Kan du jobbe deg til høyere avkastning?

I populærvitenskapen heter det at for å bli skikkelig god i noe, må man bruke minst ti tusen timer på det. Det ligger i vår natur å tenke at suksess forutsetter hardt arbeid og dedikasjon, eller at jo mer vi engasjerer oss i noe, desto mer vellykket vil resultatet bli. Denne tilbøyeligheten kan bli en kilde til trøbbel og dårlige beslutninger når det gjelder pengeplasseringer.  

Når vi blir mer engasjert i investeringene..

.. så gås porteføljens komponenter, ulike fond og selskaper nærmere etter i sømmene. Engasjement og interesse fører til at det leses flere finansaviser, ekspertuttalelser om økonomien og finansmarkedene, om folk som har gjort lønnsomme investeringer eller om de «beste» fondene. Dermed oppstår det en mental dissonans, altså at det vi ser i egen portefølje ikke rimer med den oppfatningen som bygger seg opp om hva som er den «optimale porteføljen». 

Dette utløser en trang til å «gjøre noe»..

..gjerne ved å bytte ut investeringene man ikke er fornøyd med til noe mer spennende. Etter hvert som man studerer videre, oppdager vi raskt at andre eksperter enn de vi først ble inspirert av, har diametralt motsatt syn på hva som er smarte investeringer. Ny dissonans oppstår med tvil om forrige porteføljeendring var så bra likevel. Imens har finansmarkedene steget eller falt, noe som fører til flere spørsmål og færre svar.  

Les også: Bør du ha hele formuen i et indeksfond?

Dermed leser vi mer og lytter til enda flere eksperter..

..noe som gjerne forsterker forvirringen. Jeg gjorde høflig narr av en VG-artikkel for et par år siden på Twitter (nekter fortsatt å kalle det X), der svært ung person uttalte at «endelig forstår jeg aksjemarkedet». Jeg svarte noe i retning av at «det er imponerende, fordi jeg forstår det fortsatt ikke». Enten vi snakker om makroøkonomi eller finansmarkedene, er det nemlig stor forskjell på det som har skjedd og det som kan skje. Det første har vi rimelige antagelser om (økonomiske data blir ofte vesentlig endret i ettertid), mens det andre er det ingen som kan forutsi. Likevel flommer vårt daglige nyhetsbilde over av folk som ønsker å skape inntrykk av det motsatte.  

«We have two kinds of forecasters; the ones who don’t know, and the ones who don’t know they don’t know.” John Kenneth Galbraith, økonom, diplomat og intellektuell.

Ofte kommer vår intuisjon eller magefølelse inn som styrende kontrollorgan..

..noe som gjør at ender opp med å feste tillit til en eller flere kvalifiserte argumenter for et visst syn om hva som kommer til å skje. Kanskje velger vi deretter å oppsøke informasjon som bekrefter fremfor tilbakeviser vår etablerte forventning, også kalt «confirmation bias» på psykologispråket.  Med stigende overbevisning om at vi nå har gode argumenter for å endre investeringene i en definert retning, gjennomfører vi så noen transaksjoner og håper på det beste.  

«It ain’t what you don’t know that gets you into trouble. It’s what you know for sure, that just ain’t so.” Mark Twain 

Les også: Kort fortalt – risiko, følelser og underbevissthet når du investerer

En mulig negativ spiral?

Å bli mer engasjert i investeringsporteføljen kan – når det fører til høyere aktivitet og endringer – , utgjøre en definitiv risiko for at uheldige beslutninger tas. Mest fordi økt interesse for økonomi, markeder og ekspertuttalelser bidrar til at et langsiktig (strategisk) fokus i større grad blir til et kortsiktig (taktisk) fokus. Mens en strategisk plan tar utgangspunkt i hva som kan være en fornuftig og ganske stabil sammensetning av byggeklosser over tid, vil taktiske valg være tuftet på kortsiktige og spekulative forventninger – ofte basert på tillit til «eksperter». Mange akademiske studier har vist at økt aktivitet og frekvente transaksjoner som oftest fører til redusert avkastning. Årsaken er gjerne å finne i misforståtte forsøk på markedstiming og troen på «the sure things», som Mark Twain refererte til.  

