Finansmarkedenes grønne svane?

Skrevet av Christian Lie

Virksomheter må fremover bære en stor andel av den økonomiske byrden for at verden skal nå klimamålene. At verdenssamfunnet står foran sin kanskje største utfordring noensinne, vil gi store forskjeller mellom næringslivets vinnere og tapere. Ser vi konturene av en grønn svane?

Sorte svaner er blitt en del av den økonomiske terminologien siden Nassim Taleb publiserte sin bok om sjeldne men alvorlige hendelser i 2008. Forfatteren kalte de sorte svanene risikofaktorer som er vanskelig å forutse på forhånd, men som fremstår som åpenbare i retrospekt. Pandemien og dens konsekvenser er et godt eksempel, også fordi vi i ettertid kan se at advarslene allerede var der.

På vei mot temperaturøkning

Klimatoppmøtet i Glasgow gjenspeiler en enda mer alvorlig trussel, nemlig global oppvarming. Mens Paris-avtalen fra 2015 satte som mål å unngå temperaturøkning utover to prosent, aller helst 1,5 prosent, sammenlignet med før-industrielt nivå innen år 2100, er vi med dagens endringstakt på vei mot tre prosent økning. Det positive er at vi siden 2015 har senket forventet oppvarming ved neste århundreskifte fra fire til tre prosent, i hovedsak gjennom utslippsbegrensninger og overgang til fornybare energikilder. Utfordringen er at dagens temperaturer allerede er 1,1 grader høyere enn på slutten av attenhundretallet, og at det gjenstår ytterligere 1,9 grader oppvarming de neste åtti årene. Dette kan som vi alle vet bli eksistensiell katastrofe for verden dersom utviklingen ikke stoppes. Ett av tre barn født i 2021 forventes å kunne bli over hundre år gamle, for å sette ting i perspektiv.

Utslippskuttene så langt har i hovedsak kommet fra å erstatte kull med fornybar energi i deler av kraftproduksjonen. Selv Kina, som utgjør nær en tredjedel av klimautslippene, har holdt kullforbruket stabilt siden 2014. De globale tiltakene har så langt blitt gjennomført uten negative konsekvenser for økonomien, finansmarkedene eller energitilgang- og priser. Likevel tyder mye på at akselerasjonen i utslippsreduksjoner de neste årene vil mer utfordrende og med større økonomiske ringvirkninger.

Lite utslippskutt i flere sektorer

Ser vi på de samlede utslippene av klimagasser, kommer 31 prosent fra industrien, 27 prosent fra kraftproduksjon, 19 prosent fra jordbruk, land- og skogutvinning, 16 prosent fra transportsektoren og syv prosent fra temperaturregulering av bygninger. Fremgangen de siste ti årene har nærmest utelukkende kommet fra et grønnere elektrisitetsnett, mens det har skjedd lite med utslippene fra andre sektorer som utgjør tre fjerdedeler av totalen. I EU, som har verdens mest avanserte program for dekarbonisering, har samlede utslippskutt for sektorer utenom kraftproduksjon vært på kun en prosent siden 2009. Forutsetter vi at EU når målsetningen om nullutslipp fra strømproduksjonen innen år 2030, vil oppnåelse av de samlede utslippsambisjonene forutsette at øvrige sektorkutt i perioden 2020-2030 blir tjue ganger større enn fra 2009 til 2019, ifølge Gavekal Research.

At en slik voldsom endring av forretningsmodeller og produksjonsprosesser kan få økonomiske og finansielle konsekvenser virker sannsynlig. Virksomhetene må bære en stor andel av den økonomiske byrden for klimatilpasningene, og vi vet samtidig at lønnsomhetsutviklingen i næringslivet er en avgjørende driver for utviklingen i finansmarkedene. De førti selskapene med størst utslipp av klimagasser både i Europa og USA har utslipp som overstiger klimagassene fra hele det afrikanske eller sør-amerikanske kontinentet.

