Kunstner Ane Graff utfordrer oss til å se verden, kunsten og vitenskapen med nye øyne. Gjennom sitt arbeid visualiserer hun blant annet materialer vi eksponeres mot i våre omgivelser som kan fremkalle sinnstilstander som depresjon og autoimmune sykdommer som Alzheimers.
Tekst: Erica Mathiesen Foto: Einar Aslaksen
Å komme inn i Ane Graffs studio på KHIO i Oslo er som å komme inn i et mikrounivers. Studioet er bekledd fra gulv til tak med forskjellig glass, fylt med et vell av organiske, fargesterke og detaljrike materialer. Man må gå tett innpå for å få et ordentlig overblikk over hva det er man faktisk ser. Glassene, som ved første øyekast ser ut som en drink laget med sukkerspinn, er faktisk alt annet enn det. Graffs «cocktails» består blant annet av urea (kunstgjødsel) blandet med salter, syrer, bakteriekulturer og pigmenter.
Jobber intuitivt og poetisk
− Jeg har alltid vært opptatt av organiske strukturer og mineraler, sier Graff.
− De tidlige arbeidene mine var veldig detaljerte tegninger, hvor mye skjedde i det små. Jeg er fortsatt fokusert på det nære, men nå formidler jeg det gjennom større skulpturer og installasjoner.
Graffs større arbeider har senest blitt vist på blant annet Liverpool-biennalen i 2021 og i den Nordiske Paviljongen under Venezia-biennalen i 2019.
− Hva er materiell virkelighet for deg?
− Jeg er en konseptuell kunstner, men jeg jobber også intuitivt og poetisk. Materiell virkelighet er kompleks, i prosess og i relasjon. Det jeg prøver å gjøre er å omsette noen av de ideene jeg er inspirert av, som for eksempel tanken om at kroppen ikke slutter med huden, til en materiell virkelighet.
– Jeg er interessert i hva en kropp er, hvordan vi definerer den og hva det innebærer å ha en kropp. Gjennom arbeidene mine filosoferer jeg mye rundt dette, samtidig som jeg går inn i viten skapelige teorier som viser kompleksiteten ved vår materielle virkelighet.
Vi påvirkes av omgivelsene
− Hva ønsker du å formidle gjennom ditt kunstnerskap?
– Jeg ser på meg selv og på andre som en del av et sammenhengende vev. Hvordan vi kontinuerlig påvirkes av at vi er i berøring med så mange andre materialer og mennesker. Disse materielle møtene gjør at man endrer hvem man er rent fysisk.
− Vi er mye mer påvirket av ting og stoffer rundt oss enn hva vi tror. Det vises i ny vitenskap at vi gjennom kroppens åpninger, lunger, barrierer, blodårer og magesystem er i kontakt med omverdenen mye mer enn hva vi nødvendig vis er klar over. Disse ideene er noe jeg prøver å visualisere gjennom kunsten min, som har blitt en del av PhD-prosjektet mitt, og som er noe jeg vil formidle.
Farlig cocktail
Et eksempel på Graffs arbeider er Gobletsserien. Til å begynne med arbeidet Graff med å fokusere på autoimmune sykdommer. For eksempel «The Goblets, (Psoriasis)», hvor glassene (goblets) ble fylt med ingredienser som mennesket opptar gjennom miljøet, og som forskning har vist at er tydelig korrelert med sykdommen. Eksempler på dette er helt dagligdagse ting som maten vi spiser, ren gjørings midler, kosmetikk og støv.
– Det er jo opp til folk selv hva de vil hente ut av kunsten, men denne vitenskapelige bevisst gjør ingen av kroppen, hvor vi tror den slutter, og hvordan den påvirkes av vår materielle virkelighet, er helt klart noe jeg brenner for, sier hun.
Graff har utviklet Gobletsserien videre ved å forske på hvordan menneskets materielle miljø kan være med på å fremme sinnstilstander som depresjon, angst og hukommelsestap.