Risiko henger ikke alltid sammen med avkastning 

Magefølelsen tilsier kanskje at jo mer risiko vi tar, desto høyere avkastning vil vi få. Dessverre er det ikke slik finansmarkedene fungerer. Hadde dette vært en selvfølge ville ikke høy risiko vært risikabelt! 

Risiko er derimot et symmetrisk begrep og refererer til muligheten for både positive og negative utfall. Derfor er det riktigere å si at jo større risiko man tar, desto mer bør man være forberedt på at ting går til himmels eller helvete. For mange som allerede har opparbeidet en viss formue, er dette en sjanse man ikke alltid er villig til å ta. Det er derfor stor forskjell å investere i finansmarkedene med hensikt om å forbli formuende, fremfor å investere for å bli formuende. Det første krever en balansert, forsiktig og langsiktig tilnærming der man forøker å unngå store feil, mens det andre forutsetter høy risikotagning og forsøk på å være smartere eller ha mer flaks enn andre investorer.  

«It is remarkable how much long-term advantage people like us have gotten by trying to be consistently not stupid, instead of trying to be very intelligent.” Charlie Munger, forretningsmann, investor og filantrop.  

Ønsker du å motta Christian Lie’s kommentar hver fredag på e-post – Meld deg på her.

Hvordan tenker vi investeringer i Formue?

1. Ambisjon?: å bevare og øke kjøpekraften på våre kunders midler, ikke maksimere avkastning for enhver pris. Konservativ tilnærming, utpreget langsiktig og med omfattende risikospredning. Vi tror ikke hyppige porteføljetilpasninger basert på prognoser om kortsiktig markedsutvikling er verdiskapende over tid. 
2. Uavhengighet?: bred risikospredning krever tilgang til mange ulike investeringskategorier. Vi tror ingen enkelt forvalter kan være ledende på alle områder samtidig. Gjennom vårt globale nettverk og forvaltningsstørrelse gir vi tilgang til noen av de fremste forvaltningsmiljøene i verden. Målsetningen er ikke bare å finne de gode, men minst like viktig å unngå de svakeste. 
3. Aktiv vs. passiv?: ja, takk begge deler. Å investere hos gode aktive forvaltere er essensielt innenfor alternative investeringer generelt og private markeder spesielt. Blant annet fordi det ofte krever mer operasjonell kunnskap, og fordi dette er markeder som ikke egner seg for, eller er mulig å investere i via indeksfond. Innen tradisjonelle aksje- og rentefond mener vi en kombinasjon av aktiv og passiv er bra. Passive fond demper kostnader og gir normalt bred eksponering, men som i dagens aksjemarked også høy risikokonsentrasjon. Å kombinere indeksfond med aktive fond som ikke ligner på indeksene, balanserer slike skjevheter. 
4. Porteføljer? vår rådgivningsmodell er basert på et akademisk rammeverk benyttet av flere av de største forvaltningsinstitusjonene i verden. Med utgangspunkt i kundens situasjon og preferanser finner vi en kombinasjon av byggeklosser som blir til en langsiktig portefølje. 
5. Komplett portefølje? En stadig større andel av verdiskapningen i næringslivet globalt skjer utenfor de børsnoterte markedene. Antallet børsnoterte selskaper i USA har falt fra 8000 i 1996 til litt over 4000 i dag. Av amerikanske selskaper med over 100 millioner dollar i omsetning, er 87 prosent i privat eie, altså ikke børsnoterte. Vi inkluderer derfor løsninger mot private markeder til de som aksepterer den reduserte likviditeten og den lange investeringshorisonten det kan medføre. Tilgangen til ledende aktører på området er essensielt fordi forskjellene i avkastning og risiko er mye større enn i aksje- og rentefond. 
6. Helhet eller komponenter? Vi oppfordrer til å vurdere den samlede porteføljens utvikling, fremfor hver enkelt komponent. Årsaken er at hver enkelt byggekloss er tatt med for å spille en rolle «på laget», akkurat som hos Norges beste ishockeylag, Storhamar. I alle kamper vil noen spillere gjøre det dårligere på isen enn andre, mens dette gjerne snur i neste kamp. Det viktige er at helheten fungerer over tid. Også i en investeringsportefølje er hensikten at byggeklossene skal kompensere for hverandre, slik at totalen svinger mindre, spesielt i dårlige tider. Mindre svingninger gjør det emosjonelt enklere å holde seg til planen over mange år.  

«The whole is greater than the sum of its parts.” Aristoteles