Store ting – store smell

Skrevet av Formue

Denne artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv, torsdag 8. mars 2018.

Stortingssmellen ligner andre storprosjekter som har sprukket. Dyr, men nyttig lærdom.

Man lærer av sine feil, heter det. Men det er enklere sagt enn gjort, fordi det betyr å innrømme feil. Veien til lærdom er lettere når man kan lære av andres bommerter. Heldigvis er litteraturen om feilslåtte prosjekter omfattende.

Underdriver kostnadene og overdriver gevinstene

Danske Bent Flyvbjerg, professor ved Universitetet i Oxford, er en fremtredende fagperson innen styring av store prosjekter. Han har skrevet en rekke fagartikler om temaet, og vært redaktør i blant annet referanseverket The Oxford Handbook of Megaproject Management (2017). Og ikke minst har han alltid vært en talsmann for praktisk visdom i motsetning til rigide modeller.

Større risiko

Historien viser at nye, store prosjekter blir stadig større; anslagsvis 1,5 til 2,5 prosent i snitt per år, ifølge Flyvbjerg. Noen prosjekter er blitt så store at de stiller små lands bruttonasjonalprodukt i skyggen. Når prosjekter blir store nok, står de i fare for å gå fra den boksen det står «komplekst, men robust» på til boksen det står «komplisert og skjørt» på.

Det ligger kanskje i den moderne tids ånd å stadig utfordre grensene for hva vi tror vi har kontroll over når vi antar at verktøyene våre for å forstå risiko er gode. Men i fall verktøyene for risikostyring er mangelfulle, står man i fare for å gå inn i prosjekter som kan velte et helt selskaps eller lands økonomi, eventuelt undergrave tilliten til etablerte institusjoner.

La meg komme med et banalt eksempel: Kostnadene i et prosjekt kan sprekke med mange hundre prosent, men det kan ikke bli like mange prosent billigere enn antatt. Det samme gjelder tid og reiser; det er umulig å komme frem før du planla turen, men turen kan ta mange ganger så lang tid som antatt. Av den grunn kan vanlige statistiske verktøy som standardavvik være uegnet i styringen av risiko.

Misrepresentasjon eller løgn?

Flyvbjerg bruker begrepet strategisk misrepresentasjon, eller løgn på godt norsk, for å beskrive budsjettprosesser. Vi kjenner til fenomenet blant aksjeanalytikere, som for det meste lager altfor høye inntjeningsestimater. Samme fenomen gjør seg gjeldende blant planleggere i store prosjekter.

I 2013 skrev Flyvbjerg en bitende kritikk av American PlanningAssociation og foreningens tidsskrift Journal of the American Planning Operation. De amerikanske planleggerne hadde gjort seg skyldige i å tegne et systematisk positivt bilde av store offentlige prosjekter; da den systematiske løgnen ble avslørt, forsøkte planleggerne å slå tilbake mot kritikken gjennom benektelser og avledning.

Den skjulte hånd

En del økonomer mener det er fint å lyve så lenge det tjener en god sak. Mest kjent er Albert Hirschman (1915–2012) og hans prinsipp om den skjulte hånd. Prinsippet går ut på at mennesker gyver løs på utfordringer fordi vi ikke kjenner til utfordringene på forhånd. Når problemene oppstår, løser vi dem på kreativt vis slik at ignoransen og optimismen likevel viser seg å være rasjonell. Cass Sunstein, en Harvard-professor som jobbet for president Obama, er blant nyere økonomer som hyller Hirschman som en pionér innenfor adferdsøkonomi.

Flyvbjerg kler imidlertid av både Hirschman og Sunstein ved å falsifisere argumentene. Flyvbjerg viser at Hirschmans data var ensidige, snevre, løgnaktige og statistisk uholdbare. Sånn sett kan enkelte moderne økonomer ha bidratt til skadelig optimisme gjennom forkvaklede teorier.

Tap av tillit

Når prosjektene blir store nok, i kombinasjon med strategisk løgn, skadelig optimisme og forkvaklede teorier, står det offentlige i fare for å sitte igjen med hele regningen, mens private foretak, samt tjenestemenn og politikere i den gylne svingdøren mellom privat og offentlig sfære, profitterer.

Den store smellen på Stortinget er ikke større enn at den utgjør et sekunds variasjon i verdien av Oljefondet. Kostnaden blir imidlertid mye større og kompleks hvis smellen gir tap av tillit til institusjonen Stortinget; da kan vi snakke om en gigasmell.

[av_button label=’Bli kontaktet av Formuesforvaltning’ link=’https://formue.no/om-oss/kontaktskjema/’ link_target=’https://formue.no/om-oss/kontaktskjema/’ size=’large’ position=’left’ icon_select=’no’ icon=’ue800′ font=’entypo-fontello’ color=’theme-color’ custom_bg=’#444444′ custom_font=’#ffffff’ custom_class=» av_uid=’av-syc5cz’]