Kinas nyorientering skaper regionale vinnere og tapere

Nordøst-Kinas økonomiske nedtur utgjør en risiko for den økonomiske veksten i Kina og for kommunistpartiets mål om å skape et samfunn bestående av en moderat velstående middelklasse.

På slutten av 1980-tallet og i 1990-årene har Kina innført større markedsreformer for å åpne dørene for resten av verden. Fokus på privatisering av statlig virksomhet og utvikling av infrastruktur i kystområder for økt internasjonal handel har ført til at de nordøstlige provinsene blir hengende etter.

Figuren viser Nordøst-Kinas bruttonasjonalprodukt (BNP) som prosentandel av landets totale BNP (nedre figur) og regional årsvekst i BNP (øvre klipp). Tallene tegner et tydelig bilde av negativ trend i de nordøstlige områdene. Ved årtusenskiftet utgjorde Nordøst-Kinas verdiskaping ti prosent av landets totale verdiskapning. De siste atten årene er andelen nesten halvert til seks prosent. Noe av utviklingen i nordøst skyldes en planlagt nyorientering av Kina mot en mer moderne og mindre industribasert økonomi, men i tillegg kommer kortsiktige, konjunkturrelaterte forhold og økt risiko for handelskrig i tillegg.

I lys av en skiftende økonomi er oppbremsingen nytt farvann for Kina og provinsene i det nordøstlige Kina. Regionen består fortsatt av store, rigide statlig eide selskaper og er høyst avhengig av staten. Over 50 prosent av arbeidsplassene i industrien er statlig eide. Til sammenlikning er tallet bare 17 prosent i Kina som helhet.

Nedturen har ikke gått upåaktet hen. Kinesiske myndigheter har forsøkt å gjenopplive det som en gang var landets stolthet ved å subsidiere industrien og landbruket som dominerer den nordøstlige regionen. I 2016 lanserte regjeringen en treårig plan, som innebar å pumpe inn 1 600 milliarder yuan, eller rundt 2 000 milliarder kroner, i de nordøstlige provinsene. Årsveksten i BNP i de nordøstlige provinsene har løftet seg siden 2016, men regionen henger fortsatt etter de øvrige områder i Kina.