Utsikter til mager avkastning bidrar til at mange ønsker å redusere andelen renteplasseringer i sine investeringsporteføljer. Kombinasjonen av truende inflasjon og svært lave markedsrenter betyr tapt kjøpekraft med mindre man tar stadig større risiko i jakten på meravkastning. Kan dette være å selge paraplyen i forkant av våtere værmelding?
Som omtalt i forrige ukes kommentar signaliserer sentralbankene og markedsaktørene fortsatt et lavt rentenivå. I Norge er signalet fra obligasjonsmarkedet at gjennomsnittlig rentenivå vil være 1,5 prosent neste ti år, i USA 1,4 prosent og i Tyskland minus 0,3 prosent. Et tydelig tegn på at inflasjonsutfordringene ventes å være midlertidige sett i et lengre perspektiv. Ettersom positiv avkastning justert for prisveksten er syretesten på enhver investering, fører dette til at mange rentefond har negativ realavkastning.
Som kjent faller obligasjoner i verdi når markedsrentene stiger, og vedvarende inflasjon kan føre til strammere pengepolitikk og forventninger om et høyere fremtidig rentenivå. Dette medfører en fare for at renteplasseringer kan gå tunge tider i møte. I lys av dette er det viktig å påpeke at rentene allerede ville steget mer om det var åpenbart at det var grunnlag for det. Med andre ord reflekterer dagens renter den samlede oppfatningen markedsaktørene har om fremtiden, selv om rentenivået også forstyrres av sentralbankenes inngrep.
Rentenivået har vært avtagende i flere tiår
Årsaken til at obligasjoner faller i verdi når markedsrentene stiger er ikke intuitivt forståelig for alle. Så bli med meg på en liten historie; du kjøper et rentepapir, eller obligasjon om du vil, som har tre års løpetid og gir en årlig rente på en halv prosent. Du betaler kurs 100 for obligasjonen. I et tenkt hypotetisk tilfelle sjokkerer Norges Bank med å sette opp styringsrenten til fem prosent over natten, og signaliserer at renten kommer til å være på dette nivået i minst tre år. Altså kan man etter litt tid få rundt fem prosent rente på nye obligasjoner som utstedes i markedet. Dersom du i den forbindelse vil selge din obligasjon som betaler en halv prosent rente, kan du da forvente at kursen fortsatt er 100? Selvsagt ikke.
Hvorfor skulle noen ville betale det samme når man kan få fem prosent fremfor en halv prosent på nye renteplasseringer? Dette er årsaken til at prisen på obligasjoner faller når markedsrentene med samme løpetid stiger, og til at kursene stiger når markedsrentene faller. Når vi vet at rentenivået har vært avtagende i flere tiår, forklarer dette også hvorfor obligasjoner periodevis har gitt høy avkastning.
Lave renteforventninger
Forskjellige typer obligasjoner påvirkes i ulik grad av endringer i markedsrentene. Jo lenger løpetid obligasjonene har, desto større blir kursendringen når renteforventningene skifter. For selskapsobligasjoner, som de fleste rentefond investerer i, vil kursene og avkastningen i tillegg påvirkes av investorenes oppfatning om selskapenes evne til å betjene gjelden forbedres eller forverres. Dersom utsiktene forberedes vil investorene kreve mindre betalt for risikoen, noe som fører til at obligasjonskursene stiger. Forventes det at selskapet blir dårligere stilt, vil investorene kreve høyere kompensasjon, med negativ effekt på obligasjonsverdien. Obligasjoner kan med andre ord påvirkes både av endringer i markedsrentene og i avkastningskravet eller risikopremiene som investorene krever. De siste årene, og særlig etter pandemien, har renteforventningene vært lave, samtidig som risikopremiene har falt markant.
Inflasjonen kan løfte markedsrentene
Summen av alt dette er at obligasjoner i dag har et lavt avkastningsnivå, samtidig som det er større rom for at renter og avkastningskrav kan stige, enn at de skal falle veldig mye mer. Så lenge de økonomiske utsiktene er gode er det lite som tilsier at risikopremiene skal stige mye, men fortsetter inflasjonen å overraske kan derimot markedsrentene løftes.
