Det er god stemning i finansmarkedene og gryende optimisme rundt de økonomiske utsiktene. Utviklingen har bidratt til å øke troen på rentene kan forbli høye lenger. For politikere i mange land har dette en sur bismak. Det blir dyrere å betjene en allerede høy statsgjeld, samtidig som presset på den offentlige pengebruken øker fra flere hold. Statsgjeld er en kandidat til fremtidig markedsuro.
Høy statsgjeld og stigende renteutgifter
Statsgjelden i mange land steg kraftig som følge av offentlige stimulanser under finanskrisen og gjennom pandemien. Globalt har statsgjelden økt fra 30.000 milliarder dollar til 87.300 milliarder dollar på bare ti år.
I USA har statsfinansene blitt ytterligere svekket etter skattekuttene under Trump og de store investeringspakkene under Biden. I utviklede økonomier har samlet statsgjeld som andel av brutto nasjonalprodukt steget fra 75 prosent i 2004 til 112 prosent i dag. Fem av de syv største økonomiene i verden ventes å ha en gjeldsgrad over hundre prosent i 2025. Selv i fremvoksende økonomier nærmer statsgjelden seg sytti prosent av BNP.
I de 38 økonomiene som inngår i OECD-området er samlet gjeld 56.000 milliarder dollar, hvorav rundt halvparten er amerikansk. I 2024 ventes OECD-landene å låne 15.800 milliarder dollar, en økning på tolv prosent fra 2023 og en ny årlig rekord. Omfanget av nye statslån knyttes ikke bare til budsjettunderskudd som må finansieres, men også refinansiering av gamle lån som forfaller.
Få Christians ukeskommentar rett i mailboksen – meld deg på her.
Kraftig økende renteutgifter
Selv før rentene steg advarte økonomer og akademikere om at amerikanske statsfinanser ikke er bærekraftige. Flere kredittvurderingsselskaper har nedjustert den amerikanske kredittratingen, nå sist Fitch i august 2023. Renteoppgangen risikerer å tilspisse situasjonen og anslag viser at OECD-landenes renteutgifter vil øke fra 2,9 prosent av BNP i 2023 til 3,4 prosent i 2026. I USA anslås det at renteutgiftene vil stige fra mindre enn tre prosent av BNP i 2022 til 4,5 prosent innen 2028.
Jo lenger rentene forblir høye, desto større vil den gjennomsnittlige rentekostnaden på statsgjelden bli over tid. Etter hvert må en stadig større andel av nye lån som tas opp, måtte brukes til å betjene renteutgifter fremfor andre offentlige utgifter.
Hvorfor er dette bekymringsverdig?
Når statsgjelden og renteutgiftene øker, vil en økende andel av statenes inntekter måtte brukes til gjeldsbetjening fremfor å støtte befolkningen gjennom økonomiske tiltak som utdanning, helsetjenester, infrastrukturutvikling, trygdeytelser og pensjoner. Dermed kan svakere statsfinanser svekke den økonomiske veksten.
Et stigende offentlig lånebehov forutsetter at investorer prioriterer å finansiere budsjettunderskudd ved å kjøpe statsobligasjoner, fremfor å bruke pengene til investeringer i ny teknologi, maskiner og utstyr som kan øke den produktive kapasiteten i økonomien. På Hamar bedre kjent som «a crowding out effect».
Mange av oss er overrasket over at den heftigste renteoppgangen på førti år ikke har utløst en større økonomisk nedtur. Når økonomiene har klart seg rimelig bra, og pengepolitikken fortsatt er stram med høye renter, gir dette sentralbankene mulighet til å kutte rentene dersom nedturen forsterkes. Store budsjettunderskudd gir derimot politikerne lite rom til å stimulere via finanspolitikken.
Statlige underskudd må som nevnt finansieres med nye lån. Dette er penger som lånes fra aktører som statlige investeringsfond, myndigheter som vil plassere sine valutareserver, forvaltningsselskaper, hedgefond eller privatinvestorer. Dersom skepsisen stiger rundt statsfinansenes bæredyktighet, vil investorene tenke at «hvis jeg skal låne penger til disse politikerne vil jeg kreve en høyere rente enn før». I praksis kan dette dempe kursene på statspapirer og løfte myndighetenes finansieringskostnader. En slags negativ spiral.
