Ingen har hittil greid å fullverdig kopiere det håndverket som Antonio Stradivari og Giuseppe Guarneri «del Gesù» utøvde i Italia for over 300 år siden. De beste fiolinene fra de to mesterne øker i verdi og har oppnådd priser på over 15 millioner dollar.
– Det som gjør fiolinene fra Stradivari og Guarneri så fantastiske er ikke bare materialene de er laget av og håndverket som er utført, men det er også det at de er spilt av store musikere gjennom tidene, sier Steven Smith, administrerende direktør for J & A Beare i London.
J & A Beare regnes for å være verdens ledende ekspert, forhandler og restaurerer av fioliner, og kan skilte med over 125 års erfaring. Selskapet satte i 2012 rekord da det omsatte fiolinen «Vieuxtemps» fra Guarneri «del Gesù» for over 16 millioner dollar. Det å kjøpe velholdte instrumenter fra fremfor alt Guarneri og Stradivari har vært gode investeringer de siste tiårene. I 1971 betalte en privat kjøper 84.000 pund for Stradivarius fiolinen «Lady Blunt». Nesten 30 år senere, i 2008, ble den solgt til en japansk stiftelse for over ti millioner dollar. Og bare tre år senere solgte stiftelsen fiolinen solgt videre for nesten ti millioner pund, tilsvarende 15,9 millioner dollar på datidens dollarkurs.
– Historisk har det vært en god investering å eie en Stradivarius. Det er ingen perioder der fiolinene har blitt mindre verdt – den generelle trenden er at prisene alltid har økt, sier Smith.
Stradivari og Guarneri
Stradivari og Guarneri kommer fra den såkalte cremonesiske skole for fiolinbyggere. Navnet stammer fra den italienske byen Cremona som er en av flere byer i Italia som på den tiden hadde kjente «workshops» for fiolinbyggere. Italienske Andrea Amati, som levde i Cremona på 1500-tallet, regnes som fiolinens far og grunnleggeren av den cremonesiske skolen. Amati-familien var en stor og respektert familie i Italia som lagde fioliner i flere generasjoner frem til midten av 1700-tallet. Amati-familiens verksted, hadde flere berømte lærlinger inkludert Guarneris bestefar, samt Antonio Stradivari som startet hos Nicolo Amati, Andrea Amatis barnebarn, rundt 1660-tallet.
Steven Smiths tips til investorer:
Den typiske instrumentsamleren er en som både ser på det som en god investering og som i tillegg har høy interesse for musikken og kunsten det er å spille på instrumentet. Som en start anbefaler Smith å se etter instrumenter i prisintervallet 100-150.000 pund og gir følgende sjekkliste:
- Velg et prisområde du er kom fortabel med.
- Sjekk tilstanden til instrumentet og ryktet til vedkommende som har laget den.
- Sjekk om den har alle de orginale delene? Hvis den ikke har det – hvor høy rabatt kan du forvente å få.
– Den første kjente Stradivariusen er fra 1666. Da var han 22 år. Han kan ha laget fioliner før det, men det er den første fiolinen vi vet om, sier Smith.
– I begynnelsen hadde fiolinene til Stradivari det vi kaller for Amati-stil. De var mindre og hadde en slankere design. Men fra 1660 til 1680 utviklet han mer robuste og større instrumenter. Senere kom også den såkalte «longpattern»-modellen som har en noe lengre bakplate, sier Smith.
Perioden fra 1700 til 1721 regnes som Stradivaris gullperiode.
– I denne perioden lagde han de fleste fiolinene etter en bestemt form og i dimensjoner som er regnet for å være noen av de beste gjennom tidene, sier Smith som mener Stradivari holdt en høy standard helt frem til hans død i 1737. Hans meritter inkluderer ikke bare fioliner, han lagde også gitarer, bratsjer og celloer. Totalt lagde han rundt 1200 instrumenter, men mange har gått tapt.
– Det er trolig rundt 700 instrumenter intakt. I markedet opereres det med rundt 650, men vi tror det er noen flere. Vi vet svaret på det i løpet av ett år eller to ettersom vi holder på med en større studie som blant annet kartlegger dette, sier Smith. Stradivari tjente forøvrig en formue på sine fioliner mens han levde. Hans rikdom og makt var velkjent i Italia, der det etterhvert het «rik som Stradivari».
Vanskelig å kopiere
Håndverket som både Stradivari og Guarneri utøvde for over 300 år siden har vist seg å være vanskelig å kopiere. Smith tror årsaken ligger i både det engasjementet mesterne la i sitt håndverk samt at instrumentene har vært spilt på av store musikere i flere hundre år.
