Hvilke mekanismer og krefter former verdensøkonomien fremover?

Bevare & Utvikle / Erling Røed Larsen
2021-01-12

For å slå ned viruset måtte en slå av økonomien.

2020 var året da det mest mikro i biologien, et virus, slo ut det mest makro i økonomien, verdensøkonomien. Hva har Covid-19 lært oss?

Året 2020 er et historisk år. Dette var året da det inntraff hendelser som vil bli husket de neste hundre år. Samtidig var dette året da verden virkelig merket hvor sammenvevd verdensøkonomien hadde blitt. Det mest mikro i biologien, et virus, slo ut det mest makro i økonomien, verdensøkonomien. Covid-19-pandemien viste oss dessuten hvilke land som var godt organisert, og som kunne respondere raskt, målrettet og effektivt, og hvilke land som ikke var godt organisert, og som derfor responderte sent, sakte og uryddig. Politikere ble stilt overfor et fryktelig ubehagelig valg: For å slå ned viruset måtte en slå av økonomien.

Covid-19 har avdekket store skiller

En økonomisk katastrofe ble verktøyet for å redde oss fra en medisinsk katastrofe. Covid-19-pandemien viste også noe mer. Lange og dype forkastninger i samfunnet ble enda tydeligere etter som det ble klart at selv store, velutviklede økonomier hadde problemer med å produsere noe så enkelt som ansiktsmasker og munnbind samt stille til rådighet et tilstrekkelig antall respiratorer og akuttsenger. Grunnen var ikke at landene ikke klarte å lage slikt utstyr; grunnen var at landene for lenge siden hadde valgt å la andre lage dette for dem. Når forsyningslinjene bryter sammen, viser den gjensidige avhengigheten seg.

Covid-19-pandemien ble et prisme som viste oss konsekvenser av et helt spektrum av mekanismer og krefter verden har vært utsatt for – og hva som vil prege verden de neste tiårene. Ved å se hva slags diskusjoner og utfordringer Covid-19-pandemien skapte, kan vi også ane konturene av hvilke trender vi vil se i flere år fremover. Mekanismene spenner over en stor flate fra teknologi til geopolitikk, fra handelsmønstre til ressursfordeling. I denne artikkelen skal vi ta for oss disse dype mekanismene og disse sterke kreftene. De vil prege verden og verdensøkonomien i lang tid.

 «Handel er en av menneskenes beste oppfinnelser. Med handel kan vi få gråstein til å bli bananer.»

Mange kandidater

Listen over mulige toppkandidater er lang. Det er for eksempel umulig å komme utenom klimakrisen. Den var riktignok ikke framtredende under Covid-19, men fordi den krever enda sterkere samhandling, vil politikkutformingen farges av hvordan samhandlingen i 2020 foregikk – og hvilke konfliktflater som oppstod. Klimautfordringen er at selv helt lokale utslipp bidrar til den globale totaleffekten. Og da må globale tiltak settes inn, og disse må virke også lokalt. Listen inneholder også migrasjon, økt friksjon mellom befolkningsgrupper, politisk polarisering, stordriftsfordeler, nettverksøkonomier, lave realrenter og lav produktivitetsvekst.

De to siste er knyttet opp til det demografiske skiftet som foregår i vestlige land ved at befolkningene blir eldre, noe som forrykker forholdet mellom dem som bruker mer enn de sparer og de som sparer mer enn de bruker. En endring i demografien gir en endring i sparetilbøyeligheten, som gir en endring i prisen på ledig kapital, altså renten. Teknologisk har sosiale medier og meningsplattformer endret måten samfunnet kommuniserer på.

Geopolitisk har friksjonen mellom den gamle supermakten, USA, og den nye supermakten, Kina, blitt tydelig. Globaliseringen – som har skapt mange forbedringer – møter nå sterk motstand – fordi den ikke bare har skapt forbedringer. Det snakkes om nynasjonalisme, regionalisering og blokkdannelser.

