Jeg har lenge vært opptatt av de strukturelle endringene i verdensøkonomien. Sist uke så jeg nærmere på demografiske trusler mot vår fremtidige levestandard, ferske teknologihåp i Europa og Kina, samt nok et år med rekordstore mengder statsgjeld. Denne uken ser jeg på nyhetene rundt de tre siste drivkreftene for en ny økonomisk æra som er geopolitiske omveltninger, en politisert energitransisjon og en «glemt», men fortsatt eskalerende klimakrise.
For å lese om de tre første drivkreftene trykk her.
4. «Globalization as we knew it, may be over»
Uttalelsen kom, ifølge Financial Times, fra sir Mark Tucker som er styreleder for HSBC, den britiske storbanken som er verdens største innen handelsfinansiering. Geopolitisk spenning og proteksjonisme utgjør en økende risiko for verdensøkonomien, men vil føre til sterkere bånd mellom regionale grupperinger, påpekte han nylig på en konferanse.
Fra globalisering til fragmentering
Vi kommer fra en lang periode der vestlige bedrifter flyttet produksjon til Kina og Asia fordi kostnadsnivået var lavere. Nye industriarbeidsplasser løftet levestandarden for mange i regionen, samtidig som varer og produkter ble eksportert til Vesten via lange forsyningskjeder til lave priser. Dette bidro til at vestlige sentralbanker kunne holde rentene lave, til gode for økonomisk vekst og avkastning i finansmarkedene. Etter finanskrisen har den økonomiske, teknologiske, militære og ideologiske konkurransen økt, særlig mellom USA og Kina. I kombinasjon med flaskehalser etter pandemien har dette bidratt til å bremse globaliseringen. Russlands invasjon av Ukraina har i tillegg forsterket blokkdannelse, synliggjort ved etableringen av «det nye BRICS», der land som Brasil, Russland, India, Iran, Kina, Sør-Afrika, Emiratene, Egypt, Etiopia og Indonesia samarbeiderinnen handel, energi, teknologi, finans og forsyningskjeder.
Drar Trump verden tilbake til 1930-tallet?
BRICS-landene har en felles ideologisk motstander i «Vesten», med USA i spissen. Det har lenge vært en etablert oppfatning at USA og Europa representerte et verdifellesskap, men Trump 2.0 har endret på dette. USA fremstår nå mer som antagonist enn alliert for eksempelvis EU i sikkerhets- og handelspolitikken.
I en nylig artikkel peker Wall Street Journal (WSJ) på at økningen av handelsbarrierer globalt minner om isolasjonismen som preget 1930-tallet. Trenden startet før Trump ble gjenvalgt, og er knyttet til proteksjonistiske tiltak fra en lang rekke land mot kinesisk eksport. Den forsterkes nå med Trump-bølgen av tolltariffer og de mottiltakene berørte land innfører. Mange økonomiske analysemiljøer har nedjustert sine prognoser for vekst i verdensøkonomien som følge av utviklingen.
WSJ skriver at det per 1. mars i år var 4650 importrestriksjoner blant G20-økonomiene, en økning på 75 prosent siden Trump 1.0 og en økning på nesten ti ganger antallet fra 2008. Gjennomsnittlig tolltariff på amerikanske varer har steget til 8,4 prosent, samme nivå som i 1946. Anslag viser at hvis Trump gjennomfører alt som er varslet, vil importtariffene kunne stige til 18 prosent, det høyeste nivået på nitti år. Handelsbarrierer som blir etablert er krevende å reversere, blant annet fordi de utgjør et forhandlingskort ingen vil gi fra seg uten nye gjensidige handelsavtaler.
USA: fra imperium til nasjonalstat
Gavekal Research mener Trump ønsker å bevege seg bort fra USA sin globale «imperium-strategi» via militære, økonomiske, finansielle, institusjonelle og teknologiske kanaler, og mot etableringen av en selvforsynt nasjonalstat. Det forklarer hvorfor Trump ikke lenger ønsker å tilby sikkerhetsgarantier uten motytelser, og hvorfor USA ikke lenger ønsker å finansiere organisasjoner som tilrettelegger for en multilateral, regelbasert verden. Gavekal mener omveltningene kan gi store konsekvenser til finansmarkedene, og utgjør en trussel mot gigantselskaper avhengige av globale forsyningskjeder. De mener investorer må tilpasse seg økende forskjeller i rammebetingelser, avkastningsmuligheter og risiko mellom ulike land, og en verden der politikk får prioritet foran profitt.
