsteam. Nå har EU-kommisjonen foreslått betydelige lettelser. Spørsmålet er hva det betyr i praksis for investorer.
*«Det eneste vi har å frykte, er CSRD selv»
Dette er ikke det opprinnelige sitatet fra Franklin D. Roosevelt, men det kunne like gjerne vært uttrykket til tusenvis av europeiske finansdirektører i starten av 2025.
De nye EU-reglene for bærekraftsrapportering var i ferd med å tre i kraft og markerte starten på en ny æra med detaljert bærekraftsinformasjon fra selskaper til investorer og andre interessenter – men også et betydelig hodebry for finans- og rapporteringsteamene.
Derfor var lettelsen stor da EU-kommisjonen 26. februar foreslo en kraftig reduksjon i omfanget av bærekraftsrapporteringen (CSRD) gjennom det såkalte «Omnibus»-forslaget. Omtrent 80 % av selskapene som opprinnelig skulle omfattes, ble foreslått unntatt, og mange andre fikk mulighet til å utsette rapporteringen i to år.
Men nå som støvet har lagt seg – hva betyr dette i praksis for investorer?
Har du behov for rådgivning rundt bærekraft? Ta kontakt med oss her.
Børsnoterte selskaper omfattes fortsatt
Tidligere anslag tydet på at over 60 000 selskaper ville omfattes av bærekraftsrapporteringen, CSRD – hvorav rundt 10 300 utenfor EU, men med virksomhet i regionen. Ifølge Goldman Sachs** tilsvarer dette omtrent tre fjerdedeler av den globale børsverdien.
Med de nye reglene vil nesten 50 000 selskaper bli unntatt fra rapporteringskravene. Effekten på aksjemarkedets datadekning blir likevel langt mindre dramatisk av to grunner:
-
Mange av de som unntas, var små og/eller ikke børsnoterte
-
Selv i USA har frivillig rapportering av ESG-data allerede blitt betydelig forbedret
Så – var all denne nye informasjonen egentlig nødvendig?
Vesentlig informasjon
En av de største innvendingene mot CSRD var detaljnivået. For enkelte selskaper innebar det rapportering av over 1 100 bærekraftsrelaterte datapunkter, basert på en «dobbel vesentlighetsanalyse» som også måtte revideres. Noen datapunkter var tallfestet, men mange krevde lange, kvalitative beskrivelser.
Som tidligere aksjeanalytiker med lidenskap for komplekse regneark kan jeg si at størsteparten av disse dataene ville hatt marginal betydning for å effektivt allokere kapital til mer bærekraftige investeringer.
Selvsagt ville noen datapunkter vært svært nyttige: «Beskrivelse av overgangsplan for klimatiltak» og «Finansielle investeringer knyttet til tiltaksplan» er to eksempler. Men disse finnes allerede ofte i bærekraftsrapporter, og en dyktig analytiker bør kunne vurdere troverdigheten selv. Jeg tviler på at en revisors godkjenning ville ha forbedret det.
Det fantes imidlertid bokstavelig talt hundrevis av andre datapunkter som førte til ekstraarbeid for selskapene, men som ga liten merverdi for investorer.
Mindre beskyttelse for småsparere
Et av de tydeligste ofrene er den allerede forsinkede EU-taksonomien, med sitt enorme og vanskelige oppdrag: å definere hva som er «bærekraftig». Det betyr også at datadekningen på de 17 «Principle Adverse Impacts» (PAI-er) fortsatt blir lav på mange områder.
I teorien øker dette risikoen for grønnvasking og eksponering mot klimarisiko i mellomtiden. Det blir også vanskeligere for småsparere å tilpasse investeringene etter reell påvirkning – CSRD var i praksis motoren bak både SFDR og MiFID II.
Kilde: Formue (SFDR: Sustainable Finance Disclosure Regulation; MiFID II: Regelverk for privatinvestorer)
Men basert på min erfaring har det alltid vært utfordrende å harmonisere denne typen data og samtidig treffe investorenes behov perfekt. PAI-er kan være nyttige verktøy for fondsvalg og dialog med forvaltere, men jeg møter få kunder som vet nøyaktig hvor mye de ønsker å vekte investeringer basert på f.eks. lav vannforurensning eller liten lønnsforskjell mellom kjønn.
Noen bærekraftstemaer er også subjektive. Vi ser i dag ulike tolkninger rundt f.eks. forsvarsutgifter og kjernekraft: er det verdt å finjustere rapporteringen hvis tolkning uansett alltid må til?
Fordelene bør likevel merkes
Den mest åpenbare kortsiktige effekten er frigjort tid og penger for finansavdelingene. For mellomstore selskaper lå den årlige kostnaden for etterlevelse på rundt 100 000 euro ifølge konsulentselskapet Novata, og for større selskaper kunne det være snakk om rundt 1 million euro per år i rapportering og revisjon. Draghi-rapporten fra 2024 pekte på CSRD som en særskilt regulatorisk byrde i EU, og halvparten av selskapene sa at de følte seg uforberedte.
Siden mange selskaper – inkludert Formue – allerede har etablert modeller for «dobbel vesentlighet» og begynt å rapportere frivillig i tråd med CSRD, betyr det at flere ressurser nå kan brukes til å gjennomføre bærekraftige strategier, heller enn å finjustere rapportering. CSRD har vist at selve tilstedeværelsen av regelverket er nok til å påvirke selskapenes handlinger.
Det bør gi kortsiktig støtte til lønnsomhet og produktivitet i EU. Den relative oppgangen på europeiske børser i 2025 kan riktignok skyldes usikkerhet rundt amerikansk politikk, men vi ser kanskje også effektene av regulatoriske lettelser i EU. Jeg håper bare lettelsene ikke kommer på bekostning av reell bærekraftsutvikling.
* EUs direktiv om selskapers bærekraftsrapportering (CSRD)
** Kilde: Goldman Sachs-rapport (2023)
Vil du vite hvordan investeringene dine påvirker miljøet? Prøv vårt verktøy her.