For nesten to år siden ble Norge rammet av et voldsomt negativt sjokk. Oljeprisen stupte. Plutselig ble verdien av det vi eksporterte mye mindre verdt, samtidig som utsiktene til hva slags aktivitet som lønte seg på sokkelen endret seg brått. Vi fikk altså både dårligere betalt for det vi holdt på med, og mindre lyst til å fortsette å holde på med det.
På forhånd hadde et slikt scenario blitt omtalt som en hendelse som ville ryste norsk økonomi i sine grunnvoller. Økonomer – både i Norge og i utlandet – holdt pusten og lukket øynene. Dette ville komme til å gjøre vondt, veldig vondt. Nå har det snart gått to år, og det er på tide å analysere. Hvorfor gikk det ikke verre? Kan det fremdeles bli verre?
Gjentar historien seg?
Vi hadde vært utsatt for noe liknende 30 år tidligere. For OPEC III-sjokket i 1986 dro oljeprisen skikkelig ned. På hjemmesiden til Energy Information Administration (EIA) ser vi at West Texas Intermediate hadde spot-pris på 26,5 dollar per fat i første uken av januar 1986. Allerede i mars var prisen på 11,98. I juli var den på 10,83. Dette rystet Norge skikkelig – og nedturen ble tøff. Vi vet ikke hva som skapte hva, men vi vet hva som fulgte. Boligprisene stupte. Bilsalget stoppet opp. Bedrifter gikk konkurs. Banker gikk over ende. Det er dermed ikke spesielt overraskende at økonomene fryktet at et oljeprisfall ville ramme Norge med full kraft i 2014.
Hva er status?
Men nå har det gått så lang tid at det begynner å bli på tide å stille spørsmål om hvor ille det egentlig kommer til å bli. Lenge torde vi ikke det, for vi fryktet for oss selv at det verste ennå var foran oss. Etter to år må det være på sin plass å stille spørsmålet – og faktisk forsøke å svare. Vi har en arbeidsledighet på 5 prosent – et nivå som er lavere enn man hadde fryktet for noen år siden om oljeprisfall-scenariet hadde blitt trukket opp. Boligprisene stiger – kraftig. Konjunkturindikatoren har gjeninnhentet mer enn halvparten av veien fra bunnen opp til gjennomsnittet.
Norges Banks nettverk har rapportert høyere tall enn forrige gang, så vi er altså på vei oppover fra noe som kan være en bunn. Vi har til alt overmål en konsumprisvekst på 4,0 prosent – og det finnes ikke mange økonomer i verden som mener det indikerer stor ledig kapasitet og krisestemning.
Hvordan forstår vi dette?
For det første må vi ha klart for oss at perioden 1987-92 hadde høyt rentenivå. Nå er rentene så å si null. Bakgrunnen for den forskjellen er det pengepolitiske regimet – da og nå. For det andre har vi nå svære innfasinger av oljeinntekter; det hadde vi ikke da. Dessuten har norsk økonomi fått virkelig drahjelp av svak kronekurs. Bankene er mer robuste. Og fordi vi ikke nettopp har fått en publikumsrespons på frislipp av kreditt – slik tilfellet var på 80-tallet – har vi trolig hatt et lavere antall av lån til mer fantasifulle opplegg.
Er det alt? At ledigheten er såpass lav til tross for rapporter om lavt investeringsnivå i oljebransjen, forteller oss flere ting. For det første har det aldri vært en kjempestor andel som har vært direkte sysselsatt i Nordsjøen. Nordsjøaktiviteten er først og fremst kapitalintensiv. For det andre ser det ut som om lenkene til sekundær- og tertiær-aktivitetene – altså de som leverer til oljesektoren og de som leverer til dem som leverer – har vært færre og mindre betydningsfulle enn flere fryktet. Det er en viktig lærdom, og forskerne vil ivrig diskutere det punktet. For det tredje er arbeidskraften i Norge mobil – og omstillingsvillig. La oss dvele ved det siste.
Ta to ting:
- Ingeniører er langt fra den verste gruppen et land kan ha som arbeidsledige. De er smarte, kreative og endringsivrige. Hvis man ville være tabloid, kunne man ha våget å gå så langt som å si at å ha en del ledige ingeniører kunne være en oppskrift på nyvinning, ikke krisestemning. Vi vil nødig være tabloide – men poenget er like fullt at kompetanseoverføringsmulighetene fra dem som frigjøres fra oljevirksomhet, er stor.
- Norge har anskaffet seg en økonomisk struktur som innebærer at omstilling ikke bare er mulig, men sannsynlig og gjennomførbar. Risikoen til entreprenører i Norge er annerledes enn i mange land. I Norge er det tross alt et sikkerhetsnett – og dette opplegget kalles i Danmark for «flexicurity», en sammenstilling av fleksibilitet og sikkerhet.
Tallenes tale
La oss ta en rask tur innom noen illustrative tall. Professor Salvanes på NHH har (i studien Samfunnsøkonomisk debatt SØD 14/09 “Bedriftsnedlegging, omstillingsevne og regional mobilitet i norsk økonomi») undersøkt norske mikrodata. Han ønsket å finne ut hva som skjer med arbeidstakere som mister jobben etter større bedriftsnedleggelser. Selv om studien ikke er ny så er den høyst relevant, fordi den avslører noe om strukturen i norsk økonomi. Han finner (side 13) at etter ett år er 77 av 100 ny jobb.
Etter lengre tid er 83 av 100 i ny jobb mot 89 i kontrollgruppen (de som ikke opplevde bedriftsnedleggelser). Dette er tall å tenke over. Dette er tall som indikerer at arbeidstakerne ikke forvitrer hen i sofaen. For med bedriftsnedleggelser vil nemlig lokalsamfunnet plutselig ha stort tilbud av tilsvarende kompetanse, og dermed kan en lett tenke seg at en høy andel av de 77 faktisk har fått en ny jobb som i område og type kan ligge langt unna den de mistet.
Folk finner seg altså nye ting å gjøre. I mitt hode røper tallene noe av styrken til norsk økonomi. Vi har mobilitet og fleksibilitet. Muligens ikke i verdenstoppen, men likevel nok til at folk ser ut til å skifte retning når de må. Disse tallene indikerer en mulig forklaring på hvorfor vi har 5 prosent ledighet, ikke 6 eller 7.
Ønsker du mer innsikt? Du kan lese lignende artikler på vår blogg her.