Et uventet kunstnerisk møte

Installasjonsbilde av aktuell utstilling med Aurora Passero og Eline Mugaas i Drammen. Foto: Christian Tunge

Fra venstre: Eline Mugaas Scale Model #2 og #10, 2014. Aurora Passero Untitled, 2020. Foto: Christian Tunge

Fra venstre: Eline Mugaas Scale Model #8, #26, og #15, 2014. Foto: Christian Tunge

Aurora Passero Admiral Version, 2018. Foto: Christian Tunge

Fra Venstre: Eline Mugaas Scale Model #29, 2014. Aurora Passero Sonic Behavior, 2018 og Admiral Version, 2018. Foto: Christian Tunge.

Eline Mugaas Scale Model #29, 2014. Foto: Christian Tunge

Aurora Passero Untitled, 2020. Foto: Christian Tunge

Samtidskunstnerne Aurora Passero og Eline Mugaas viser nå et utvalg av sine verker i Formues lokaler i Drammen. Utstillingen viser både tekstilverk og fotografier, som gir en spennende dialog mellom ulike kunstarter.

– Dette er en svært interessant utstilling med to kvinnelige norske kunstnere som har markert seg sterkt innenfor hvert sitt fagfelt. Både Aurora Passero (35) og Eline Mugaas (50) er kjøpt inn av både Nasjonalmuseet og KODE i tillegg til flere andre anerkjente kunstsamlinger. Vi setter stor pris på at de ønsket å stille ut et utvalg av sine verker hos oss, sier Katinka Traaseth, leder for Formues kunstavdeling.

Se kunstnerne presentere utstillingen her:

(artikkelen fortsetter under videoen)

Eksponert for nytt publikum

– Det er fint at arbeidene blir eksponert til et annet publikum enn vanlig. Tekstil og foto kontrasterer hverandre og personlig synes jeg det oppstår en interessant dialog mellom arbeidene våre. Det er ofte mer interessant når man blander teknikker og uttrykk slik at arbeidene får noe å jobbe imot, og dermed blir sett i et nytt lys. Det trigger meg når man kan arbeide på tvers, sier Passero.

Vokste opp med tekstiler

Ung samtidskunstner: Aurora Passero er født i Oslo i 1984. Hun er utdannet ved Kunsthøyskolen i Oslo og Glasgow School of Art. Hennes verker er representert i samlinger som Nasjonalmuseet, KODE, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Stortinget og NSB. Foto: Torjus Berglid

Aurora Passero er en ung samtidskunstner som arbeider med tekstil. Hun har allerede stilt ut verker på flere anerkjente visningssteder. Lidenskapen for tekstil er ikke tilfeldig.

– Dette har jeg med meg fra barndommen. Moren min var kostymedesigner for film og reklame, og hjemme vårt var alltid fullt av tekstiler i alle tenkelige former, sier hun.

– Jeg har alltid likt å tegne og sett mye kunst. Faren min var italiensk og vi reiste mye i Italia og så kunst, kirker og palasser. Det har helt klart hatt en stor betydning for hva jeg gjør i dag.

Hun forteller at som student ved Kunsthøyskolen i Oslo (KHIO) lekte hun mye med ulike materialer, og utforsket romslige installasjoner med gips, maling og akryl.

– Men jeg ble etter hvert lei og ønsket å lage noe jeg kunne henge opp. Gjennom interessen for farge og materialer begynte jeg å eksperimentere med å farge nylontau. Dette ledet meg videre til å se nærmere på trådene som tauet var flettet av.

Fikk samlet trådene

Siste året på KHIO ble Passero utfordret av professor Anne Knutsen til å gjøre et stort arbeid til skolens kantine, et rom med åtte meter under taket. Arbeidet besto av hundrevis av nylontråder som skulle sjatteres fra mørk til lys rosa og hadde en total størrelse på syv ganger fem meter. Utfordringen var å finne en måte å samle trådene. Det endte med at hun vevde toppen som et bånd, for så å la trådene henge fritt ned til gulvet.

– Det var den verste jobben jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg tror jeg hadde tre uker på oppdraget og jeg var helt nybegynner, jeg hadde ikke vevd siden første klasse, forteller hun.

