Jeg har lenge vært opptatt av de strukturelle endringene i verdensøkonomien. Den politiske og geopolitiske utviklingen gjør tematikken stadig mer aktuell. Denne uken går jeg nærmere inn i nyhetene knyttet til demografi, kunstig intelligens og statsfinanser. Neste uke tar jeg for meg geopolitikk, energi og klima.
Et markedsklima der klinten vil skilles fra hveten
De siste 30-40 årene har vært preget av globalisering, nedrustning og deregulering. Dette bidro til en lang periode med rimelig arbeidskraft, kapital og energi – til gode for verdensøkonomien og finansmarkedene. Den nye æraen ser ut til å bli kjennetegnet av geopolitisk- og økonomisk fragmentering, militær opprustning og økt politisk innblanding i næringslivets rammebetingelser. I kombinasjon med enorme teknologiske omveltninger vil prisen på arbeidskraft med riktig kompetanse stige, kapitalkostnadene øke og energiprisene kunne bli mer urolige.
Drivkreftene som alene og i kombinasjon med hverandre forsterker disse endringene er en aldrende befolkning og fallende fødselsrater, kunstig intelligens som må løse produktivitetsutfordringene, statsfinanser under press, geopolitisk- og politisk spenning, en politisert energitransisjon og en eskalerende klimakrise. Under ser jeg nærmere på de tre første faktorene.
1. Demografi og aldrende befolkning
Konsulentselskapet McKinsey la i januar frem en rapport som beskrev de demografiske utfordringene mange land står overfor. To tredjedeler av verdens befolkning lever i land der fødselsraten nå er for lav til å opprettholde befolkningsantallet. Innen år 2100 kan flere økonomier se en tilbakegang i befolkningen på 20-50 prosent. Mens det i gjennomsnitt var 6,8 mennesker i arbeidsfør alder per pensjonist i vestlige og asiatiske land i 1997, har forholdstallet falt til 3,9 i dag og ventes å nå 2 innen 2050.
McKinsey konkluderer med at yngre generasjoner vil arve en verden med lavere økonomisk vekst og betydelig belastning på velferds-, helse- og pensjonssystemer. Demografiske endringer kan isolert sett bremse BNP per person med i gjennomsnitt 0,4 prosent hvert år frem til 2020 i Europa, Kina og Nord-Amerika. Pensjonister antas å stå for en fjerdedel av globalt privat forbruk innen 2050, en dobling av andelen i 1997.
Dobling av produktivitetsveksten?
Det er vanskelig å snu demografiske trender, og skal verden unngå en redusert levestandard trengs en kombinasjon av økt immigrasjon, høyere og mer langvarig deltagelsesrate i arbeidsmarkedet og/eller et løft i produktivitetsveksten. McKinsey tror flere europeiske økonomier må minst doble produktivitetsveksten fra de siste ti årene, bare for å holde tritt med levestandardsøkningen fra 1997 til 2023.
2. Produktivitet og kunstig intelligens
Mange har forventninger til store effektiviseringsgevinster fra kunstig intelligens. Løftes produktiviteten vil det motvirke negative konsekvenser fra en aldrende befolkning. Hovedsakelig ved å løfte veksten i økonomien samtidig som prispresset dempes.
To relevante utviklingstrekk har fanget min oppmerksomhet og sammenfaller med økt skepsis til USA, og optimisme rundt Europa og Kina;
Kinesisk demokratisering av kunstig intelligens
En av årsakenetil at Magnificent 7 har mistet glansen i aksjemarkedet, er nyheten om rimeligere AI-løsninger fra Kina. I motsetning til de amerikanske gigantene som holder teknologien tett til egne bryst, slippes de kinesiske løsningene som åpen-kilde, altså der «alle» kan se hvordan modellene er laget. Dette gir flere aktører mulighet til å videreutvikle teknologien og kan gi flere ringvirkninger. For eksempel at at utviklingen av kunstig intelligens blir «demokratisert» og akselerert via flinke miljøer utenom gigantselskapene. En annen konsekvens kan bli at AI i mindre grad blir avhengig av de dyreste databrikkene, som fra amerikanske NVIDIA. Like viktig kan kinesernes strategi bidra til å redusere prisnivået på AI-løsninger, en direkte trussel mot inntjeningen hos selskaper som Open-AI, Google og Microsoft. Lavere AI-priser kan fremskynde produktivitetsvekst ved at teknologien blir tilgjengelig for enda flere land og bedrifter.