Topp fem-listen

Hva er de aller viktigste faktorene å stoppe opp og reflektere over? Vi skal i denne artikkelen ta for oss et forslag til en topp-5-liste:

  • Fellesgodenes økonomi: Pandemier, klima og natur
  • Teknologiens økonomi: Stordrift og nettverk
  • Isolasjonismens økonomi: Proteksjonisme og polarisering
  • De digitale plattformers økonomi: Sosiale medier og nettbasert handel
  • Geopolitikkens økonomi: Fra en unipolar til en bipolar verden.

1.


Fellesgodenes økonomi: Pandermier, klima og natur

Markedet er et koordineringsinstrument som hjelper samfunnet i formidlingen av signaler fra millioner av kjøpere til tusenvis av selgere. Og fordi markedet klarer å formidle kjøpsbeslutninger fra kunder til produksjonsbeslutninger i bedrifter på en rask og god måte, og fordi ingen komité klarer å slå den koordineringen, er økonomier som er basert på markedsløsninger mer omstillingsdyktige enn kommandoøkonomier. Det skarpeste eksemplet finner du i delingen av Tyskland i 1945. Etter å ha kjørt eksperimentet i fire tiår, var svaret soleklart. Markedsøkonomien omstiller seg raskere og er mer nyskapende enn kommandoøkonomien.

Finansieringen av verdens fellesgoder er utfordret

Men markedet klarer ikke lett å formidle riktige signaler på fellesgoder. Et fellesgode er et gode der Karis bruk ikke fortrenger Annes. Et lands forsvar er et klassisk eksempel. Det at Kari nyter godt av beskyttelse mot et militært angrep fra en ytre fiende, hindrer ikke Anne i å gjøre det samme. Dette står i motsetning til private goder, for eksempel iskrem, der Pers konsum fortrenger Påls. Når Per har spist, kan Pål ikke gjøre det. Problemet med fellesgoder er at det ofte ikke er lett å ekskludere brukere som ikke vil betale. Det igjen fører til gratispassasjerer – og gjør at finansieringen av fellesgoder ofte må skje uten bruk av markedet. De må finansieres via skatt, og beslutningen tas av fellesskapets representanter, altså regjeringen.

Viruskontroll, klima og natur er fellesgoder. Hele verden nyter godt av at vi overvåker virus, beskytter klimaet og opprettholder naturmangfold. Det er imidlertid vanskelig å finansiere aktivitetene som skal sørge for dette, altså oppdagelse av virus, opprensning etter forurensning, overvåkning av ødeleggelse og reparasjon av skader. Verden er i dag sammenvevd på en måte den ikke har vært noen gang, og utfordringene knyttet til fellesgoder vil prege samtalene mellom nasjoner i årene fremover. Hele verdens velferd kan påvirkes av hvordan enkeltland og enkeltselskaper oppfører seg.

Hva kan vi gjøre?

Økonomer peker på at det er mulig å bruke markedssignaler der de ikke finnes ved aktivt å konstruere det som mangler, nemlig et marked med priser. Ved å legge en pris på bruk og utslipp av karbon, altså innføre karbonprising, vil signalene som går mellom forbrukere og produsenter kunne gjenopprettes. I tillegg vil et marked for karbonkvoter la dem som har høyest betalingsvillighet – og dermed antakelig behov – for utslipp, kunne kjøpe slike tillatelser. Priser og markeder vil gradvis vri forbruk og produksjon over mot andre aktiviteter, og vil gi insentiver til energiproduksjon med andre kilder. Samtidig er karbonprising et smidig verktøy fordi det ikke betyr at en må stoppe oljeutvinning, flyreiser eller industriproduksjon – som noen aktivister krever – men holde dem på det nivået som gir menneskene god velferd sammenliknet med andre kilder til velferd.

Tilsvarende kan en tenke seg å bruke markedsmekanismen til å sørge for viktige signaler på andre felles gode arenaer. For eksempel kan WHO utlyse dusør til de første i farmasøytisk industri som klarer å levere vaksiner mot virus, der vaksinene må tilfredsstille forhåndsdefinerte kriterier. Men markedsmekanismen er mest virkningsfull når alle land er med på å koordinere politikken, og det er det som vil bli det store spørsmålet de neste årene. Hvis verden samles om en felles politikk, er en bærekraftig innretning innen rekkevidde. Hvis det blir fragmenterte forsøk fra ulike regioner og/eller halvhjertede forsøk, vil målene virke mer uoppnåelige.