– Jeg bare jobbet og jobbet, og hverken spiste eller sov. Jeg var så sliten at jeg til slutt satt og gråt på vevesalen, ler hun.

Arbeidet ble senere antatt til Høstutstillingen.

– Det oppdraget ble min start – eller mitt Eureka. Alt samlet seg på en måte. Det ble et utgangspunkt for veien videre, men jeg er fortsatt ikke ferdig.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Krevende jobb: Det første store verket Passero gjorde var for kantinen på Kunsthøyskolen i Oslo. Foto: Mugaas/ Aurdal / Galleri Riis

– Jeg fant en måte jeg kunne jobbe med det skulpturelle og maleriske og samtidig snakke om temaer som opptok meg, som for eksempel hierarkier mellom forskjellige sjangre og begreper som håndverk og billedkunst. Det var provoserende at tekstil alltid ble sett ned på. Dette ville jeg endre oppfatningen av. Gjennom de monumentale vev-arbeidene kunne jeg både forføre og ta plass. Dette ble utgangspunktet for veien videre.

Jakter noe nytt

Passero håndvever verkene og deretter håndmaler hun dem. Verkene får et karakteristisk glanset uttrykk siden nylon reflekterer lys og farge svært godt.

– Nylon er syntetisk, billig og overfladisk. Jeg liker disse litt tacky- egenskapene som er en kontrast til det kulturelt betingete håndverket som veven står for. Det er plast-materiale, og ikke miljøvennlig. Jeg er litt på jakt er nye materialer som jeg kan eksperimentere med, forteller hun.

– Det er hele tiden en dynamikk i det å være kunstner. Det er viktig å ha en åpenhet i prosessen for ikke å stagnere. Jeg har alltid som mål å bringe arbeidene mine videre, det driver meg. På den måten overrasker jeg både meg selv og publikum.

Les også: Kunsten å kjøpe kunst – Formue

Mange bruksområder

Eline Mugaas tok opprinnelig opp fotoapparatet for å dokumentere skulpturer. Det ble starten på en svært innholdsrikt kunstnerskap innenfor foto, installasjoner og skulptur.

– Hvorfor foto?

– Vi er omgitt av foto hele tiden. Det er et forholdsvis ungt medium og det brukes på veldig mange forskjellige måter, sier hun.

– Et fotografi kan gli sømløst mellom ulike kategorier, som informasjon, private bilder, reklame eller kunst. Det at du, som betrakter, må ta stilling til hva du ser på og hvorfor du velger å lese det som kunst, eller ikke, syntes jeg er en interessant utfordring.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Mangfoldig kunstnerskap: I dette bildet ser vi tre fotografier av Eline Mugaas i serien Scale Models. Fotografiene viser modeller for større skulpturer av Siri Aurdal og i  bakgrunnen ser en av hennes skulpturer. Foto: Mugaas/ Aurdal/ Skissernas Museum

– Hva inspirerer deg i din kunst?

– Når noen klarer å artikulere noe veldig presist om ett eller annet som ingen inntil da har hatt ord for, er det veldig inspirerende. Eller å gå på et museum å se en gjenstand som et menneske har laget et helt annet sted, i en helt annen kultur og kanskje for 4000 år siden, og objektet rører ved noe i min erfaring som menneske. Det er inspirerende.

Tok frem fortiet skulptør

Løftet frem fortiet kunstner: Eline Mugaas løftet frem arbeider av Siri Aurdal (th) med sine fotografier. Eline Mugaas er født i 1969 i Oslo. Hun er utdannet ved The Cooper Union i NYC. Hennes verker er representert i samlinger som Nasjonalmuseet, Oslo Kommune kunstsamling, Universitetet i Agder, KODE, Nordnorsk Kunstmuseum, Telenor, Storebrand, Norsk Hydro kunstsamling, MoMa, Equinor, Sørlandets Kunstmuseum, UD, Nordea, Stavanger Kunstmuseum og Preus Museum. Fotokred:Mugaas/ Aurdal / Galleri Riis

– Hva er konseptet bak fotografiene i serien Scale Models som nå vises i Drammen?