Mer pengebruk i en ny økonomisk æra
I min teori om at verdensøkonomien er på vei inn i en annerledes æra, har jeg trukket frem seks drivkrefter som vil påvirke fremtidig vekst, inflasjon og rentenivå. De seks er demografi, produktivitet/kunstig intelligens, statsfinanser, geopolitikk, energitransisjon og klimaendringer.
Flere av disse allerede er i ferd med å påvirke statsfinansene i mange land. Demografiske trender med stigende gjennomsnittsalder og lavere fødselsrater vil føre til økende pengebruk på trygdeytelser og pensjoner, som må finansieres via skatteinntektene fra en avtagende arbeidsstyrke. Forutsetter vi at kunstig intelligens blir en ny teknologisk revolusjon, vil det fremtvinge store investeringer i offentlig sektor for å øke produktiviteten. Den geopolitiske utviklingen, med krig i Europa og Midtøsten, samt et anspent forhold mellom USA og Kina, bidrar til at mange land varsler om militær opprustning. Energitransisjonen haster, men sol og vind kan ikke løse utfordringene alene. Uansett vil overgangen til fossilfrie energikilder forutsette betydelig pengebruk, både i privat og offentlig sektor.
Vil ikke stramme inn beltet i valgkamp
Verden står også overfor eksistensielle klimautfordringer. Som beskrevet i «Klimaendringer og økonomiske konsekvenser» må privatpersoner, bedrifter og myndigheter forberede seg på voksende utgifter relatert til ekstremvær og naturkatastrofer.
Les også: Politikkens rolle i klimakampen.
Drivkrefter som dette vil gjøre det vanskelig for myndighetene å redusere de offentlige utgiftene de neste årene, snarere tvert om. 2024 er et historisk valgår globalt, og få politikere tør å drive valgkamp på innstrammende finanspolitikk. I USA snakker verken Biden eller Trump om balansering av budsjettene, og det er en fare for at ytterligere svekkelse av statsfinansene vil skremme investorene. Dette så vi eksempler på i Storbritannia i september 2022, og i USA i fjor høst da tiårig amerikansk statsrente nådde fem prosent. Den er i dag 4,35 prosent.
Vil politikerne velge pest eller kolera?
Historisk har styresmaktene redusert underskudd på ulike måter, hovedsakelig ved å dempe pengebruken og/eller heve skattene. Det første vil bli vrient og det andre er lite populært blant velgerne. En tredje måte som mange land benyttet etter andre verdenskrig, er en mer finansiell løsning. Den går ut på å sørge for at vekstnivået i økonomien er høyere enn det inflasjonsjusterte rentenivået på statsgjelden. Ved å holde rentenivået kunstig lavt, kan skatteinntektene fra en voksende økonomi overstige renteutgiftene slik at gjeldsgraden reduseres over tid. Inflasjon er den beste måten å dempe realrentene, men dette fungerer bare hvis prisveksten er uventet. Hvis inflasjonen er forventet, vil investorene tvinge statsrentene opp og vinningen kan gå bort i spinningen. Metoden fungerte bra mellom 1945-1975, men i denne perioden var gjennomsnittlig årlig BNP-vekst i rike økonomier solide 4,5 prosent.
Med mindre kunstig intelligens utløser en produktivitetsboom de neste årene, er det få som tror politikerne kan vokse seg ut av gjeldsutfordringene. Ifølge The Economist anslås en gjennomsnittlig BNP-vekst i USA på rundt to prosent de neste ti årene, tilsvarende dagens realrente på amerikanske statsobligasjoner med ti års løpetid. Verdensbanken spådde i 2023 at den høyeste vekstraten verdensøkonomien vil kunne vokse med frem til 2030 uten å utløse ny inflasjon, er 2,2 prosent.
Hvordan forholde seg til dette som investor?
Statsfinanser trenger ikke forstyrre verken økonomien eller finansmarkedene på kort sikt. Det er heller ingen garanti for at det ender med en statsgjeldkrise. Det er likevel en klar tendens til økende oppmerksomhet rundt temaet. Isolert sett kan økende oppmerksomhet bidra til at markedsrentene er høyere enn de ellers kunne vært. Et høyt rentenivå er bra for de som investerer i obligasjoner, som følge av høyere avkastningsnivå. Høye eller stigende renter trenger ikke bli en byrde for aksjemarkedene heller, men dette forutsetter at det er mer optimisme enn pessimisme knyttet til utsiktene for økonomisk vekst og selskapsinntjening. Vi kan likevel legge statsgjeld som en liten huskelapp bak øret, slik at vi ikke stiller uforberedt hvis temaet igjen skaper bølger i markedene.