2.


Teknologiens økonomi: Stordrift og nettverk

Som navnet indikerer, er stordriftsfordeler fordeler et selskap kan få ved å produsere mange enheter fordi utviklingskostnadene vil bli fordelt på et stort salgsvolum. Anta at et farmasøytisk firma skal utvikle en vaksine, og at utviklingskostnadene er ti milliarder kroner. Si at kostnaden for selve sprøyten er under en krone. Da vil gjennomsnittskostnaden for den første sprøyten være ti milliarder, men kun fem milliarder per sprøyte for to sprøyter. Med hundre millioner sprøyter ligger gjennomsnittskostnaden på 100 kroner. Mønsteret gir et klart budskap. Når utviklingskostnadene er store, kan kun store selskaper håndtere dem.

Derfor har vi sett en tendens til konsolidering i alle bransjer der utviklingskostnadene er store i forhold til marginalkostnaden. Dette inkluderer aviser (nyhetsstoff må samles), musikk (sangene må komponeres, produseres og distribueres), finans (data må innhentes og analyseres) og medisin (kunnskapen må oppdages og utvikles). Trenden mot å utnytte stordriftsfordeler ved å drive stort vil fortsette – og sette sitt preg på de neste tiår. Riktignok vil lærdom fra Covid-19-pandemien bremse utviklingen, og kanskje i noen grad reversere den. For det er trolig at verden ikke vil la noen få land stå for produksjonen av for eksempel munnbind, antibakterielle midler og medisinske kjemikalier, men siden fordelene med stordrift er så store, er det lett å se for seg at land velger å holde seg med kjempelagre i stedet for egenproduksjon.

Nettverksøkonomien har skapt giganter

Nettverksøkonomi er kjennetegnet ved at verdien av bruken øker med andres bruk. Det klassiske eksemplet er språk. Hvis du er alene om å kunne ditt eget språk, er det språket bortimot verdiløst (men ikke helt). Hvis du derimot lærer deg et språk som en milliard andre mennesker kan, har du anskaffet deg et verdifullt kommunikasjonsmedium.

«Nettverksøkonomi er kjennetegnet ved at verdien av bruken øker med andres bruk. Det klassiske eksemplet er språk.»

Denne strukturen kan vi gjenfinne i økonomien. For hvis en person lager en maskin (fax), et medium (telefon) eller en plattform (Facebook) først, og får overtalt andre til å bruke den eller det, så vil den personen nyte godt av en «first-mover advantage». En ny bruker vil heller velge noe som allerede er stort enn å begynne med noe som er uvanlig og lite utbredt. Så når Angela i Mexico vurderer hvilket språk hun skal velge i tillegg til spansk, er det mye større sannsynlighet for at hun velger engelsk enn norsk. Og det betyr samtidig at når Angela skal velge hvilke sosiale medier hun skal benytte, vil det være mer sannsynlig at hun velger Instagram, Facebook, WhatsApp, Snapchat, TikTok og Twitter enn noe lokalt.

Likevel er det ikke umulig å lage noe nytt. For vi legger merke til at listen over sosiale medier ikke består bare av én aktør. På listen i avsnittet over står det seks. Av det lærer vi at det er mulig å slå igjennom selv om du kommer etterpå. Kravet er at du gjør noe litt annerledes enn de andre. På Twitter er det korte meningsytringer som teller. Mens du på Instagram poster artige bilder, vil brukerne typisk på TikTok poste morsomme videoer. WhatsApp er en sikker meldingstjeneste. På Facebook blir det mer lenker til annet skriftlig. Det som står klart, er at stordriftsfordeler og nettverksøkonomier ikke forsvinner som fenomen. Snarere tvert imot.

3.


