Den kinesiske eiendomsgiganten Evergrande vakler videre med en enorm gjeldsbyrde. Uroen rundt selskapets betalingsproblemer har skapt nervøse børser verden over. Kinesiske myndigheter har malt seg opp i et hjørne. Er de villige til å svelge noen kameler for å hindre en økonomisk krise?
Kina har i mange år vært en betydelig drivkraft for verdensøkonomien, med en gjennomsnittlig årlig vekst i BNP på ni prosent i perioden 2000 til 2019. Verdens største økonomi, USA, vokste i samme periode med to prosent per år. Til tross for en noe mindre størrelse bidro dermed Kina med nesten en tredjedel av global BNP-vekst i perioden 2013 til 2018 – mer enn dobbelt så stort bidrag som USA.
Gjeldstunge eiendomsutviklere
En av de viktigste drivkreftene for fremgangen i kinesisk økonomi har vært store investeringer i eiendom og infrastruktur, der lokale myndigheter har solgt landområder og tomter til eiendomsutviklere, og brukt disse inntektene til selv å investere i infrastruktur. Myndighetene har tidligere gitt direkte eller indirekte støtte til byggeaktiviteten under forventningen at videre urbanisering og modernisering etter hvert ville fylle tomme leilighetskomplekser og boliger. I dag antas det at Kina har tre milliarder usolgte kvadratmeter med boligareal, med plass til nitti millioner mennesker eller tretti millioner familier. Med andre ord nok plass til eksempelvis å bosette hele den britiske eller kanadiske befolkningen, ifølge Financial Times.
Men, bygger man for mye og leilighetene ikke blir solgt, blir det vrient for eiendomsutviklerne å dekke utgiftene med inntekter. For å opprettholde aktiviteten har mange virksomheter derfor lånt stadig mer penger – til tross for at kapitalen har blitt stadig mindre produktiv. Av samlet kinesisk BNP tilsvarende 15.700 milliarder dollar i 2020, utgjorde eiendomssektoren mellom 25 og 30 prosent dersom alle relaterte sektorer som sement, vinduer, maling, stål, kobber, møbler, hvitevarer etc. inkluderes. Ifølge Goldman Sachs utgjør eiendom samtidig 62 prosent av husholdningenes formuesverdier.
Tydelig politisk agenda
Den nest største aktøren i denne bransjen har vært Evergrande, som ikke bare driver med eiendomsutvikling, men blant annet hoteller, kapitalforvaltning, helsetjenester og bilproduksjon. Selskapet har hatt en usunn forretningsmodell i mange år og senest i 2018 måtte hovedeieren ty til med egne midler for å betjene gjeld. Evergrande har 125.000 ansatte og er involvert i 1300 ulike prosjekter i 280 ulike byer i Kina. Selskapet har en samlet gjeld på rundt 300 milliarder dollar og er dermed den mest forgjeldede eiendomsvirksomheten i verden.
Mye forandret seg for Evergrande og andre kinesiske eiendomsselskaper høsten 2020, da kinesiske myndigheter innførte nye reguleringer mot bransjen via «tre røde linjer». Kriteriene som ble satt var at selskapene måtte ha et forhold mellom gjeld og eiendeler under sytti prosent, gjeld som andel av egenkapital under hundre prosent og minst like mye kontanter som kortsiktig gjeld. For Evergrande som ikke var i nærheten av å nå disse målene, medførte tiltakene at tilgangen til finansiering fra banker og kapitalmarkeder ble strammet kraftig inn, noe som utløste krisen selskapet befinner seg i. Til sammen har kinesiske myndigheter innført fire hundre ulike reguleringer i eiendomssektoren, med hensikt å begrense spekulasjon via tiltak på etterspørsel- og tilbudssiden, begrensning av finansieringskilder, belåningsgrader og ved kontroll av priser.
Utfordringene for Evergrande og andre tilsvarende eiendomsutviklere har derfor blitt forsterket av myndighetenes politiske agenda, alt som en del av ambisjonen om «common prosperity» – altså ønsket om å utjevne økonomiske ulikheter og dempe risikoen for fremtidige finansielle kriser.
Prioriterer sin økonomiske plan
Derfor befinner kinesiske myndigheter seg nå mellom barken og veden. På den ene siden ønsker Xi Jinping og hans partifeller å gi et tydelig signal til næringslivet og eiendomsutviklerne; det er ikke lenger ønskelig å bygge lønnsomhet og rikdom på bakgrunn av enorm gjeld, og spesielt ikke dersom dette går på bekostning av velstandsutviklingen for en større andel av befolkningen. Skulle myndighetene gi etter og på en eller annen måtte redde Evergrande fra kollaps, vil dette skape uheldig presedens som kan signalisere til andre høyt belånte virksomheter at de kan fortsette som før. Som vi har sett gjennom de siste månedene er det ingen tvil om at myndighetene prioriterer sin økonomiske plan langt høyere enn interessene til private aksjonærer og långivere.
På den andre siden er myndighetenes store skrekk økt sosial uro, misnøye i befolkningen og svekket tillit til styresmaktene. Evergrande har forhåndsolgt over en million leiligheter som enda ikke er ferdigstilt, skylder penger til investorer i høyrente-obligasjonsfond og har et stort antall underleverandører og kunder. En konkurs vil derfor kunne ramme mange millioner kineseres privatøkonomi, med potensielt store negative konsekvenser for økonomien og tilliten til politikerne.
I finansmarkedene har det i hovedsak vært andre eiendomsutviklere med høy gjeld som har blitt hardest rammet. Men forventningen om at myndighetene vil fortsette å tvinge igjennom sin agenda på bekostning av interessene til deler av næringslivet, har utløst skepsis blant mange investorer også internasjonalt. Med mindre landets ledelse signaliserer en mer forutsigbar og næringslivsvennlig politikk, kan dette føre til en vedvarende høy politisk risikopremie på kinesiske verdipapirer.
Vil det kinesiske veksteventyret gå mot slutten?
Ettersom politikerne direkte eller indirekte kontrollerer Evergrande og selskapets tilgang til finansiering, blir spørsmålet hvor langt de er villige til å strekke strikken og la krisen eskalere. Både aksjekurser og obligasjonsverdier for Evergrande og lignende selskaper har falt mye, og et svært dårlig utfall er til dels priset inn.
Kinesiske myndigheter er ikke tjent med en økonomisk eller finansiell krise, og har makt og mulighet til å forhindre nettopp dette. Det store spørsmålet blir likevel om den politiske agendaen kombinert med forhøyet skepsis blant markedsaktørene, vil føre til at det kinesiske veksteventyret går mot slutten. Med andre ord synes det derfor mer sannsynlig at Evergrande blir et symptom på en ny fase for kinesisk økonomi, med lavere vekstrate, nedbygging av gjeld og dermed redusert bidrag til global økonomi, fremfor noe som vil utløse en kinesisk eller global krise.