Utgangspunkt i kartesisk tankegang
− Du snakker om feministisk nymaterialisme i ditt arbeid, hva betyr det egentlig?
− Det er en tankegang om den materielle og fysiske verden rundt oss. Feministisk nymaterialisme betyr egentlig at man ser verden på en litt ny måte, som handler mer om det relasjonelle, eller det prosessuelle. At man ser på ting rundt seg som mye mer forbundet.
− I vår vestlige verden har vi en filosofi og en historikk rundt hvordan man tenker. Jeg har tatt utgangspunkt i en kartesisk tankegang, som er utsagn og teorier inspirert av Descartes’ filosofi, om hvordan man identifiserer ting som separate. Jeg har så gått igjennom nyere vitenskapelige teorier og filosofi, og sett på hvordan man kan tenke annerledes. Gjennom feministisk nymaterialisme prøver jeg å bruke det feministiske perspektivet, som handler mer om ett vi. Er ting virkelig så separert som vi tror? Jeg tror ikke det, sier hun og legger til:
− Det kalles ikke feministisk fordi det handler om kvinne kamp, eller i hvert fall ikke kun, men fordi det handler om relasjoner, viet. Dette er et naturlig feministisk perspektiv.
Ane Graff bor og jobber i Oslo. Neste bilde er verket «Red Tide» som ble laget av urea-krystaller (foto: Jan Kuhr). Siste bilde er arbeid hun har i prosess i sitt verksted (begge foto: Einar Aslaksen).
Samarbeider med biolog
− Hvorfor kunst og vitenskap?
− I det siste har jeg samarbeidet mye med Tal Danino. Han er en syntetisk biolog som blant annet har produsert noen av de bakterie kulturene jeg arbeider med. Vi utviklet en dialog gjennom et prosjekt jeg gjør som heter 7 x 7, via Rhizome og The New Museum i New York. Gjennom dette samarbeidet har det blitt veldig tydelig for meg hva kunsten og vitenskapen kan gjøre for hverandre. Tal og jeg snakker filosofisk om forskjellige ideer, og rundt problematikker han er opptatt av i sitt arbeid.
− For meg er det interessant å snakke med noen som har kunnskap om kropp, fordi jeg jobber mye med dette i mine verk, og som også kan komme med annen informasjon enn den man kan lese seg til. Før trengte kunsten og vitenskapen hverandre for å kunne formidle sine budskap, og kunsten var mer illustrativ. Nå er det en annen måte å tenke på. Samtidskunsten er ikke så illustrativ, den har flere konsepter, flere tematikker, og man utvikler prosjekter. Det er en annen måte å være i verden på, en annen måte å formidle både kunsten og vitenskapen på.
Viktig å være poetisk i verkene
− Hva er dine tanker rundt estetikken i dine arbeider?
− Det er viktig for meg å være poetisk i verkene mine, så jeg jobber med at de har en slags atmosfære. Jeg sier at jeg jobber med vitenskap på en emosjonell måte, og jeg tenker at verkene kan treffe et publikum emosjonelt først. Blir noen da mer interessert, og vil sette seg dypere inn i arbeidet, har jeg oppnådd det jeg ønsker. Det er kunstneren i meg som gjør at det jeg lager får en viss estetikk, det har jeg i hendene. Andre kan jobbe med dette på en mer direkte måte, hos meg går det gjennom en kvern som er mer poetisk.
– Det finnes ikke noe materiale jeg ikke jobber med, jeg har laget verk med menneskelig DNA i tidligere. Jeg jobber med alt, jeg lager mine egne pigmenter, og ingenting er søppel. Alt tørkes og pulveriseres og går inn i produksjonen igjen. I hylla her har jeg bokser med alt mulig forskjellig, tørket maling, neglelakk, medisiner som har gått ut på dato, alt får en ny sjanse her i studio, avslutter hun.