Sammenheng mellom lønnsomhet og karbonintensitet

En analyse fra Deutsche Bank viser nå en rekordhøy forekomst av ordene «ESG» og «kostnader» i samme setning når børsnoterte selskaper presenterer sine resultater og utsikter. Særlig har hyppigheten økt de siste to kvartalene. Selv om mange virksomheter tjener bra med penger, viser studien en klar sammenheng mellom lønnsomhet og karbonintensitet. Selskapene med høyest lønnsomhet har minst utslipp og omvendt. Dermed vil de største utslippskuttene måtte gjennomføres av bedriftene med dårligst forutsetninger for endring. For investorer oppstår dermed et dilemma, ettersom kapitalen egentlig burde strømme til virksomheter med dårlige fremtidsutsikter og store klimautslipp. Ifølge Deutsche Bank inngår stadig flere virksomheter med betydelige klimaavtrykk samarbeid med spesialistvirksomheter, som tar den operasjonelle jobben med å senke utslippene.

Fortsetter klimaendringene å utløse stadig flere naturkatastrofer, som tendensen har vært de siste årene, vil presset på politikerne om å gjennomføre drastiske tiltak øke. Politiske vedtak risikerer å påvirke næringslivet direkte. Ifølge The Economist har kun en femtedel av de 4200 bedriftene i G20-økonomiene som har publisert sine klimaambisjoner, forpliktet seg til vitenskapelig baserte og konkrete tiltak som er i tråd med målene i Parisavtalen. Et virkemiddel som står til politikernes rådighet, er innføring av globale karbonkvoter eller karbonskatt.

Så langt dekkes kun en femtedel av globale klimautslipp av karbonkvoter, med den konsekvens at gjennomsnittlig global pris på kvotene er mellom tre og ti dollar per tonn karbondioksid. Tall fra Det Internasjonale Pengefondet (IMF) og andre studier indikerer at prisen må øke til mellom 75 og 100 dollar per tonn innen 2030 for at næringslivet skal imøtekomme Paris-ambisjonene. Dette vil i så fall bety at prisen næringslivet må betale for sine utslipp når tre til fire prosent av global BNP – et økonomisk sjokk på linje med oljekrisen i 1974, den gang på 3,6 prosent av BNP.

Klimaendringer kan løfte inflasjonen

Hverken Kina eller USA har et tilsvarende system for karbonprising som EU er i gang med. Innføres global karbonskatt vil dette få store konsekvenser, eksempelvis reduserte fortjenestemarginer, større finansiell belastning for selskaper med store utslipp relativt til de med mindre utslipp, og/eller høyere priser på varer og tjenester. Høyere priser kan bli utfallet dersom eksempelvis Apple skulle forplikte seg til karbonnøytralitet via karbonkvoter hos sine underleverandører. Uttrykket «greenflation» stammer fra hypotesen om at tiltak mot klimaendringer isolert sett vil løfte inflasjonsnivået de kommende tiårene.

Allerede i dag ser vi mulige konsekvenser i energiprisene fra de siste årenes underinvesteringer i fossile energikilder, relativt til det fortsatt stigende energibehovet i verden. Ved inngangen til 2020 utgjorde fornybare energikilder kun 11 prosent av det samlede energiforbruket i verden, og rundt en fjerdedel for elektrisitet alene. Selv om prisnivået på energi kan stige som følge av ubalansen mellom tilbud og etterspørsel, vil statlige inntekter fra eventuell innføring av karbonkvoter kunne brukes på utvikling av teknologiske løsninger som senker prisene og øker utbredelsen av klimavennlige energikilder. Dermed kan inflasjonsimpulsen motvirkes.

Diversifisering blir viktigere fremover

For investorer vil de kommende ti årene preges av andre muligheter og utfordringer enn de foregående ti. At verdenssamfunnet står foran sin kanskje største utfordring noensinne vil gi store forskjeller mellom næringslivets vinnere og tapere. Mens noen selskaper vil utvikle, kommersialisere eller kapitalisere på nye teknologiske innovasjoner i en grønnere verden, vil andre mislykkes fordi de ikke klarer å tilpasse seg, eller tviholder på forretningsmodeller og teknologi som blir avleggs. Ettersom det i forkant er vanskelig å vite hvem vinnerne faktisk blir, vil betydningen av risikospredning på tvers av bransjer, sektorer, land og investeringskategorier være enda viktigere.

Del artikkel

Christian Lie