– Stradivari dedikerte hele sitt liv til kunsten å lage fioliner og da blir du ikke bare en enestående i håndverket, du blir også en fremragende forretningsmann. De fantastiske materialene, det utsøkte treverket, lakken og konseptet rundt fiolinen er kunnskap som ble samlet opp og han eksperimenterte kontinuerlig gjennom tiår, sier Smith og legger til:
– Når en fiolin er blitt spilt på i mange ulike konserter av dyktige musikere over tiår så ser det ut som det forbedrer fiolinen, sier han.
– Tror du man i fremtiden vil bli i stand til å produsere fioliner som har den samme lyden som de antikke uten at de må bli spilt på i flere hundre år?
– Jeg tror vi har noen veldig dyktige fiolinbyggere rundt om i verden i dag, men det å forfalske en naturlig prosess er vanskelig. Det er også vanskelig å få fiolinen til å se gammel ut, å kopiere det uttrykket. For meg ser det ikke ut til at dagens produsenter er der ennå, selv om vi har noen fantastiske fiolinmakere i dag også, sier Smith som påpeker at nivået på musikerne som har spilt på instrumentene også påvirker instrumentenes utvikling og verdi. Hvorvidt dette stemmer, er vanskelig å få svar på i vår levetid, da nye instrumenter må spilles på over hundre år for å motbevise påstanden.
Investering med formål
Ifølge Smith er det sjeldent at de meste verdifulle instrumentene omsettes på auksjon.
– De aller fleste instrumentene omsettes gjennom private forhandlere slik som J & A Beare. Kjøpere og selgere ønsker å være konfidensielle. Det er ikke konkurranse om objektene på samme måte som i kunstverdenen. De som kjøper er ute etter instrument for et spesielt formål og de ønsker ikke å vise hvor mye de betaler, sier Smith.
– Auksjoner er heller ikke særlig egnet til å selge instrumenter fordi dette er objekter hvor det følger med en lang historikk både på hvem som har eid instrumentet og hvem som har spilt på det. Mange trenger ofte flere uker eller måneder på å beslutte om det er det riktige instrumentet å kjøpe, sier han.
Verdi fra fortiden
I følge Smith eksisterer det dagbøker over enkelte instrumenter som går helt tilbake til 1870.
– Vi har informasjon fra lenger tilbake som er skrevet ned i dagbøker. Noen av registrene har navn helt tilbake til Stradivari og inneholder informasjon om alle kjøp og salg av fiolinene, sier Smith. Mange av de beste fiolinene har gjennom tidene utviklet en slags kjendisstatus med egne navn etter hvem som har spilt på eller eid instrumentene. Blant annet heter en av fiolinene Ole Bull.
– Er det viktig for investorene å sørge for at instrumentet og den som skal spille på fiolinen er en god match før man kjøper instrumentet?
– Ikke alltid. Vi solgte nylig en veldig flott Stradivarius til en bank. Instrumentet ble ikke kjøpt for en spesiell musiker, men skal lånes ut til flere. Andre kjøper et instrument for en spesiell musiker, sier Smith.
– Vil verdien reduseres dersom instrumentet ikke spilles på?
– Nei, dersom man oppbevarer instrumentet på en riktig måte vil det ikke det. Vi liker at det blir spilt på, men det spiller ingen rolle, sier Smith.
Få norske samlere
Dextra Musica, som eies av Sparebankstiftelsen DNBs, er den største norske samleren av strykeinstrumenter. En annen stor samler er investor Christen Sveaas ved Anders Sveaas’ Allmennyttige Fond. Formålet til de to samlingene er å støtte musikere med et instrument. Dextra Musica ble etablert etter initiativ fra Øystein Birkeland, som er en av Norges mest kjente cellister, i 2005. Selskapet har nå 99 instrumenter i samlingen.
– Utgangspunktet for ideen lå i forståelsen av musikeres behov for å kunne disponere gode instrumenter, samt disse instrumentenes solide historikk som gode investeringsobjekter, sier Birkeland.
– Hvilken påvirkning har Dextra Musica hatt på den norske musikkscenen?
– En fiolin eller cello, er for en stryker det samme som et stemmebånd vil være for en sopran eller tenor. Alle instrumenter har sin ”egen” stemme og sitt eget potensial hva farger, kraft og energi angår. En musiker trenger derfor et instrument som vedkommende kan stole på og som korresponderer med utøverens eget temperament og uttrykksbehov, sier Birkeland. Han mener Dextra Musica har gitt det norske styrkermiljøet et betydelig løft.
– Å spille på et topp instrument, gir en uvurderlig støtte til en musikers kunstneriske utvikling. I tillegg er nok den psykologiske effekten av å bli støttet på en slik fundamental måte, av stor betydning for individet. Jeg vil våge den påstand at Dextra Musica har bidratt positivt til flere norske musikere og deres internasjonale karriere g jennom utlån av sine instrumenter, sier Birkeland.
Artikkelen ble første gang publisert i Formuemagasinet “Human Touch”