En ny vår for teknologiutvikling i Europa
I Europa planlegger myndighetene en betydelig militær opprustning, og i Tyskland er store midler også øremerket for modernisering av infrastruktur. Forsvarsinvesteringer medfører i økende grad satsing på teknologi. Gjennombrudd som internett, GPS og tidlig kunstig intelligens har militær opprinnelse. Europa kan derfor stå foran en periode med økt satsing på militær teknologi med nytteverdi også i privat sektor. Konsekvensen kan bli at det vokser frem et teknologisk «økosystem» i Europa, der forsvaret og næringslivet samarbeider om innovasjon og implementering av nye teknologiske løsninger.
Et bedre utgangspunkt for USA enn Europa
Vekst i arbeidsstyrken (knyttet til demografisk utvikling) og produktivitetsvekst er to avgjørende drivkrefter for økonomisk vekst. Til tross for Trump sin immigrasjonspolitikk ventes USA å ha positiv vekst i arbeidsstyrken de neste ti årene. I Europa ventes veksten i arbeidsstyrken å bli negativ. Å løfte produktiviteten blir helt avgjørende for Europa.
3. Statsfinanser under press
Myndighetene har utgifter til trygd og pensjoner, utdanning og forskning, helse og omsorg, infrastruktur og transport, forsvar og offentlig administrasjon. Inntektene er primært skatt og avgifter, men kan være relatert til eierskap i virksomheter eller salg av naturressurser. De fleste utviklede økonomier har budsjettunderskudd, der utgiftene er større enn inntektene. Underskudd finansieres ved utstedelse av statsobligasjoner, som ulike markedsaktører investerer i. Konsekvensene av en aldrende befolkning, militær opprustning, investeringer i teknologi, energiomstilling og klimaendringer taler for at kostnadene fremover til stige mer enn inntektene. Veksten i arbeidsstyrken (kilde til skatteinntekter) vil bli lavere enn økningen i antallet pensjonister. Gjennomsnittsalderen til velgerne vil stige og gjøre det krevende å heve pensjonsalderen.
Hvordan vil investorene reagere når statsgjelden stiger?
Vedvarende store budsjettunderskudd kan føre til at investorene krever høyere renter for å kjøpe statsobligasjonene. Økte statsrenter er i økonomisk forstand like viktige som styringsrentene, og kan føre til at myndighetene må prioritere renteutgifter fremfor andre utgifter. Politikere kan redusere underskuddene ved å heve skattenivået eller redusere utgiftene. Eller satse på at økt pengebruk gir høyere økonomisk vekst og skatteinntekter.
Politikerne må derfor enten låne mer penger, og risikere reaksjoner fra finansmarkedene, eller kutte i budsjettene, og risikere reaksjoner fra velgerne.
Stigende renteutgifter og ny statsgjeld på rekordnivå
I 2024 nådde offentlige renteutgifter i utviklede økonomier den høyeste andel av BNP siden 2007, tilsvarende 3,3 prosent av BNP. Til sammenligning utgjør forsvarsbudsjettene i OECD-området i gjennomsnitt 2,4 prosent av BNP. I USA utgjorde renteutgiftene 4,7 prosent av BNP, men kun 1 prosent i Tyskland. Nesten halvparten av statsgjelden i OECD må refinansieres innen 2027, og et høyere rentenivå vil øke utgiftene ytterligere. Det vil utstedes rekordhøye 12.300 milliarder dollar med ny statsgjeld i 2025.
Tysklands store satsing på forsvar og infrastruktur vil finansieres med statsgjeld, noe de har kapasitet til. Forventninger om høyere økonomisk vekst har samtidig trukket tyske statsrenter kraftig opp. Frankrike, Italia og Storbritannia har ikke samme kapasitet til å låne penger, og opprustningen risikerer derfor å skje på bekostning av helse, utdanning, sosiale velferdsordninger eller klimatiltak. Storbritannia har allerede, som USA, varslet kutt i bistandsmidler.
Hvordan investere i en ny økonomisk æra?
- Unngå støyen i nyhetsbildet – legg en langsiktig investeringsplan
- Omfattende risikospredning – har aldri vært så viktig som nå
- Finn den riktige balansen – indeksfond og aktiv forvaltning
- Finn den riktige balansen – børsnoterte og private markeder