Isolasjonismens økonomi: Proteksjonisme og polarisering

Handel er en av menneskenes beste oppfinnelser. Med handel kan vi få gråstein til å bli bananer. Vi kan få biler ut av laks og PC-er fra olje. For Norge er verdenshandelen viktig siden vi er en liten, åpen økonomi, og utgjør under én promille av verdens befolkning. Siden ideer er ganske jevnt fordelt, står Norge for under én promille av verdens ideer. Med handel åpner vi opp for mottak av resultatene av de 99,9 % andre ideene. Det gir oss biler, vaskemaskiner, PC-er, smarttelefoner og internett. Det gir oss antibiotika, hjertekirurgi og kunstig intelligens. Ett enkelt land klarer simpelthen ikke å matche en hel verden – selv ikke store land. Så globaliseringen som skjøt fart på begynnelsen av 2000-tallet, var gunstig for alle. Industrialiserte land fikk tilgang til mer arbeidskraft, og arbeidskraften i utviklings-land fikk tilgang på store markeder. Resultatet ble en formidabel økning i materiell levestandard over hele verden.

Globaliseringens bakside skaper splittelse

Men globaliseringen førte til store – og raske – endringer, og det ga opphav til misnøye. Selv om ingen framskritt kommer uten endring, og vi dermed må akseptere endring, kan noen endringer bli for brutale, for raske og for store. Fabrikker blir flyttet. Arbeidsplasser forsvinner. Selv om dette er en nødvendig konsekvens av endring, og selv om det kan håndteres med gode planer for omstilling og omskolering, skaper det stor motvilje. Vi har sett at proteksjonistiske ideer har vokst fram de siste fem–seks årene.

Denne misnøyen blir spredt via sosiale medier og ytterligere forsterket på sosiale medier. Fiendebilder skapes. Dette øker konfliktflatene i samfunnet, og bidrar til dannelsen av identitetspolitikk, stammetenkning og segmentering. I den mye omtalte – og uhyre viktige – boken How Democracies Die skriver Steven Levitsky og Daniel Ziblatt at den amerikanske politikeren Newt Gingrich må bære noe av skylden for den ekstremt opphetede debattformen som hersker i USA nå.
Politikk er krig

Selv om Gingrich hadde vært en historieprofessor, og professorer trenes opp til å verdsette nyanser og detaljer, kjørte han en form for nådeløs tilnærming til ordskiftet. Han advarte partikolleger mot å bruke «speiderord» og heller se på politikk som en krig; en krig om makt. I boken forteller de at han og teamet hans skolerte partikolleger i hvordan man angriper motstanderne ved å bruke ord som «sick, bizarre, betray, …, traitors».

Her kan spillteorien som er utviklet i økonomifaget bidra til forståelse. Problemet med den harde kommunikasjons-teknikken er nemlig at det kan oppstå en såkalt Nash-likevekt. En Nash-likevekt er en situasjon der to eller flere mennesker handler samtidig og der det er slik at ingen ønsker å endre oppførsel så lenge ingen andre gjør det.

Smart for én – dumt for alle

For å skåne leseren for unødig teori kan vi illustrere med et konkret eksempel. Si du sitter på en tribune og ser på en fotballkamp. Så er det en ivrig tilhenger foran deg som etter et godt angrep reiser seg for å se bedre. Da må du også reise deg – for å se like godt som før. Det samme med dem rundt dere. Plutselig har alle reist seg. Det kan da være vanskelig å få folk til å sette seg igjen – dere er fanget i en uheldig Nash-likevekt.

Likevekt fordi det er ikke i noens enkeltinteresse å være den ene som setter seg. Uheldig fordi ingen ser bedre enn da alle satt, men alle har fått det verre fordi en blir sliten av å stå. Nettopp slik kan det være i diskusjonen om økonomisk politikk også. Alle borgere av et land deltar i den store samtalen om hvilke økonomiske instrumenter vi skal anvende: skatter, avgifter, overføringer, subsidier og tildelinger. Hvis en politiker blir fristet til å vinne oppslutning ved å bruke ufine midler, vil andre gjøre det. Da kan det imidlertid være svært vanskelig å komme tilbake til en situasjon der folk debatterer redelig og hederlig, for ikke å si nysgjerrig og velvillig. Politikken er da fanget i situasjon – en Nash-likevekt – der alle gjør det som er «smart for én, men dumt for alle».

