Klimastjerna

Hvordan få næringslivet, akademia og politikere til å snakke sammen? Silje Skjelsvik fikk med seg en gjeng studenter for å lage «en liten konferanse på studenthuset». Men så begynte top­politikere, stjerneforskere og nærings livstoppene å ringe.

– Det startet med at vi var en gjeng som studerte klima, atmosfære og havfysikk ved Universitetet i Bergen, og som lurte på hvor vi kunne få jobb når vi var ferdige. For etter det vi hadde lært på studiet om klimasystemet og helsen til kloden, hang det ikke helt på greip hvordan vi fortsatt lette etter olje og gass, og sendte fisk til Kina for å fileteres for så å hente den tilbake til Norge for å spises, forteller Silje Skjelsvik.

– Så vi fant ut at vi måtte få næringslivet, akademia og politikerne til å begynne å snakke sammen. Når man går løs på tunge studier om den grønne fremtiden, så ønsker man jo å ha jobber å gå til når man er ferdig med studiene.

Fylte Grieghallen

Silje Skjelsvik og en gjeng studievenner best­emte seg for å snekre sammen en konferanse. Og ettersom stadig flere stjernenavn sa ja til å komme, vokste ambisjonene. Til slutt booket de Grieghallen, som ble fylt med over 600 studenter, forskere, politikere og næringslivs­ledere. Gamle og unge kloke hoder som endelig hadde fått en arena for å snakke sammen om klima­ og energifremtiden vår. Silje og gjengen hennes jobbet dag og natt, og da konferansen var over, spurte folk «Når er neste konferanse?».

Silje forstod at de måtte ha en organisasjon, og svaret ble «Om i Morgen»­stiftelsen. På det tidspunktet den tredje konferansen skal av­holdes, 31. januar 2022, står statsministeren på scenen.

– Fra vi startet stiftelsen i juli 2019 har vi fått til ganske mye. Hovedaktiviteten har vært konferansen annethvert år, og så forsøker vi å få næringslivet, studenter og politikere til å jobbe bedre med den grønne omstillingen. Vi vil gå fra prat til handling.

Silje Skjelsvik mener alt for mange selskaper snakker om hva de skal gjøre for samfunnet, i stedet for å faktisk handle.

Handler om kultur

– En ting du har vært opptatt av, er at enkelte akademikere gjemmer seg inne på kontorene sine, og ikke deltar i debatten. Hvorfor tror du det er sånn?

– Jeg tror det handler mye om kultur. Men jeg har merket et skifte fra da jeg begynte å studere i 2015, til i dag. Da jeg begynte, satt de fleste professorene bak lukkede dører. De er fantastiske forskere, altså, Geofysisk institutt i Bergen har virkelig flinke folk. Men kulturen generelt i akademia har vært at man skriver artikler, i et veldig komplisert språk, og sender dem til vitenskapelige journaler. Det som gir prestisje, er å publisere flest mulig artikler.

Forskerne skriver artikler for andre forskere. Jeg har savnet forskere som også vender seg mer ut mot samfunnet. De siste årene har man­ge forskere blitt flinkere til å skrive på en måte folk forstår, og dette er viktig – vi må korte ned avstanden til akademia, forteller Silje Skjelsvik.

– Forskningen må kunne tas lettere i bruk av deg og meg, og næringslivet. Klimaspørsmålet er jo litt vondt å snakke om, for det som kommer frem vil endre mye av fremtiden vår. Jeg tror også mange har vært redd for å snakke høyt fordi de har vært redde for å gi en politisk side til forskningen.

Må tilpasse språket

– Men klimakrisen er jo komplisert, hvordan snakke enkelt om den?

– Det handler blant annet om terminologi, man må tilpasse språket til hvem man snakker med. Snakker jeg klima med en professor, kan vi bare kjøre på med ligninger og fagterminologi. Men skal jeg forklare dette for mine venner som ikke har noen studiepoeng på klima, så ville jeg brukt helt andre ord. Dersom folk skal bli motivert til å legge om vanene sine, må man til­passe språket.

En utfordring Silje peker på, er at utdannings­institusjonene og næringslivet må ha et bedre system som sørger for at de snakker sammen. Forskere og næringsliv må koble seg mye tettere på hverandre.

– Dette går begge veier. Bedriftene må finne ut av hvordan de kan ta i bruk forsknings­kompetanse. Jeg er gründer selv, og startet selskapet Problemo i fjor høst med to andre. Vi har laget en plattform hvor problemeier møter problemløser. Næringslivet har flust av problemer, men mange av problemene blir ikke løst, funnet eller organisert på en god måte. I Problemo kan bedrifter definere og få hjelp til å finne kjernen i problemet. Så kan forskere, studenter, konsulenter eller andre melde seg som problemløsere.