Fortellingen over forklarer forhåpentligvis hvorfor mange kan fristes til å selge seg ned i obligasjoner, til fordel for andre investeringer med høyere risiko og avkastningsmulighet. For selv om man velger obligasjoner med veldig kort løpetid, og med lav følsomhet for renteoppgang, vil disse gi enda lavere avkastning enn om man velger obligasjoner med lenger løpetid. På den positive siden vil slike korte obligasjoner vil være de som raskest og med minst smerte, kan dra nytte av et eventuelt høyere rentenivå.
Årsaken er at etter hvert som rentepapirene i et rentefond forfaller, må de byttes ut med nye. Dersom de nye har en høyere rente, vil det bety at man får en høyere løpende avkastning i fondet. Men, jo større kursfall man opplever, desto lenger tid vil det ta for de nye rentepapirene med høyere rente å kompensere for verditapet på de gamle. Litt vrient dette med renter, men les et par ganger så håper jeg det sitter.
Vesentlig lavere risiko enn aksjer
Uansett hvilke typer rentefond man snakker om, har de stort sett mye lavere verdisvingninger enn aksjer, selv når markedene surner. I rentefond der man investerer i obligasjoner utstedt av solide selskaper, vil kursbevegelsene normalt være mindre enn en fjerdedel av aksjemarkedet. Velger man de korteste rentepapirene, med gjenværende løpetid under et år, altså i pengemarkedsfond, vil kursbevegelsene være enda lavere. Renteplasseringer har av den grunn blitt mye brukt som den viktigste stabiliserende delen i investeringsporteføljer. For når risikoviljen stuper og aksjemarkedene faller kraftig, vil rentefondene enten falle vesentlig mindre, eller i enkelte tilfeller kunne stige i verdi.
Vi har vært gjennom en lang periode med pengetrykking, fallende renter og tiltagende risikovilje. På enkelte områder er både prising og risikovilje kun sammenlignbart med det vi så før smellen rundt år 2000. Høy avkastning de siste årene har gjort at mange av oss vil ha enda mer, og er villige til å akseptere stadig høyere risiko i vår jakt på tosifrede prosenter. Historien viser at kriser kommer og går. Bare siste ti år har vi hatt europeisk gjeldskrise, oljeprisfall på sytti prosent, global resesjonsfrykt inn i 2016, rentefrykt og handelskrig i 2018 og ikke minst pandemi-krasjet. Det vil være naivt å tro at det ikke vil komme nye kriser med store kursfall i finansmarkedene.
Gode grunner til å ha rentefond i porteføljen
Mens det er enkelt å være investor når pilene peker oppover, møter mange sin egen følelsesmessige vegg når tallene blir blodrøde. Kanskje oppdager man at den risikotoleransen man trodde man hadde, i realiteten er langt lavere når den stress-testes. Finansmarkedene preges i dag av til dels ekstrem risikovilje og verdsettelsesnivåer som reflekterer en forventning om at verdensøkonomien nærmest må ri på en evig bølge av medvind. Det er lett å glemme at ubehageligheter og stresshormoner er fundamentet for avkastning.
Rentefond har allerede blitt utfordret i 2021 og kan møte mer motbør fremover. Jeg mener likevel det er fire grunner til å beholde en god porsjon av dem i porteføljen;
- De vil falle mindre i verdi enn mange andre investeringer ved neste krise.
- Økt samlet risikonivå i en portefølje løfter sannsynligheten for store verdifall, der det kan ta lenger tid å hente inn igjen det tapte.
- Rebalansering er en essensiell mekanisme for å opprettholde ønsket risikoprofil og utnytte markedsbevegelsene. Uten lett tilgjengelige renteplasseringer mister man muligheten til å rebalansere på de gunstigste tidspunktene.
- Det finnes få alternativer til rentefond dersom man ønsker en likvid plasseringsform med vesentlig lavere risiko enn aksjer, og med begrenset mulighet for større kursfall under ekstreme markedsforhold.