“Under imperial rule, all stock markets are correlated with the stock market of the imperium. Under a system of nation states, the correlation between markets falls to zero.” Charles Gave
5. En politisert, men selvforsterkende energiomstilling
Motstanden mot ESG-investeringer og økende politisering av klimautfordringene er i ferd med å bremse energitransisjonen. Særlig gjelder dette i USA, som har de nest største utslippene av klimagasser. Temaet har blitt del av en «kulturkrig», der å argumentere for fornybare energikilder eller klimahensyn, kan stemples som «liberalt» og i brudd med konservative verdier. Trump-administrasjonen motarbeider klimatiltak og fornybar energi som Biden la til rette for. Det samme ser vi blant høyrepopulister i Europa. En rekke myndigheter, finansinstitusjoner og andre virksomheter har nedjustert eller fjernet utslippsmål, tonet ned klimahensyn eller redusert satsing på fornybare energikilder. Geopolitisk fragmentering reduserer samtidig evnen og viljen til å koordinere investeringer og tiltak knyttet til fossilfri energi og klima på tvers av landegrenser.
Omstillingen fortsetter som følge av behov for energisikkerhet
Tidligere sjef for råvareanalyse i Goldman Sachs, Jeff Currie, har publisert en rapport for sin nye arbeidsgiver, Carlyle, med tittelen «The New Joule Order». Oppsummert mener Currie at energitransisjonen vil fortsette, men ikke drevet av klimahensyn. Geopolitisk spenning, handelsbarrierer og blokkdannelse vil derimot fremtvinge økt oppmerksomhet på energisikkerhet. Fordi fossile energikilder handles og fraktes i det åpne markedet, øker nå risikoen knyttet til eksport og import. Dette fordrer at land og allianser sikter mot selvforsyning med hensyn til fossile kilder, men også kjernekraft, vind- og solenergi. Fossilfrie energikilder produseres og konsumeres hovedsakelig lokalt, samtidig som sol- og vind har blitt stadig mer konkurransedyktig på pris.
6. Den «glemte» klimakrisen
Krig i Ukraina og i Midtøsten, økt globalt spenningsnivå, immigrasjonsmotstand og politisk uro i USA, har bidratt til å redusere oppmerksomhet mot klimakrisen. 2024 var et omfattende valgår i verden og både velgere og politikere var mer opptatt av kortsiktige bekymringer enn de som kan ramme oss frem i tid. Verdens Meteorologiske Organisasjon lanserte i mars sin «State of The Global Climate»-rapport, og konkluderte med at de ti siste årene i gjennomsnitt har vært de varmeste noensinne, samt at konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren er den høyeste på minst 800.000 år.
Nye varmerekorder har også blitt satt for verdenshavene, der oppvarmingen de siste tjue årene har vært over dobbelt så raskt som mellom 1950 og 2005. Havområdene absorberer nitti prosent av overskuddsvarmen på kloden. Havnivåene stiger stadig raskere fordi rekordstore isområder er i ferd med å smelte. Flere klimaforskere mener det ikke lenger er nok med nullutslippsambisjoner, men at det må netto negative utslipp for å unngå en irreversibel krise. Fortsetter verden med utslippsreduksjoner på nåværende nivå, risikerer vi ifølge Climate Action Tracker 2,5 til 2,9 grader oppvarming før år 2100. Vi trenger dessverre ikke vente så lenge før vi vil se konsekvenser for verdensøkonomien og finansmarkedene.
Hvordan forholde seg til en ny økonomisk æra?
En verden i endring medfører muligheter og utfordringer for investorer. Å investere med målsetning om meravkastning i finansmarkedene forutsetter en dose fremtidsoptimisme, og at menneskeheten finner nye løsninger. Vi har beviselig lykkes på mange områder, spesielt de siste hundre årene. Avkastning i finansmarkedene er basert på fortsatt økonomisk vekst og et velfungerende kapitalistisk system. Utviklingen i verdensøkonomien er alltid uforutsigbar, men behovet for risikospredning er kanskje større nå enn noen gang. Dette er vår tilnærming til fremtidsrettet porteføljebygging.