Lav sosial mobilitet er sprengstoff

Det er det som kjennetegner diskusjonen om de økonomiske instrumentene i verdens viktigste land, USA. Hvis USA hadde vært et lite, ubetydelig land, ville et slikt politisk debattfenomen ikke ha vært relevant for en artikkel om verdensøkonomien. Men fordi USA er verdensøkonomiens lokomotiv, kommer vi ikke utenom at faktorer som gjør amerikansk politikk dysfunksjonell, har relevans for verdens økonomiske utvikling. Den ekstreme polariseringen i USA forhindrer USA fra å finne verktøy for å stoppe utviklingen av polarisering og segmentering.

Professor Raj Chetty har dokumentert utviklingen grundig. Han har vist i sitt «map of opportunity» at USAs sosiale mobilitet er lav og fallende. I NBER Working Paper No. 25147 viser han og medforfattere hvordan oppvekst i ulike områder og ulik kulturbakgrunn i samme område innebærer helt ulike utfall som voksne. Disse funnene – at nabolag og etnisk bakgrunn betyr mye for utfall i livet – bærer vitnesbyrd om at den sosiale mobiliteten er lav. Dette er uheldig for en økonomi fordi talent er jevnt fordelt, og når talent ikke kan flyte dit den trengs, vil den økonomiske veksten blir lavere. Disse kreftene har sprengkraft og potensial til å endre USA til det ugjenkjennelige innen et par tiår.

4.


De digitale plattformenes økonomi: Sosiale medier og nettbasert handel

FAANG er kortnotasjon for Facebook, Apple, Amazon, Netflix og Google. Hadde vi kunnet presse inn Microsoft og Twitter også, hadde vi hatt listen over de selskapene som nå setter det største digitale fotavtrykket i verdensøkonomien.

Aktiviteten på Facebook og Twitter var med på å avgjøre det amerikanske presidentvalget i 2016. Amazon har endret måten vi kjøper varer på, og har skjøvet vekk Borders, truer Barnes & Noble og presser giganten Walmart. Netflix skjøv Blockbuster over i historien, og har endret måten vi ser filmer og serier på. Google er overalt – og styrer med sine algoritmer hvem som ser hva, når, hvordan og hvorfor på internett. Flere hundre millioner mennesker går med et Apple-produkt i lommen.
Disse teknologiske selskapene kombinerer teknologi med nettverksøkonomi og stordriftsfordeler. Vi kan gå så langt som til å si at Amazon – som selv kaller seg The Everything Store – har blitt et torg for verdens varer. Selv ikke handelen i lille Norge vil bli uberørt av disse kreftene de neste årene. Dagens Næringsliv 24.8.20 (s. 12) meldte at i Norge ruster NorgesGruppen seg mot Amazon, og uttalte til avisen at «Vi tror Amazon vil endre nordmenns handlevaner.» Tidligere (15.7.20) skrev samme avis at Elkjøp er klare til å slåss med Amazon. Fremtiden er her.

5.


Geopolitikkens økonomi: Fra en unipolar til en bipolar verden

Siden oppløsningen av Sovjetunionen for tre tiår siden har USA vært verdens ubestridte supermakt. Denne posisjonen har USA brukt til å stille garantier for en regelbasert verdenshandel, noe som har ledet til en epoke med voksende flyt av varer og kapital. Men med Kinas kolossale økonomiske vekst vil den unipolare verden der USA alene er suverent mektigst – og alene kan diktere betingelsene for handelen – bli erstattet av en verden der Kina er USAs rival. Dette er så epokegjørende at alle blir påvirket av det, og tvinges til å reflektere over hva det betyr. La oss legge muligheten for en militær konflikt mellom USA og Kina til side, og heller konsentrere oss om de økonomiske konsekvensene.

«Norge taper på en slik utvikling. Grunnen er at Norge er en liten, åpen økonomi som har sin skjebne tett knyttet til verdenshandelen.»