– Denne serien ble laget i en periode jeg jobbet tett med Siri Aurdal. Aurdal var en av de radikale unge kunstnerne i Norge som var aktive på slutten av 60- og 70-tallet.

Hennes monumentale skulpturer i industrielle materialer var anerkjente og ble stilt ut og innkjøpt. Av en eller annen grunn var hennes kunstnerskap helt fortiet innen jeg fikk min kunstutdannelse, forteller Mugaas.

– Da jeg kom over et fotografi av Aurdals installasjon på Kunstnernes Hus i 1969, bestemte jeg meg for å jobbe med å få henne skrevet inn igjen i Norsk Kunsthistorie.

Mugaas organiserte en mengde fragmenter fra Aurdals atelier til en bok om hennes kunstnerskap. Boka kom ut i 2016 i anledning en utstilling Aurdal og Mugaas hadde på Kunstnernes Hus i Oslo. De små sylinderne i Scale Model er elementer av modeller som Aurdal laget på 60 og 70-tallet. De er bitte små og til dels veldig skjøre.

– På dette tidspunktet var ingen av Aurdals skulpturer bevart og Aurdal ønsket ikke å vise modellene i seg selv. Bildene var en måte å dokumentere de små modulene på, både for å se på hvordan de var bemalte og for å undersøkelse de skulpturelle kvalitetene som fantes i dem. Jeg valgte å fotografere dem i hånden for å vise objektenes skala, mens jeg vridde og vente på dem, slik at du som tilskuer kan få en forståelse for deres skulpturelle kvaliteter og samtidig vite hvor små de er.

Arbeidshest

For Mugaas er det å være kunstner noe man er – mer enn noe man gjør.

– Det betyr at jeg er på jobben hele tiden, også når jeg går på kino eller ser tv og leser bok. Jeg har reist en del, for å se utstillinger og museer og for å ta bilder og notater som senere dukker opp i arbeidene mine, sier hun og forteller om lange dager i atelieret.

– Jeg står opp og går til atelieret. Om kvelden ringer de hjemmefra og sier at maten blir kald, da går jeg hjem.

Berørt av situasjonen

Selv om flere utstillinger og prosjekter har blitt avlyst på grunn av koronakrisen har de to kunstnerne klart seg fint så langt.

– Det er mange kunstnere som sliter nå. Jeg vant Lorch Schive’s Kunstpris i fjor høst. I tillegg ble installasjonen Nødvendigheten av leddsetninger, som ble vist på Galleri Riis i mars i år, solgt til Nasjonalmuseet. Det har gjort at jeg har kunnet bruke disse ukene på atelieret. Der har jeg vært helt uforstyrret og det har vært veldig produktivt, sier Mugaas.

Passero har brukt tiden til å jobbe med utsmykninger og private oppdrag, i tillegg til å ta vare på sine små barn.

– Heldigvis har ting rullet og gått så det har ikke vært stopp på inntektskilden. Det er bra – bank i bordet.

Kan få konsekvenser for mange

Er markedet vanskeligere nå for unge kunstnere?

– Mange er nok mer tilbakeholden og passer på pengene sine, sier Passero.

– Jeg har rukket å etablere meg – hvert fall her i Norge, og jeg er nok heldig på den måten. Det blir vanskeligere fordi det er stille med utstillinger som er nødvendig for å komme i gang med karrieren. Men kanskje dette fremmer og gir energi til å finne på andre løsninger, det skjer ofte i dårlige tider.

Eline Mugaas tror mange viktige, unge kunstnere vil ikke klare seg.

– Jeg tror denne krisen vil få voldsomme utslag i hvem som har råd til å være kunstnere i årene framover,  sier hun.

– Kriser setter alltid spor i kunsten, både bra og dårlige. Det å være et menneske i verden og i den tiden vi lever i er alltid et tema i kunst.

To av verkene til Aurora Passero er kjøpt inn til Formues kunstsamling og henger i resepsjonsområdet i selskapets hovedkontor i Henrik Ibsensgate 53 i Oslo.

To fotografier av Eline Mugaas i serien scale models og et tekstilverk av Aurora Passero er kjøpt inn til FF samling, og henger i Drammen.