Vi snakker for mye om hvem som eier kapitalen og for lite om hva den faktisk brukes til, skriver Formues konsernsjef Christian Dahl.
En betydelig del av privat kapital i Norge er ikke bare plassert i børsnoterte aksjer eller fond. Den er investert i unoterte selskaper – ofte om talt som private equity og venture capital. Det er kapital som går direkte inn i selskaper som skal vokse, omstille seg eller konkurrere internasjonalt. Dermed er ikke dette bare et spørsmål om formuer. Det er også et spørsmål om finansiering av næringslivet.
Privat kapital er blitt defensiv
Internasjonalt spiller «private capital»-miljøer og «family offices» en stadig viktigere rolle i denne finansieringen. Dette er ofte langsiktig kapital, med et tydeligere eierskap og større involvering enn det man typisk ser i børsmarkedene.
Gjennom mitt arbeid i Formue, og med tidligere erfaring fra svensk storbank og nordiske kapitalmiljøer, er bildet tydelig for meg: Denne typen kapital er en sentral – og tidvis avgjørende – del av hvordan selskaper faktisk finansieres. Spesielt i forbindelse med selskapenes oppstart og tidlige utviklingsfase.
Samtidig ser vi nå en utvikling som fortjener større oppmerksomhet: Kapitalen forsvinner ikke. Men den blir mer defensiv i Norge. Investorer som tidligere var mer offensive, holder i større grad tilbake kapital, øker likviditeten i porteføljene og setter høyere terskel for nye investeringer. En større del av kapitalen bindes opp i skatter, renter og generell beredskap. Resultatet er ikke dramatisk over natten. Men retningen er tydelig: Kapitalen settes i arbeid tregere, mer selektivt og med større forsiktighet.
Norge og Sverige går i to ulike retninger
I tillegg ser vi tegn til en annen utvikling: en økende andel kapital investeres utenfor Norge, eller flyttes gradvis ut. Over tid har dette betydning. For næringslivet er konsekvensen enkel: tilgang på risikovillig kapital blir mer krevende. Dette gjelder særlig i private markeder, hvor finansieringen i stor grad er avhengig av nettopp langsiktig privat kapital. Når investeringsviljen der svekkes, påvirker det selskaper som trenger kapital til vekst og omstilling.
Dette gjør det til mer enn en diskusjon om enkeltinvestorer eller enkeltsaker. Det er en diskusjon om hvordan norsk næringsliv skal finansieres fremover. Her er det også relevant å se utover Norge. Spissformulert: Forskjellen på Norge og Sverige er ikke bare nivået – det er retningen.
Sverige har over tid bygget opp sterke miljøer for langsiktig privat kapital og «family office»-strukturer. I Norge er disse miljøene mindre modne, og utviklingen mer usikker. Det mest bekymringsfulle er ikke bare nivåforskjellen. Det er at utviklingen nå går i feil retning.
Kapitalen finnes – men usikkerheten påvirker negativ
Kapital tåler mye. Men den liker dårlig tiltagende usikkerhet over tid. Når usikkerheten øker, blir investorer mer forsiktige. Ikke nødvendigvis fordi de mangler kapital – men fordi risikoviljen svekkes og tidshorisonten justeres. Det påvirker ikke bare porteføljer. Det påvirker hvor raskt og hvor mye kapital som faktisk finner veien inn i nye investeringer. Over tid kan det gi utslag i lavere investeringsaktivitet og svakere kapitaltilgang.
Spørsmålet er derfor ikke om kapitalen finnes. Spørsmålet er om den blir satt i arbeid.