Det kinesiske rustbeltet

Nordøst-Kina, bestående av provinsene Liaoning, Jilin og Heilongjiang, var en gang Kinas stolthet og sentrum for landets industriutvikling. Men den tungt industrialiserte regionen begynner om å minne om et rustbelte – vel så preget av resesjon som ekspansjon.

Rikt på naturressurser som kull, olje og jernmalm ble de nordøstlige provinsene tidlig en bastion med statlig eid tungindustri, og Mao omtalte regionen som Kinas «eldste sønn». I kinesisk tradisjon hviler familiens fremtid på eldste sønns skuldre.  Nå er regionen inne i den største økonomiske nedturen i nyere tid.

Figuren viser prosent av tiden med negativ årsvekst i kinesiske provinser i perioden fra september 2014 til og med april 2019. Etter at råvaremarkedet toppet ut for godt over fem år siden, har strukturen i kinesisk industriproduksjon endret seg betydelig. I Nordøst-Kina har avtakende industriproduksjon ført til et rustbelte med tap av arbeidsplasser, utflytting fra byer og lite lønnsomme fabrikker.

Flere av Kinas største produsenter av biler, fly og maskinverktøy holder fortsatt til i det nordøstlige Kina. Tungindustrien, som tidligere gjorde nordøst-regionen til Kinas stolthet, er i dag for det meste stillestående, sovende statlige selskaper som sliter med å holde følge med fleksibiliteten i privat sektor.

Utsiktene for kinesisk industri er ikke lenger vedvarende positive. Store industrialiserte områder må omstilles for å snu den negative trenden de siste fem årene. Det kinesiske rustbeltet er en påminnelse om at ingen trær vokser inn i himmelen. Både Europa og USA har sine rustbelter. Nå kan det være Kinas tur til å oppleve industrialiseringens begrensninger og bakside.