Vil akselerere skifte i Einsteins ånd

– Det vi ønsker, er å akselerere det grønne skiftet, og gjøre det i Einsteins ånd. Han sa at dersom han hadde en time på å løse et problem, ville han brukt 55 minutter på å forstå og definere problemet, og fem minutter på å løse det. Det er genialt! I dag går det grønne skiftet altfor treigt. Og vi utvikler løsninger som vi ikke har sjekket om markedet og næringslivet faktisk trenger. Vi må forstå hvilke problemer vi faktisk har, og så løse ett problem av gangen. Og så må vi passe på at dagens løsninger ikke blir morgen­dagens problemer. Vi trenger bærekraftige løsninger.

– Problemene vi har i dag, er jo gjerne gårsdagens løsninger. Plasten løste ett problem, men ga oss et annet. Oljen også. Her i Bergen hadde vi et problem da vi ville bli kvitt de gamle trikkene som gikk i byen. Hva gjorde vi? Kastet dem i fjorden. Vi trodde det var en god løsning, men det er jo ingen bærekraftig løsning. Så vi må bruke litt mer tid på å forstå kjernen i prob­lemet, slik at de løsningene vi kommer opp med ikke lager problemer for fremtiden. I tillegg er det ofte sånn at mange i næringslivet har det samme problemet. Da er det enormt ressurs­sløsende å sette kloke hoder til å løse det samme problemet flere ganger. Dette løser vi i Problemo, ved at bedrifter med samme utford­ringer også kan løse problemene sammen. Med dette vil Problemo bidra til innovasjon i nærings­livet og få fart på det grønne skiftet – og sam­tidig åpne for flere grønne jobber.

Merket endring

Silje har merket endring de siste årene. Næ­ringslivet er blitt mer interessert i klima og bærekraft, og stadig flere interesserer seg for å finne ut av hvordan klimarisiko og klimaend­ringer påvirker bedriften.

– Men det jeg etterlyser, er at næringslivet snur på det. Hvordan påvirker bedriften vår klimaet? Mange har oppdaget forskningen som viser at bære kraft er lønnsomt, og mange er ivrige etter å markedsføre seg som bære­kraftige. Men det vi trenger mer av, er handling. Det er mye prat. Vi trenger å se hvilke fysiske endringer bedriftene gjør, for å skape en bære­kraftig fremtid. Jeg tror mange bedrifter kan trenge en liten dytt fra statlige reguleringer. Si at det blir påbudt at alle be rifter skal ha netto nullutslipp innen 2050. Da får forskerne innpass, da må man gjennomføre noe.

Fikk priser

Etter at Silje hadde gjennomført den første «Vi må snakke om i morgen»-­konferansen fikk hun to prisutmerkelser, og dro til Boston og Harvard, der hun jobbet på et klimadynamikk­prosjekt. Der så hun hvordan akademikere, gründere og etablerte folk fra næringslivet jobbet mye tettere sammen enn hun var vant til å se i Norge.

– Tenk hvilke muligheter vi har når studentene får være med og skape sine egne arbeidsplasser, og ta forskningen rett inn i bedriftene. Nesten alle jeg snakket med, særlig på MIT, jobbet med forskning side om side med gründerbedrifter. Det var mye kortere vei til kapital, mye enklere.

Trenger privat kapital

Silje har et enkelt råd til private investorer som ønsker å bidra til det grønne skiftet.

– Legg pengene i grønne oppstartselskaper. De siste årene har jeg vært veldig involvert i gründermiljøet, og det er mye bra som utvikles. Men vi trenger private investorer som er tettere knyttet til disse miljøene.

– Hvis du hadde hatt 20 millioner å investere selv, hva ville du ha gjort?

– Jeg ville ha investert pengene i organisa­sjoner eller oppstartselskaper med potensial. Selskaper som utvikler enten teknologier eller tjenester som er bærekraftige. Bedrifter som bidrar positivt til samfunnet både økonomisk, sosialt og miljømessig.

– Opplever du at det er mye grønnvasking i norsk næringsliv i dag?

– Ja, definitivt. Jeg ser ikke ofte på lineær­ TV, men jeg gjorde det her om dagen, og ble sjokkert av flere av reklamene. Alle sier at det de lager eller selger er bærekraftig. Alle! Og så snakker de masse om alt de skal gjøre, i stedet for å faktisk handle. Se for eksempel på fossil industri. Mange aktører sier at de skal bli med på den grønne om stillingen. Men hvis 1 prosent av aktiviteten til en bedrift er grønn, da er ikke bedriften grønn!

– Hvis bedrifter spør deg om råd, hva spør de om da?

– De som tar kontakt har innsett at de har et problem, men ikke forstått hva problemet er, helt konkret. Ofte hjelper jeg dem først med å identifisere kjernen i problemet. Deretter hjelper jeg dem med å kartlegge data som utslipp, kultur, holdninger og tidligere strategier. Deretter lager jeg en strategi frem til 2050 med mål og tiltak for å kunne løse problemet.

Denne artikkelen ble først publisert i Formuemagasinet 2021