Er det en genistrek å velge bort neste generasjons muligheter til å forvalte og utvikle foreldrenes formue i troen på at det gir en sterkere og mer genuin drivkraft?
«Du skal ikke arve noe av meg.» Slik begynner siste verset i diktet Du skal få et panoramavindu av den svenske forfatteren Kristina Lugns. Jeg tenker ofte på dette diktet når jeg ser intervjuer med dagens unge suksessrike gründere. Når de blir bedt om å svare på hvordan det er å plutselig være ekstremt velstående, er det ikke uvanlig at de i forsvar svarer at formuen begynner og slutter med dem. At barna deres ikke skal arve. De skal ikke gå gjennom livet på et rekesmørbrød eller på et bananskall. Deres liv skal ikke finansieres av en åpen og velfylt skattkiste. De må skape sine egne liv, få muligheten til å dyrke frem egne motivasjoner. Akkurat som meg.
Dette spiller ofte tilbake på ens egen barndom. Kanskje med arbeidsledighet, knapphet på penger og konflikter. Akkurat som supermodeller gjennom tidene har vitnet om «Den stygge andungens oppvekst». Paralleller trekkes til hva som er grobunnen for de stimulerende drivkreftene som skapte grunnlaget for et lidenskapelig entreprenørskap.
Men er det en genistrek å velge bort neste generasjons muligheter til å forvalte og utvikle foreldrenes rikdom i troen på at det gir en sterkere og mer genuin drivkraft? Hvor lang tid skal man bruke på å gruble på spørsmål rundt hvordan formuen kan styres av eksterne fullmaktshavere, eller hvor mye av formuen som bør føres videre. Og hvordan forklarer du dine voksne barn at de ikke vil begynne sitt voksne liv på sammen måte som de vokste opp, men at det nå forventes at de starter fra bunnen av og dyrker sin drivkraft?
Kampen mellom en nyskapt formue og selvtilliten til å være den verdig er i gang.
Å være gründer er ofte likestilt med hardt arbeid, bryte ny mark, bygge tillit hos investorer, banker og kunder- og hvis det gjøres riktig, lønner det seg. Hvis ikke eieren selv skal kontrollere neste kapittel i formuens historie, hvem andre er verdig?
Familier som tydelig definerer sitt verdigrunnlag og sine interesse- og kunnskapsområder kan bruke formuen til å stimulere andres drivkraft. Kanskje knyttet til minnet om pionèren som satte familiens navn på kartet og som skapte forutsetningene. Et eksempel er verdens mer eller mindre garvede sosiale investorer, filantroper og donatorer som gjør en forskjell og investerer i andre menneskers drivkraft for en bedre verden.
Akkurat som med alt eierskap, kreves det kunnskap, erfaring og evne til å handle riktig. Kanskje er det rette fokuset for en ny velstående familie at lidenskapelig drivkraft finner sin form i hver generasjon?
Jeg tenker igjen på hele det siste verset av Kristina Lugns dikt. «Du skal ikke arve noe fra meg. Men du vil få alle pengene”.