Hovedlinjene i et mulig scenario

I et mulig scenario vil dette kunne være hovedlinjene:

  1. USA ser at de ikke har ressurser til å være verdenspoliti som håndhever regler i politikk og økonomi. Landet trekker seg tilbake til en mer innadvendt posisjon.
  2. Dessuten ønsker USA å redusere forpliktelsene de har på alle kontinenter, og skrur ned sin innsats i NATO og FN.
  3. USA reduserer sin tilstedeværelse i Europa og øker sin tilstedeværelse i Asia.
  4. Dollarens unike posisjon svekkes til fordel for en kombinasjon av dollar, euro, yen og yuan. Dette reduserer USAs «seigniorage», altså fordelen som tilfaller den som utsteder penger.
  5. Verdenshandelen svekkes fordi USA ikke lenger garanterer for den.
  6. Det oppstår handelsblokker som består av de store regionene Europa, Nord- og Sør-Amerika og Asia.
  7. Innad i disse blokkene opprettes det systemer som gir flyt mellom varer, tjenester, arbeidskraft og kapital, men mellom blokkene settes det opp tollmurer.

Norge taper på en slik utvikling. Grunnen er at Norge er en liten, åpen økonomi som har sin skjebne tett knyttet til verdenshandelen. Ethvert anslag mot verdenshandelen vil merkes i Norge. Hvis verdenshandelen reduseres kraftig, vil spørsmålet om Norge skal knytte seg enda tettere til EU enn gjennom EØS-avtalen, komme med fornyet aktualitet.

Oppsummering og raske riss av fremtiden

Under Covid-19-pandemien oppstod det sprekker i en ellers fredelig samtale mellom land. Det ble tydelig at mange land tenkte at det gjelder å sikre seg varer – gjerne på bekostning av andre. Dette igjen viste en sårbarhet som vi nok ikke var helt klar over. Selv store land var ikke lenger selvforsynte med munnbind og respiratorer.

I denne artikkelen har vi foreslått at når vi skal skue ut mot fremtidens økonomi, må vi ha visse krefter klart for oss, uansett om vi liker dem eller ikke. Vår liste har inneholdt spørsmål rundt fellesgoder, virus, klima, teknologi, stordriftsfordeler, nettverksøkonomier, proteksjonisme, polarisering, sosiale medier, digitale plattformer og utviklingen mellom USA og Kina.

Budskapet har vært at det neppe er mulig å tegne et særlig presist bilde av hvordan verdensøkonomien ser ut om noen år, men at det er mulig å angi med større presisjon hvilke trender vi kan forvente, hvilke mekanismer som vil gjelde og hvilke krefter vi vil utsettes for. Det gjør det mulig å være enig i drivkreftene, men uenig i konklusjonene.

Av de kreftene vi har pekt på, minner vi om styrken på de viktigste:

  1. Klimaspørsmål vil tvinge fram koordinerte tiltak i verdensøkonomien.
  2. USA vil ikke overlate roret til Kina uten motstand.
  3. Nettverks-økonomier og stordriftsfordeler vil gjøre store selskaper enda større.

Akkurat hvordan dette spiller seg ut, kan ingen si, så vi avslutter med tre prikker…

image

Trygghet

Hvordan kan du skape trygghet i dag og i fremtiden? Hva med barna? Hva om det skjer en ulykke?

Les mer
image

Bevare og utvikle

Hvor mye bør du investere? Hvordan investerer du for fremtiden? Hvordan får du god kvalitet på investeringene?

Les mer
image

Skape

Hva må du sette av for gründervirksomhet? Hvordan kan du frigjøre mer tid? Eller utgjøre en forskjell?

Les mer

Klar til å komme i gang?

Fyll ut skjemaet, så tar vi kontakt med deg raskt.

Kontakt oss

Få innsikten rett i innboksen.

Vi sender deg bare informasjon når vi har noe vi tror er nyttig for deg.

  • Dette feltet er for valideringsformål og skal stå uendret.

Få innsikten rett i innboksen.

Vi sender deg bare informasjon når vi har noe vi tror er nyttig for deg.

  • Dette feltet er for valideringsformål og skal stå uendret.